Mariekjeks som sykkelmat - IKKE smart

Mariekjeks var fortrengt for godt, helt til en erfaren sykkelkompis sa til en uerfaren Alpers: 

– Mariekjeks, det er det beste du kan spise når det er ritt. Særlig på varme dager.

 Frem til da hadde jeg heller spist sildesnerk enn kjeksen oppkalt etter Maria Alexandrovna, datter av russiske Tsar Alexander den andre, som av et London-bakeri ble hedret med en kjeks da hun giftet seg inn i den britiske kongefamilien i 1874. Produktnavnet kom til Norge i 1900.

Og denne kjeksen skulle jeg spise mens jeg syklet? Ikke bananer? Ikke gel, ikke cola?

Høy puls, tørste og utmattethet i kombinasjon med Mariekjeks, denne tørre jævelen av et utdatert produkt fra Sætre som det holdes kunstig liv i på konfirmasjonsleire, kirkekaffer eller borettslagsdugnader landet over, som om en skal flotte seg med en ekstra bedrøvelig kjeks fordi en vet at det uansett er noe utdatert og døende en holder på me og det er like greit å være ærlige med forsamlingen med gastronomisk galgenhumor, og kanskje spe på med litt rød saft for å vise at en tør å være kjip på drikkefronten også og ikke er redd for å snakke om døden?

Rød saft og Mariekjeks, det blir ikke tørrere og mer statskirkelig enn det. 

Men kunne det virkelig være slik at denne kjeksen var den hemmelige suksessoppskriften for sykling? Så fikk jeg høre, og så måtte jeg gjøre. 

Det ble sykkelritt en glovarm sommerdag, og det ble mariekjeks på lomma. Verdens kjipeste kjeks. Verdens tørreste bakverk.

Som du sikkert skjønner, jeg har spist Mariekjeks på et tidspunkt jeg heller burde spise en salt, bløt og lettyggelig salsicciapølse fra Italia, men i stedet valgte jeg altså å spise en kjeks med samme konsistens som blandingen av døde melbiller samt melet de forspiste seg på. 

Det må vel være over 15 år siden nå at det skjedde. Da noen erfarne syklister anbefalte mariekjeks til et langt sykkelritt på årets varmeste dag, tenkte jeg aldri at det var en sinnsykt dårlig idé og en veldig god spøk, jeg tenkte bare at endelig skulle jeg få betalt for all drøvtyggingen fra korpslotteriet til søsteren min. Lite visste jeg om at dette var syklingens svar på speiderbevegelsens «kan du spørre ledelsen om å låne en grønn overledning så vi kan le av deg rundt leirbålet».

Mariekjeksen skulle spares til langt ut i rittet. Den skulle ikke spises når jeg _trodde_ jeg ikke hadde mer krefter igjen, den skulle spises når ikke var mer krefter igjen. Da skulle den gjennomføre et ernæringsmirakel, den skulle bli som en stjerne i Mario Kart, som et heroinskudd rett i hjertet for en 14-åring som skulle drikke pils for første gang.

Og dagen kom. 30 grader i skyggen, vindstille, over 20 mil på setet, kjedekjøring, ikke spis i rulla og hele den greia der. Jeg var klar. Klar for å prestere, klar for å dø for laget, og når jeg hadde brukt opp åtte liv skulle jeg ta frem mariekjeksen på lomma og bruke det siste livet på å være Tony Martin, til glede og misunnelse for alle andre.Beskjeden var klar: Når den vakre sommerdagen ble så svart at alt fortonet seg som dagen da alt måtte gjøres manuelt på slakteriet, da skulle jeg spise Mariekjeksen. Ikke før. Ikke etter. Akkurat da.

Og øyeblikket kom. Jeg kjørte meg ned til stålet, langt over evne. Da tok jeg den frem: Pakken med Mariekjeks. Fisket en liten diskos inn i munnen og en til under hvert bukseben for senere nytelse. Ikke før den landet på tungen skjønte jeg at jeg hadde blitt lurt. 

Blitzregnet av vonde minner om borettslagsdugnader på Carl Berner og konfirmasjonsleiren og alle andre steder der denne komprimerte kjeksen laget av møll med osteoporose ble servert som om den var god, strømmet på. 

Synapsene i hjernen greide å styre kroppen til autopilot, for det handlet om å overleve – ikke dø. Jeg hostet og harket som en kols-pasient i Sahara som akkurat hadde drukket vann fra en oase som viste seg å være sand fordi oasen var en luftspeiling. 

Men muskelhukommelsen fungerte som den skulle, heldigvis, for alveolene var for lengst fulle av kjeks, hele svelget likeså, ja hele rulla hadde Mariekjeks i trynet fordi jeg hostet mer enn Torbjørn Mork på dødsleiet.

Hånda strakk seg på autopilot ned til flasken. Med den skyllet jeg ansiktet. Med den renset jeg både luftrør og lunger. Jeg skulle ikke dø i dag heller. 

Men de vonde minnene om konfirmasjonsleirer og Norway Cup strømmet på igjen, for på flasken hadde jeg ikke vann slik jeg pleier.

På flasken hadde jeg rød saft. 

Og i sjelen hadde jeg et sort hull, et sted jeg aldri har gått tilbake til før jeg i egenterapi skriver disse ord.