I retrofestivalen L'Eroica Germania er det om å gjøre å ha så gammel sykkel som mulig

I Rhindalen der starten går, er vi omgitt av bindingsverkshus og vinranker. Det første er tilsynelatende et virvar av brunmalt treverk og hvitmalt mur, mens vinrankene står på nøyaktige linjer og rekker, som om husene ble bygget etter at vinen var drukket.

I sentrum for det hele står de gamle stålsyklene, dessuten et ønske å se ut som en av syklistene før, under eller rett etter en av verdenskrigene. Vi tråkker ut av landsbyen Eltville. Gamle menn, pluss noen kvinner, ut på eventyr. Asfalt blir til lysebrun grusvei. Det stiger. Til min store overraskelse går sykkelen min godt i første motbakke.

I min mangel på entusiasme for gamle sykler eier jeg naturligvis heller ingen. «Om dere skaffer meg en sykkel, så kommer bladet Landevei på besøk», skrev jeg til arrangøren. Hovedsponsor Bianchi Italia lovet å få til dette: «Minn oss på det!». Jeg fikk det samme svaret hver gang jeg spurte, inntil den siste mailen var et feriesvar der det sto at vedkommende var tilbake på jobb et par uker etter rittet.

Det blir ikke mer italiensk enn det.

Jeg kontaktet den tyske arrangøren, for tyskerne har orden på ting. I virkeligheten må jeg ha skapt panikk, for sykkelen jeg fikk tildelt av arrangøren var fullstendig historieløs. Den virket tung, men også solid, og så snart jeg fikk en italiensk mekaniker til å klippe låsen, trillet den også helt greit. Jeg fikk vite at den var blitt funnet forlatt, men låst, i Berlin, og at den løste arrangørens sykkelproblem.

Jeg lot videre spørsmål hvile.

Min turkamerat Trygve Rhodén virker mer anstrengt enn meg opp den første bakken. Sykkelen hans er ikke skapt for det som venter oss, 2400 høydemeter fordelt på 130 kilometer For 500 kroner på finn.no får du tydeligvis ikke rare greiene, det er lett å se av Trygves sykkel. I tillegg utsatte han å skru på sykkelen til kvelden før avreise.

Sykkelen er omtrent like solid som det Fausto Coppi er i dag. På tidligere turer har dessuten Trygve alltid husket fysikken fra da han ble kretsmester på ski, men glemt at tiår med mat og treningsfri har passert i mellomtiden. På den annen side, tyngre er vondere og nærmere visjonen for sykkel-farsotten L’Eroica:

Rittet hyller galskapen i sportens gylne fortid, årene der sykkelen omtrent var mer til hinder enn hjelp.

– Hvordan er utvekslingen?

– Tung. 

Tausheten senker seg oss imellom. Landskapet krever sitt, både i ynde for blikket og med krav til kroppen. Løypa tar oss på trange bilveier over Rhindalens østre åsside. Vinrankene står tett i tett mens solen, som er på vei opp på himmelen, modner druene for vinen som skal drikkes i årene som kommer.

Mang en dårlig beslutning skal ha sitt opphav nettopp i disse klasene. Vi får øye på et slott på høyden over alle rankene, naturligvis et vinslott, og det skal bli godt med et glass kald hvitvin der oppe. Vin og sykkel, det er L’Eroica. Vi burde fylt drikkeflaskene våre med vin for å finne samme glede i lidelsen, slik som Henri Pélissier, Ottavio Bottecchia, Gino Bartali, Fausto Coppi og Tom Simpson gjorde.

Alt var bedre før. 

Apropos før, jeg har alltid tenkt at det er kjerringer og soldater som sitter med nål og tråd i grålysningen. Opplagt var det også en syklist-syssel da rytterne i Touren måtte klare seg på egenhånd. For et par timer siden satt Trygve bøyd over trøya si med nål og tråd. Trøya ble ferdigstrikket kvelden i forveien, slik at det bare gjensto å sy på rygglommene.

I hvite bokstaver på brystet av hans selvstrikkede sykkeltrøye står det: DIAMANT.

– Det passer bra, tysk sykkel i Tyskland!

– Nei, Diamant er norsk, svarer Trygve.

Jeg henviser til en tysk krimbok om forrige verdenskrig, der en Diamant-sykkel har en fremtredende rolle.

– Det finnes også et tysk sykkelmerke av samme navn, men tyske Diamant er eldre, etablert 1882, og de to merkene har ikke noe med hverandre å gjøre, forteller han.

Det var forresten ikke vin i det slottet. Trygve og de fleste andre rundt meg glemmer raskt vintanker og -ranker der de brekker sykkelen oppover på utvekslinger som tilhører sportens fortid. Stigningen fortsetter inn på en grus- og leirevei, inn i datiden.

Men mine lette gir meg mulighet til å danse oppover i feltet på den ene grøftekanten, for å passere de som innimellom må tverre for å komme seg frem uten å sette foten i bakken. Stien kommer ut på en åker med høyt gress, der en gylden, støvete jordvei i jordekanten leder tilbake til asfalt.

I krysset mellom asfaltvei og grus er en Jesu-statue satt opp. Her finner også vi nåde, i form av dagens første matstasjon. Rader med sykler står inntil Jesus, og jeg lar min sykkel bli ytterligere en byrde på krusifikset.

Vi stempler rittboka, alle kontrollstemplene må med om det skal bli medalje for deltagelse. Vi har ikke vært lenge ute i klokketid, men på veier og med sykler tilhørende fortiden, er det godt med rast. Jeg blir ikke en gang skuffet over mangelen på vin, selv om vi fikk det i det originale rittet i Italia. Jeg stapper innpå en tysk kake mens blikket fester seg på en helt gul sykkel fra Opel.

