Jeg kjøpte alt.
Jeg prøvde tidlig å kartlegge utstyrsnivået i regionen, etter at min kone hadde medarbeidersamtale og forklarte at vi ikke skulle være det eneste paret på turen som kom med en pianokasse av en sykkelkoffert til innsjekking.
Med bekymring kunne jeg raskt konstatere at det var svært vanskelig å finne ut hva «Cambodia Cycling» hadde av karbonsykler for utleie. Det skulle vise seg å være velbegrunnet. De har ikke sykkelkultur.
Når vi endelig stod på bakken i Siem Reap sank realitetene inn. Sykkelen jeg fikk utdelt var så gammel at det var overraskende å konstatere at begge hjulene var like store. Jeg visste at stål fra slagskipet Tirpitz ble solgt til Asia etter at det ble hugget opp, men ble likevel overrasket over å finne et hakekors på kjedestaget.
Alle bevegelige deler var irret fast under en heftig monsun en gang på sekstitallet, men det hadde ikke noe å si da guiden mente at det tjue centimeter for lave setet var «a pelfect fit». Du kunne finne rester av gummi på dekkene, og flaskeholderen var en halshugd halvannenliters colaflaske. Av glass. Festet med gaffa.
Men det var en liten detalj som dyttet unge Hansen fra fortvilelse til psykose: Ikke engang 1985-utgaven av Schwarzenegger med hydraulisk verktøy fra et skipsverft hadde klart å løsne «originalpedalene» på skurtreskeren. Så sykkelskoene røk. I tillegg – og dette er timing i verdensklasse – hadde jeg klart å dra på meg en heftig manflu to dager før avreise.
En reiserute som omfattet et dusin flybytter i Asia bekreftet raskt at en bleik fyr på 184 cm med feber som står og hoster i en flyplassterminal med to tusen asiater med maske og smitteverndrakt, skaper en viss skepsis. Husk at dette var lenge før koronakrisen traff NATO-landene, og at jeg anså guidens koronaangst for å være en smule overdrevet.
Jeg forsøkte å forklare at dette var en ordinær Arctic Cold-forkjølelse og slett ikke flaggermusrelatert, og at jeg på ingen måte hadde tenkt å bruke munnbind.
Dessuten var tilgangen på munnbind i Asia i februar mildt sagt begrenset. Men han hadde like fullt fått tak i et parti til oss. De var ment for barn, men feilprodusert i voksen størrelse. Så nå sto jeg der da, i full Raphauniform, Oakley, nybarberte legger, joggesko, og et Hello Kitty-munnbind klar til tur.
Midt i episenteret for koronaviruset og 3 millioner landminer. Vi er på sykkeldag 0 – og dette er allerede en katastrofe.
Det var lite nøling, våre kambodsjanske venner brukte ikke nevneverdig tid på HMS, så to minutter etter utdelt sykkel stupte vi rett ut i et trafikkbilde som får en myggsverm til å fremstå velorganisert. Jeg stirret straks døden i hvitøyet, da en scooter lastet med en storfamilie, to høns, en hund og en bokhylle, forsøkte å stjele plassen min i rulla.
Det var blodtrimmede mopeder overalt, et fremkomstmiddel de lokale ikke ser noen begrensinger med. Jeg befinner meg i en situasjon et menneske med min risikoprofil burde styre langt unna, og tar meg selv i å slippe kona foran inn i kryssene. Sånn for å se hva som skjer.
Etter en time i totalt uforutsigbar galskap som best kan sammenlignes med et turritt i mai, er vi endelig på tur ut i jungelen i retning «a very secret temple». På Wikipedia kalles det Ankor-Wat og har 2,6 millioner besøkende i året, men det er ikke guiden nevneverdig opptatt av.
Dessuten er 85% av dem kinesere, og de var på dette tidspunkt i husarrest hele bunten. Har du sett et tempel har du sett dem alle, og guiden er svært sosialt intelligent. Så han foreslår at vi dropper neste tempel, og heller besøker en risspritfabrikk.
Jeg tenker at jeg nødvendigvis må returnere gjennom samme trafikkbildet jeg ankom, og takker raskt ja til utsiktene til noen kjappe vareprøver.
Vi legger om ruta, og jeg tar kapteinsrollen for ekspedisjonen i front. Syklene er (i teorien) terrengsykler, og i det jeg passerer et skilt med en hodeskalle jeg er overbevist om sier «snarvei», hører jeg guiden først begynner å le, før han opplyser min kone om noe. Det viser seg at jeg nå har lagt ut på et ikke-mineryddet område.
Akkurat nå er det Røde Khmer mot Nord-Norge og Hello Kitty. Kona, etter å ha vurdert kost-nytte noen sekunder, velger å sende guiden inn for å evakuere meg ut.
Opplysningene om mineproblemene i regionen medfører at kapteinen nå velger å plassere seg i halen på feltet, til vi er vel fremme ved det som skulle vært et destilleri. Det er det ikke. Under et blikktak midt i en åker står et heimbrentsapparat av samme modell jeg vagt minnes fra min bestefars garasje.
Om dette er en fabrikk, er Nord-Trøndelag et industrifylke.
Fabrikksjefen har slagside i en hengekøye omgitt av tønner med gjæret ris, og ved siden av ligger en purke i koma og en høne med beina rett til vers. Ved en inkurie ble gårdagens sats satt i grisebingen, og nå var buskapen fyllesyk.
Høna var åpenbart enda et par timer unna å starte sin walk-of-shame tilbake til hønsehuset. Dette industrikonglomeratet hadde dessuten flere ben å stå på, kunne fabrikksjefen fortelle fra hengekøya, blant annet drev han froskeoppdrett i et badekar. Og noe med bananer.
Og mens jeg står der foran turens største severdighet og speider ut over rismarkene sammen med noen åpenbare kandidater til pasient null for de fleste kjente virus, innser jeg at akkurat her har ingen av de feteste gutta vært.
Ingen fra Grünerløkka.
Ingen fra Rapha.
Ingen med joggesko og munnbind.
