Alexander Kristoffs watt fra Scheldeprijs 2022

At 34-åringen har en enorm kapasitet er det vel sjeldent noen som har betvilt, men vi er vant med å se nordmannen vinne spurten fra mindre grupper.

Da han holdt unna for forfølgerne i Scheldeprijs ondag, var det første gang siden 2009 og den tredje etappen av Ringerike Grand Prix han kom alene til mål.

Den imponerende prestasjonen kom også bare tre dager etter et knallhardt Flandern rundt, hvor Intermarché - Wanty-Gobert-rytteren tok sin åttende topp-ti-plassering på elleve forsøk.

Men hva kreves rent fysisk for å vinne et belgisk ritt preget av dårlig vær og sidevind, samt en rekke angrep fra konkurrentene?

Vi har studert tallene fra Alexander Kristoffs Strava-konto.

Ønsker du å vite mer om hva watt er og hvordan det fungerer? Sjekk gjerne ut sakene om hvorfor syklister trener med wattmåler eller hva watt pr. kilo er.

De overordnede tallene

Kristoffs Strava-fil mangler de første 30 kilometerne av rittet, hvor det var svært hard kjøring i sidevinden.

Økten hans er dermed 167,84 kilometer lang med en varighet på tre timer, 30 minutter og 14 sekunder. Den offisielle vinnertiden til Kristoff er på 4 timer og 6 minutter.

Med innledningen av rittet i den vindutsatte Zeeland-provinsen i Nederland, og deretter inn mot den lokale runden i Schoten i utkanten av Antwerp, blir det ikke mange høydemeterne, bare 438 på Kristoffs distanse.

Kristoff har 47,2 kilometer i timen i snitt på sin økt. Han hadde en snittpuls på 143 slag i minuttet, med en makspuls på 171 slag i minuttet.

Når det kommer til watt hadde han en snittwatt på 282 og NP (en beregning av watten dersom du hadde syklet jevnt hele tiden) på 303 watt.

Makswatten hans var på 1 375.

Den første timen tøffest

Ettersom Kristoff mangler de første 40 minuttene av rittet, har vi tatt en titt på konkurrent Ryan Mullen (Bora-hansgrohe), som også satt i tetgruppen med Kristoff, sine tall.

Fra den offisielle starten gikk like etter den 6,6 kilometer lange, undersjøiske tunnelen Westerscheldetunnelen, ble det gitt flat pedal i feltet og en 14 mann stor gruppe med Kristoff og Søren Wærenskjold (Uno-X) gikk løs.

Ryan Mullen er omtrent samme vekt som Kristoff, rundt 80 kilo, så de to har lignede forutsetninger i hvert fall. Den første timen av rittet, som også er den tøffeste på Mullens økt, har en snittfart på 52,2 kilometer i timen og en snittwatt på 374.

Der jobbet gruppen knallhardt sammen, for å beholde ledelsen, men det tok ennå et par timer før man var sikker på at de kom til å holde unna.

Hopper vi tilbake på Kristoffs økt og ser fra der time to av rittet starter, ved Rilland, kan vi se at han har en snittwatt på 274 i time to av rittet.

Til sammenligning har Mullen en snittwatt på 337 i den samme perioden. Det forteller oss nok at Kristoff, selv om han var med å gå rundt hele dagen, var litt mer konservativ enn Mullen i bidragene sine.

Mullen hadde også tre andre lagkamerater i gruppen og en klar rolle som hjelperytter, mens Kristoff nok fokuserte mer på å konservere kreftene, selv om han bidro for å ikke skape dårlig steming og urytme.

Angrep fra alle kanter

I den tredje timen hadde Kristoff omtrent samme snittwatt som den foregående timen, 272.

Det er først inne på de siste 20 kilometerne (26 minutter) i det som var den fjerde timen i rittet, det begynner å bli ordentlig interessant. Her har Kristoff en snittwatt på 336.

Mens Mullen hadde lagkameratene Sam Bennett, Jordi Meeus og Danny van Poppel i gruppa, hadde også Alpecin-Fenix to mann, Jasper Philipsen og Tim Merlier, begge raske menn. I tillegg var også Team DSM representert ved Sam Welsford og Casper van Uden.

Kristoff hadde lagkamerat Gerben Thijssen i gruppen en stund, men belgieren veltet ut av rittet før finalen.

Med overtallet begynte de tre lagene å angripe, og stakk ved flere anledninger av gårde i mindre grupper med minst én rytter representert.

Som en velkjent rask avslutter og seig rytter ble det dermed ofte opp til Kristoff å tette lukene som oppsto. Dette er sykling som tærer mye og fort på kreftene, mens lagkameratene kan sitte på hjulet til Kristoff, markere og spare krefter til neste angrep.

Inne på den siste lokale runden i Schoten ser vi at Kristoffs puls øker jevnt og trutt, etter å ha vært ganske kontrollert en lengre periode.

Årsaken er så klart de gjentatte angrepene og start/stopp-syklingen i gruppen. På watt-grafen ser vi at Kristoff stadig legger inn tunge akselerasjoner, for å tette luker.

