Derfor er bananer det beste du kan spise på sykkelritt

– GI MEG EN BANNAN, FOR FAEN!

Her skulle ingen stoppe, for langing skjer i fart. Etter å ha nappet bananen til seg fra front av rulla dundret han inn i feltet og rev ned hele gjengen. Velten så ut som en slåsskamp mellom Donald og nabo Jensen.

En tett sky full av smertefulle lyder, der bare armer og ben stakk ut. Det bildet han må ha hatt av seg selv i Tour de France endte opp i en haug av knust selvtillit og karbon, og overalt lå det colabokser som hadde eksplodert.

Men opp av haugen stakk armen, som bildet av en knyttneve på en arbeiderplakat, som en hestehov som sprenger seg gjennom nylagt asfalt, og i et stramt grep hadde han den. Bananen. Eller bannanen, som han så pent sa det selv.

Da jeg trillet forbi velten var jeg fersk i sporten, og da som nå tenkte jeg det samme.

Hva er det med denne bananen? Hva skyldes iveren etter å spise som en orangutang? Hvorfor var det så mange som syklet rundt i alt for store trøyer, med tre bananer i høyre lomme, slik at trøya hang som lemmet til Nerdrum før han begynte å male?

Hvorfor spise noe som må skrelles når det går i 50, som gjør at hele styret lukter weissbier når du er ferdig, som ikke kan stappes under buksekanten om du ikke orker alt og som aldri vil skape likevekt i lommene? 

– Raske karbohydrater.

Slik lød det svaret fra både lærde og dilettanter. Så da var det vel bra da. Og så spiste jeg banan til jeg turte å si det som var, at jeg ikke liker bananer.

Så var visst det greit også. 

La oss bare ta en liten digresjon til før vi går gjennom hvor mange kalorier en banan har. En gang besøkte jeg en bananplantasje i Sør-Afrika, der guiden fortalte om problemer med aper, de klatret over piggtrådgjerdet og stjal bananer hele tiden. En av de eldre i reisefølget var dårlig i engelsk, og trodde guiden snakket om den svarte lokalbefolkningen.

På kvelden fortalte hun med sjokk og vantro om den gale bananfarmeren som henrettet banantyver daglig.

Men nå, ernæring

La oss nå finne ut om bananen er så bra at den kan gå som hellig ku. Om vi tar utgangspunkt i en standardbanan på 100 gram, inneholder den cirka 85 kalorier, der 23 gram er karbohydrater. Tar vi en sportsbar på 50 gram, inneholder den typisk 200 kalorier og 38 gram karboydrater.

Altså er det fire ganger så mye kalorier som en banan og nesten dobbelt så mange karbohydrater, på halve vekta. 

Bananarsenalet må altså være på klasenivå, om du har planer om å sykle langt på bananer.

Trondheim-Oslo, det 540 kilometer lange rittet alle syklister må fullføre før de dør, er eksempelet her.

Vi tar utgangspunkt i en normalt trent syklist, som skal fullføre rittet på 20 timer. I et slikt ritt er det karbohydratene vi skal se på, ikke kaloriene. I et ritt som Trondheim - Oslo er det anbefalt å innta 60-90 gram karbohydrater per time, enten du er kvinne eller mann.

I bananvaluta betyr det 3-4 bananer i timen. For en liten utøver betyr det cirka 60 bananer langs E6, om du er stor og tung som meg, 80. Skal du vinne Styrkeprøven bør du komme i mål på cirka 13 timer.

Det gjør du neppe med seks kilo bananer på lomma.

Se for deg overskriften i VG dagen etter om alle som deltok utelukkende spiste bananer: «Bananer i lange baner». «Det ser ut som Banana Airlines har landet». «De bruker hele veien og oppfører seg som Julius». Haha. 

Hater jeg bananer? Nei. Hater jeg de som spiser bananer? Nei. Hva er det jeg prøver å si? Bare det at jeg ikke skjønner greia med bananer som ernæring for syklister.

Jeg vet at det glir lett ned, det er raske karbohydrater, og at det er en fin avveksling til annet. Men jeg bare liker det ikke. 

Før vi avslutter, la oss se til Frankrike – landet der mat er sensuelt. 

Men aldri, aldri, aldri i løpet av jordens fem milliarder år lange eksistens, kan noen ha sett på en som spiser en banan, og tenkt «vakkert».

Med mindre du bor i et tre i Kongo, har store nesebor og er fredet, fordi du er en gorilla. 

Spis bananer om du liker det. Og når det er tid for langing, hva sier du da?

– Gi meg en bannan, for faen!