Syklister drikker ikke te - men i år skal det skje
Jeg har for lengst gitt opp å forsøke å finne svar på gåten om hvorfor syklister drikker så mye kaffe. Så hvorfor ikke prøve noe så radikalt som en kopp te denne våren?
Da vi laget spalten «shit cyclists doesn’t say» var den første setningen vi kunne komme på: «Vi skal ikke stoppe og ta en kopp te»?
Akkurat det har trolig aldri vært sagt i løpet av sykkelhistorien, og vi har vanskelig for å se for oss at det noen gang kommer til å bli sagt igjen.
Men like fullt, det betyr ikke at te og sykling ikke hører sammen av den grunn. Det at kaffe har et suverent grep om sykkelsporten, ikke bare som identitetsmarkør, men også som det eneste en varmer seg på, det vet alle.
Er du ute på din første tur, allergisk mot kaffe og driver te-bar på Grünerløkka, sier du fortsatt ikke det med te. Ikke en gang i England, et land der de har tuftet hele nasjonsbyggingen på te-pause, de hadde forsyne meg avbrekk for å drikke te midt i daglig krigføring da de skulle legge hele verden under seg, ikke en gang der drikker syklistene te.
TE? Alle vet at det er kaffe som gjelder. Men hva med te?
Jeg er fullstendig enig i alt som er bra med kaffe, slik som god smak, en oppkvikker og at det er like sosialt som den gode gamle siggen. Men en ting har ikke kaffe. Kaffe gir ikke den gode varmen når det er kaldt - den indre varmen. Kaffe gir ikke samme varmen som brennhet solbærtoddy. Eller salt buljong etter en utmattende vintertreningsøkt.
Eller te.
For te varmer. Jeg har sett det skje, og jeg vet det skjer. Jeg har sett det på langrenn og jeg har sett det café og jeg har sett det på film. Om jeg skal være ærlig vet jeg jo at det er mange mennesker som liker te og at det finnes god te, så jeg tåler å legge selvhøytideligheten til side.
Men det er de uskrevne reglene som er selve limet i en kultur, for alle kulturer er verdistyrte av det som til enhver tid utgjør medlemsmassen, og hvilken verdi har egentlig en regel når eneste grunn til at noen ikke bryter dem er trusselen om sanksjoner? Kanskje ikke rart en holder seg til de uskrevne, og bare drikker kaffe?
Så jeg drikker ikke te. På sykkeltur. Ennå.
BARISTACALLE: Carl Fredrik Hagen trekker espresso hjemme på kjøkkenet. Så da er vel kaffe svaret da? Foto: Henrik Alpers.
Men det er to bilder på netthinnen jeg ikke greier å bli kvitt, som gjør at teen i vintermånedene er like forlokkende som nøkken er i sommerhalvåret. Det ene er et klipp jeg sist så på DVD en gang vi var på Mallorca. Nettet hadde begynt å snøre seg rundt Lance Armstrong, så vi bestemte oss for å se en gammel film om alle bragdene hans. I et av klippene, trolig filmet tidlig på våren, er han på vei mot toppen av et fjell.
Johan Bruyneel sitter i følgebilen og forteller at veien er stengt lenger oppe.
– Kom igjen, vi stopper. Vi tar litt te, sier han.
Og der flanerer de sittende, Johan og Lance, regissører til noen av de verste dopinghistoriene verden har sett, på toppen av verden – bokstavelig talt, uten en bekymring i livet annet enn å vinne Tour de France igjen, og der sitter de altså og drikker te.
Varmer seg på te. Du ser den kalorifattige drikken fra en gammel termos gi nytt, varmt liv til Lance. Så kjører han ned for å kjøre opp igjen, Lance altså. Det ble gul trøye av slikt.
Det andre bildet er fra litteraturen, hvis forfatter er ukjent. Men beskrivelsen av en kort tisse-og tepause varmer under lesing, så jeg kan bare tenke meg hvor godt det varmet ute på sykkelen. Syklistene er på tur en kald vinterdag, med snø på trærne og termos med te på flaskeholderen. For å unngå at både de selv og teen blir for kalde for en stopp, må teen nytes før det har gått en time. Mens de balanserer på en barometrisk knivsegg, der det er vanskelig å si om en er i ferd med å få varmen eller miste den, stopper de. Tisse kjapt.
Så te.
Varmende te fra termos. Varmende te som gir vinterfølget den indre varmen, varmen som holder kulda unna i time etter time. Den varmen, den gir ikke kaffe.
En angrer helst i livet på det en ikke gjør. Neste gang jeg fryser på sykkeltur skal jeg prøve å slutte med nettopp det.