Den høyeste innsatsen kommer omtrent ti kilometer fra mål, når nordmannen tar en spurt for å følge Edward Theuns (Trek-Segafredo), og når en watt på 1 375, det meste for dagen.

Isolerer vi den mest intense perioden før Kristoffs eget angrep, er det 13 betydelige kraftanstrengelser fra hans side, og syv av gangene er han over 1 000 watt.

Kristoff kjører selv

Etter alle disse angrepene fra konkurrentene var det fremdeles samling inne på dagens siste, flate brosteinsparti, Broekstraat.

Dilemmaet til Kristoff her var om han skulle satse på å fortsette å tette alle lukene og håpe at spurten skulle holde, eller angripe selv.

I slike tilfeller er gjerne angrep det beste forsvar, spesielt om man treffer med timingen.

I et slikt utmattende ritt vet alle at Kristoff er svært farlig grunnet sin enorme utholdenhet, vilje og raske avslutning. Men med den intense kjøringen begynte også det å tære på beina til konkurrentene, og på Broekstraat stoppet det litt opp i gruppen.

Da benyttet Kristoff anledningen til å legge inn et sterkt angrep, og alle ble sittende å se litt på hverandre, for dette var åpenbart ikke etter planen deres.

Fordelen for Kristoff med å angripe er at han kan kjøre jevnt, i stedet for å bruke mange matches (fyrstikker) på å tette konkurrentes angrep og brenne opp alt kruttet før spurten.

Samtidig når han kom av gårde alene, så drar han fordel av det taktiske spillet som oppstår bak, med slitne bein og hoder, som forsøker å konservere krefter samtidig som de skal hente ham inn igjen.

Planen fungerte ypperlig, men det er også rå fysisk kraft bak. Fra angrepet og inn hadde han en snittwatt på 426 i ni minutter. Selve angrepet hadde en maks på 779.

Fra en halvtime tidligere i rittet kan vi nå se at pulsen også er betydelig høyere, og Kristoff kjører helt åpenbart maks. Det gir en snittpuls på 167 de siste ni minuttene og en maks på 171.

Mange i sosiale medier bet seg også merke i at Kristoff tråkket "verdens tyngste gir". Kadensen hans er ikke oppsiktsvekkende lav, men vi kan vel kategorisere den som i det lavere sjiktet, med 84 omdreininger per minutt.

Hva forteller tallene oss?

Scheldeprijs er gjerne omtalt som «spurternes VM», ettersom det tradisjonelt gjerne har endt i massespurter, slik det gjorde da Kristoff vant rittet i 2015.

Etter en løypeendring i senere år, med starten og turen innom Zeeland, har rittet gjerne blitt et knallhardt sidevindsritt i stedet, slik det også ble i år.

De aller største klassikerstjernene var ikke på start onsdag, men det var strengt tatt lite fra Kristoffs prestasjon.

Han hadde bare tre dager i forveien levert en glitrende og krevende prestasjon med tiendeplassen i Flandern rundt. At han kunne prestere på et slikt nivå så kort tid etter, sier mye om hans robusthet og form

Hva kan vi sammenligne med? Det er vanskelig å gjøre noen direkte sammenligninger, annet enn med ryttere han syklet sammen med i gruppen.

Tar vi eksempelvis Mathieu van der Poels data fra Flandern rundt, ser vi for eksempel at han produserte 436 watt over et 13-minutters intervall, dypt inne i finalen på rittet.

Den siste gangen opp Oude Kwaremont leverte han 500 watt i fem minutter, etter over seks timer på sykkelen. Kristoff hadde på sin 442 watt i omtrent fem og et halv minutt i samme bakke.

Ettersom Scheldeprijs er et flatt ritt er det vanskelig å sammenligne. Det er mye "enklere" å produsere høye tall i bakker, enn det er på flater.

Nå var det den sterkestes rett i Flandern rundt, ettersom Mathieu van der Poel åpenbart er sterkere enn Kristoff i bakkene og maktet å følge Tadej Pogacar.

Men Kristoffs tall fra Scheldeprijs og Flandern kan vi likevel glede oss over.

For i Paris-Roubaix er det nemlig et helt annet ritt, der taktikk og flaks spiller en mye større rolle, og det er ikke like lett å kjøre fra konkurrentene på rå kraft, slik Van der Poel og Pogacar kunne gjøre i Flandern.

Selv om det ikke var på langt nær like mye brostein i Scheldeprijs som det er i Paris-Roubaix, er det akkurat det vi så av ham der, som han må levere neste søndag.

Han viser at han kjører godt på flat brostein, at han tåler mange og tunge akselerasjoner, og ikke minst at han kan kjøre tempo over mellomlange perioder - enten alene eller for å følge de beste i Roubaix.

De siste fire timene av Roubaix kan fint utspille seg på en svært lignende måte som Scheldeprijs gjorde. Kristoff viste i Scheldeprijs at han er klar for det.