Det er ikke noen hemmelighet at sykkelproduksjon gikk forut for bilproduksjon hos flere av dagens bilmerker, eksempelvis Skoda. Men dette er moro: Opel-syklene, denne her med trefelger, ble produsert i Rüsselsheim, 30 kilometer herifra. I 1923 laget Opel flest sykler i hele verden. Det trillet en sykkel ut av fabrikken hvert sjuende sekund.

Opel var ikke bare for massene, de hadde eget profflag, og «jakthunden» fra Belgia, Philippe Thys, vant Tour de France med nettopp Opel.

– Jeg kunne også ha vunnet Touren i en Opel, mumler jeg.

Men i 1937, etter 2,5 millioner produserte sykler var det slutt. Med andre ord er sykkelen fremfor meg senest fra det året. Det er en kulturhistorisk bragd å ta av seg capsen for.

Ut av en mørk skog blåner landskapet i små åser. Det ser ut som Toten, men med vindmøller. 

– Burde jeg fortelle dem at dette er wie Toten mit Windkraftanlagen? spør jeg.

– Nei. Jeg tror noe kan bli borte i oversettelsen, svarer Trygve.

En utforbakke leder oss inn i dette bølgete landskapet. Å sykle utfor en flere kilometer lang bakke som virker å ha en sju til åtte prosent i snitt, på en sykkel som er hentet fra gata i Berlin, gir meg en følelse jeg ikke pleier å ha på sykkeltur.

Hvor gode bremsevaiere har sykkelen? Trygve har på sin side sagt at Diamantens vaiere kan holde turen ut. Utforbakken byr også på en etterlengtet sval vind på en glohet dag, en dag som sikkert bra for vindruene. Heldigvis fortsetter ruten inn i en skyggefull dal med en elv som avsetter sval luft. Ulempen er at dalen også skal forseres senere i dag, etter en slynge nordover.

Innen den tid vil solen ha skapt badstue her. Stigningsprosenten i dalen er innafor også for Trygves maskin, men han merker at mye energi ligger igjen i de første stigningene.

– Skulle du ønske dette var siste runde i dalen?

– Nei. Men kanskje jeg gjør det etterpå?

Ute av dalen forlater vi asfalten og forserer gjennom skogen på kjerrevei. Opp og ned åser, inn og ut av skoger. Asfalt, grus og noen betongveier. Vi tester letteste og tyngste gir hele dagen.

På ny bærer det utfor, vi er tilbake ved inngangen av dalen, men nå er det drepende varmt. Arrangøren har tatt konsekvensen av det og satt opp en ekstra drikkestasjon med vann. Bare vann. Vi trenger ikke mer av det Jesus gikk på.

Midt på plassen sitter en gammel syklist med enda eldre klær. Han forsøker fortvilet å fikse et problem med sykkelen sin.  

– Den ble brukt i Giro d’Italia for 100 år siden, sier han surt, uten å tenke over at det trolig er årsaken til problemet, ikke løsningen.

Vannet holder ikke tørsten på avstand, og ulltøyet bedrer ikke situasjonen. Heldigvis er vi nå som kjentmenn å regne i dalen, og finner et serveringssted som noe uvillig serverer iskalde halvlitere øl. Blant syklene parkert utenfor restauranten er også en blå Gios. 

Sykkelmerket Gios ble startet av Tolmino Gios i Torino i 1948. Gios inngikk et samarbeid med det berømte Brooklyn-laget på 1970-tallet, og forsøkte samtidig å skape en farge som ytte tyggegummiprodusentens drakter med stjerner og striper verdighet.

Fargen ble Gios-blå, ikke like mytisk som Bianchi-grønn, men nesten. Mindre heroisk er samarbeidet mellom Gios og Kelme-laget på 1990-tallet.  Det er vanskelig å skape en sykkel som er såpass mye bedre enn konkurrentenes at EPO mister sin funksjon. Det visste Kelme-laget, og satte EPO i blodårene.

Jeg må være døden nær i heten, for ompa-ompa-musikk dukker opp i ørene. Jeg er på vei inn i helvete, for der, foran meg, under en seilduk i varmen, står tyske menn i bayersk lær og spiller så messingen blafrer. Men så er det ikke helvete likevel, men siste rastestasjon med fri utdeling av kald, søt hvitvin.

Noen har allerede fått i seg for mye. De ligger ustrakte på det gulnede gresset, bare sigaretten hver av dem har i munnviken antyder at de er i live. De tyske spillemennene holder trykket oppe. Om ikke sykkelritt så slik ut i forgangen tid, så vet ikke jeg.

Ti minutter etter at vi har forlatt rastestasjonen venter en drøy utforkjøring signert ingen ringere enn Hitlers tusenårsrike. Det er vanskelig å avgjøre om promillen er en fordel eller ulempe i møte med dette fryktelige veistrekket av betongplater fra 1930-tallet.

Tett skog med tømmerhauger på hver side gir gode muligheter for å stanse brått om grøften plutselig er på feil side av oss. Med lettelse når vi ned til vinrankene igjen og cruiser tilbake til Eltville, dagens og reisens ende. Fullført! Overlevende. Merket av sykkelfortid for all fremtid.

I målområdet forsøker Trygve å selge sykkelen, men den er ikke diamant nok for noen. Hjem skal den ikke. 

Inntil en vintønne blir den stående, med en pappbit revet av fra en en vineske. Teksten lyder: 

«My owner is giving me away. I am a Norwegian Diamant. I am in good shape after 130 km today. Please take me with you.»