Det var en tid, for ikke alt for lenge siden da landeveissykler var laget av stål, hadde slanke, runde rør, og spesialtilpasset geometri for alle som hadde karret eller dopet seg til en proffkontrakt.

LES OGSÅ: Derfor skal du på sykkelferie til Italia til sommeren

Annonse

Overrøret på syklene var alltid vannrett. Styre- og setevinklene på syklene du og jeg kunne kjøpe i butikken var 73 grader. Seterør og overrør var av samme lengde. Noen proffer fikk rammer laget av titan. Noen produsenter hadde begynt prøving og tilhørende feiling med både tynne og tjukke aluminiumsrør.

LES OGSÅ: Dette er historien bak puten i buksen din

Karbonrør med muffer var også tilgjengelig. Likevel, syklene så ganske like ut som de hadde gjort siden krigen, den første altså. For butikker og oss som kjøpte sykler var det en enkel tid. Vi kunne skreve over overrøret og måle avstanden opp til skrittet. Rett under 10 centimeter var perfekt. Sykkeltilpassingen var fullført. Ut å trå.

Så kom briten Mike Burrows. Han utviklet banesykkelen til Chris Boardman foran OL i Barcelona i 1992 med senere timesrekorder som resultat. Sykkelen, utviklet i samarbeid med bilprodusenten Lotus, ble raskt forbudt til noe annet enn banesykling, snart også på velodromen.

Men Burrows hadde bevist sine ferdigheter. I Taiwan satt sjefene for gigant-produsenten Giant med et ønske om å øke satsingen på landeveissykling. De hyret inn Burrows.

Burrows skred til verket, både inspirert av Boardmans banesykkel med lav ramme og høy setepinne, men også av datidens terrengsykler. Disse hadde små rammer, stor skrittklaring og kompakte baktriangler. Mindre triangler er stivere og krever mindre materiale, slik at de kan bygges lettere.

STOR MANN, LITEN RAMME: Jan Ullrich på en Giant TCR i karbon. Foto: Cor Vos.

I tillegg til å lage en lettere og stivere ramme så Burrows og Giant for seg at de med den nye rammen kunne klare seg med langt færre ram- mestørrelser enn de 10-12 som var vanlig, i tillegg til spesialstørrelsene en fant for racersykler.

Det burde holde med «small, medium og large», mente Giant og Burrows, en avgjørelse som ville gjøre masseproduksjon ekstremt mye billigere og dermed mer lønnsomt. Giants revolusjonerende nye rammedesign skjedde samtidig som produsenten hoppet inn i proffsirkuset.

Det spanske storlaget ONCE, sponset av det spanske blindeforbundets lotteri, hadde datidens største budsjett, både når det kom til lønninger og penger til prestasjonsfremmende midler. Giant ble med som sykkelsponsor fra 1997-sesongen.

ONCEs frontfigurer ble raskt gjenkjent på sine små, gule sykler der de alltid lå i front oppover bratte fjell i Italia, Frankrike og Spania. Laurent Jalabert, Alex Zülle, Joseba Beloki, Johan Bruyneel, Abraham Olano og de andre av Manolo Saiz’ undersåtter herjet både i motbakkene og på tempoetappene, på den samme sykkelen.

Giant var også pionerer på sykler med karbonrammer, og TCR- rammene var spesielt egnet for datidens helstøpte karbonteknologi. Færre størrelser betød færre dyre støpeformer. Noen ganger eksperimenterte Once også med sykler med mindre hjul i 650B- størrelse. Dette ga enda lavere vekt i en tid før UCIs vektgrense, og følgelig enda et fortrinn over de høyeste passene.

FULL FART: ONCE ville vinne med alle tenkelige midler, Giants TCR-ramme var ett av dem. Foto: Cor Vos.

Den tidligere spurteren Jalabert vant polkadot-trøyer, Beloki utfordret Lance i tre-ukers-rittene, mens Olano vant regnbuetrøya i tempo-VM. Det største hinderet for Giants revolusjon var UCIs regelryttere og sykkelsportens generelle skepsis mot alt som var annerledes.

Daværende UCI-sjef Hein Verbruggen innkalte sin nederlandske landsmann Jan Derksen, sjef i Giant Europa. Over bordet ble de to kompisene enige om at Giants sykler skulle tillates, hva som skjedde egentlig skjedde vites ei.

Etter 2003-sesongen ble Once til Liberty Seguros og Giant byttet lag til Team Telekom og Jan Ullrich.

Siden 1997 har Giant utvidet antallet størrelser for TCR, Total Compact Road-sykkelen, men konseptet er det samme i dag. Resten av sykkelbransjen ble også endret for alltid med Burrows’ og Giants blanke ark-tenkning til sykkelutforming.

«Slopet» overrør, altså et overrør som heller oppover fra seterør til styrerør, har nærmest blitt standarden, mens vannrette overrør er unntaket. Noen produsenter tilbyr fortsatt en rekke rammestørrelser, men med karboninntoget rundt årtusenskiftet ble kravet om færre størrelser enda større.

Få størrelser var avgjørende for produsentens lønnsomhet og med det forsvant også de fleste proffsyklistens muligheter til spesialgeometri.

TCR-syklene er fortsatt i fronten av feltet.