En kan bruke tre uker i juli på å forstå hva som ligger bak å vinne en grønn trøye. Eller du kan bruke de tre ukene på å finne ut av hvor stor betydning kun én etappeseier har for et lag. Du kan også følge det svakeste laget som bare klorer seg fast i alt som er hver eneste dag, eller du kan digge Team Sky når de skrur på bryter'n og smadrer feltet i klatringene.

LES OGSÅ: I sommer sykler du turen over Venabygdsfjellet

Det jeg skriver her er selvfølgelig bare pirking på overflaten, og selv om jeg nå tenker at jeg har begynt å virkelig komme inn i Tour de France, vet jeg at jeg er milevis unna å komme bak sceneteppet. Like sikkert som det går mot vår er det at Peter Sagan kler grønt og Team Sky har astma og er flinke til å kjøre tog. Det er kjedelig, mener noen.

LES OGSÅ: Prøv deg på denne langturen på Toten!

Forutsigbart? Kanskje det? Men hvorfor ser du på da? Og hvorfor, i et mange kilometer langt rullende sammensurium, greier du ikke finne noe å glede deg over? Det krever mye vilje å ikke finne noe morsomt i Touren. 

For to år siden fant jeg en helt ny glede, en liten dille, som jeg har sett på YouTube igjen og igjen. Jeg fikk dilla på en liten franskmann med regulering.

Jeg fikk dilla på Romain Bardet.

For ingen kan sykle svinger som Romain Bardet. Lille Romain er nesten like tynn som rørene på sykkelen, og sikkert ikke mye tyngre heller. Det er lett å tenke at å sykle fort oppover handler om å være lett like mye som det handler om å ha høy O2, og at de to egenskapene gjerne forsterker hverandre.

Det gjør de for såvidt, men så har nå også Romain Bardet noe som ingen andre har.

KRABAT: Opp Lacets du Montvernier, «Montverniers skolisse», klatret Romain Bardet bedre enn noen andre. Foto: Kristof Ramon. 

LES OGSÅ: Fjell i Pyreneene

Romain leser svingene. Han forstår svingene. I en serpentinsving kan du alltid finne en liten flate. I moderne veibygging ofte laget for å gi biler et hvilepunkt før de vender 180 grader, i gamle dager mer en ren tilfeldighet. Flaten kan være høyt oppe i kurven, den kan være midtveis i svingen eller den kan være like før svingen avsluttes. Ut fra denne flaten kan du reise deg, spurte, og så flyte enklere opp til neste sving.

Ikke for hardt for da går du på en smell, ikke for rolig for da finner du ikke nok fart. Å treffe den magiske flaten i svingene er som en forelskelse. Du vet når det skjer. Du vet også når det ikke skjer også, selv om du ikke forstår hvorfor.

Romain Bardet finner flaten på millimeteren, og han trenger ikke reise seg for å trå. Han har optimal fart ut av svingen, uansett. Lenge før svingen starter, lenge før han kan se inn-eller utgang, lenge før han tilter sykkelen til siden har han tilsynelatende lest terrenget i asfalten på mikronivå, og forstår hvor han skal sykle for å bruke minst mulig krefter opp til neste sving.

Da han klatret serpentinbakken Lacets de Montvernier i 2015 satt det mange og gispet over den spektakulære veien, den er så smal at tilskuere ikke fikk adgang. Jeg ble sittende og måpe over sommerflørten mellom han og veien, det var en fransk sommerromanse på lik linje med svinsing og svansing under Eiffeltårnet.

Jeg ventet og ventet på øyeblikket igjen, det ga mening å fånyttes tro at det Romain Bardet gjorde skulle skje enda en gang i touren, kanskje med en annen rytter.

Men det kom aldri. Da han var alene med veien skjedde det, resten av touren skjedde det ikke.

Romain Bardet var min sommerflørt 2015. Vi hadde vårt sykkelromantiske øyeblikk det året, og jeg hadde ingen tro på at han skulle vekke følelser i meg igjen i 2016. Men det gjorde han. Både oppover og nedover. I et ritt der Sky hadde festet sitt harde grep om tittelen, rokkerte han seg inn på andreplass. 

LES OGSÅ: Norsk klatring i verdensklasse

RUNNER UP: Romain Bardet har akkurat kjørt seg opp fra femte-til andreplass, Tour de France 2016. Foto: Kristof Ramon. 

Hva det neste jeg skal glede meg over i Tour de France er vet jeg ikke, men så er det jo også med alt i livet. Vi vet ikke i dag hva som tar oss en ny retning i morgen. Men det er alltid et eller annet som gjør at jeg må se på Touren mer enn folk flest.

En tidligere utgave av denne teksten ble i 2015 forfattet som en leder til bladet Landevei, spalten der jeg setter et tema på dagsorden, tar standpunkt, hever røsten eller applauderer det forbilledlige. Når det er Tour de France blir ofte de alvorlige temaene liggende.

For når det er Tour de France sykler jeg hele dagen lang og ser de siste to timene av etappene på tv, før jeg sover en time og diskuterer etappen over en øl. Dette er ukene der all verdens problemer forblir urørt, og mitt store sykkelhjerte og dertilhørende ego er alt livet handler om.

Noen liker utstyret, noen liker naturen, noen liker kommentatoren, noen sender inn spørsmål og noen synes bare det er kjempegøy å se menn i truse som kræsjer stygt. Slettes ikke ulikt VM i fotball, men i Touren foregår det fem konkurranser på en gang, med over 200 mann som konkurrerer. Utstyret går leggskinn og knotter en høy gang, og kompleksiteten som skal til for å få lagets spydspiss først over streken er helt hinsides 4-4-2.

Eller kanskje ikke, men en med samme detaljfiks for fotball som jeg har for sykling tror helt sikkert alt som skal til for å vinne Tour de France er å trampe alt man kan.

I år er det 2017. Hvilken sorg det måtte bli om jeg blir spurt om å kommentere Tour de France 2036, og ikke får finne min egen dille det året.

Med ønske om en god sykkelsommer, og et godt Tour de France. 

Henrik

LES OGSÅ: Siste nytt om landeveissykling