Andreas Leknessund - en ganske vanlig og ganske blid gutt

– Hvordan har du det akkurat nå?

– Akkurat nå går det veldig greit. Det er kjedelig å ikke få kjøre løp, og jeg føler det er mye kule løp jeg har sett frem til der jeg vet vi som lag hadde gjort det veldig bra. 

– Hvilke løp er det du helst skulle kjørt?

– En ting er proffløpene, nå som vi har blitt prokonti. Men jeg gledet meg aller mest til u23-løpene. Det er mange av de samme gutta som i 2017, da vi herjet som juniorer, og nå var vi forberedt på å gjøre det samme i u23. Kanskje ikke fullt så mye, men vi ville gjort det veldig bra. Det er kjedelig å ikke få muligheten. 

– Hva tenker du om det?

– Jeg vet at om ett år så er denne tiden her litt glemt. Vi kommer til å se tilbake på det med et litt rart blikk.

Andreas Leknessund er inne i sin siste sesong på Uno-X. Han signerte en toårskontrakt med Team Sunweb for over et år siden, på et tidspunkt da det ennå ikke var klart at Uno-X skulle bli Norges første profflag. Han kunne fint vært på Uno-X i mange år til, han er bare 21 år. 

Han ble hentet til det nederlandske profflaget først og fremst på grunn av sine tempoegenskaper, selv om han kan avgjøre ritt i all slags terreng. Slik som oppover.

Etter at proffsirkuset ble slått av i mars, like etter at Andreas hadde en god sesongstart i Algarve, glemte vi litt hva våre egne ryttere drev med. 

I fraværet av ritt begynte syklister å finne på alt mulig annet å konkurrere om. Mange valgte å sykle så mange kilometer som mulig, andre valgte å sykle så fort som mulig. Leknessunds første renessanse i koronatiden ble å sykle så fort som mulig opp Norges mest sagnomsuste bakke på Strava. 

– Er du Norges beste klatrer?

– Nah, det kommer litt an på hvordan du ser det. 

– Hvis du tar en bakke på cirka 400 høydemeter, la oss si Tryvann. 

– Jeg er ganske bra på akkurat det der, men sammenlignet med mange andre er jeg mye bedre i løp enn når det er test. Det er like greit at vi har syklet noen timer i forkant før vi begynner på bakken. 

– Hvorfor er du først når det blir langt du mener du er god?

– Jeg har lurt litt på det, for jeg har aldri vært en type som har jaget mange timer. Jeg har hatt fokus på intervaller, og langturene har kommet i andre rekke. På tross av det har jeg fått en veldig god utholdenhet. 

– Betyr det da at du har et sykt fysisk talent?

– Talent er et ord jeg egentlig ikke liker. Det fysiske er en ting, men det er noe helt annet å håndtere de forutsetningene en har blitt gitt, og de oppturene og nedturene som kommer. Jeg tror det er der det ligger for min del. Jeg er flink til å holde fokus og stø kurs i arbeidet. 

Det ligger enormt mye arbeid bak en prestasjon, selv om det skal være fysiske forutsetninger som tillater at en driver med dette her. Forutsetninger er et bedre ord. 

Egenskapene Leknessund hadde for å vinne løp ble oppdaget tidlig, noe som gjorde at han etterhvert flyttet fra Tromsø til Østlandet for å gå på NTG i Bærum. Utviklingen han hadde på videregående blir av de som kjenner ham beskrevet som sensasjonell. I sitt første år som junior ble han nummer to på NM-tempoen, ti sekunder bak Iver Knotten.

Året etter vant han NM-gull, da med 54 sekunder ned til nestemann. Det er bare tall vi snakker om, men det skal ikke være mulig. Vi skal snakke mer om tempo etterpå. 

Nå sitter han i Oslo og blir intervjuet av oss. Han er blid og ler mye, og de 45 minuttene jeg lovet at det skulle ta må vi gange med to. Han drikker americano, forteller om sykling og sparkesykkelen. Da han gikk på NTG bodde han i Lommedalen, og tok ofte buss for å komme til skolen. Med litt timing og et magadrag på sparkesykkel kunne han sove 15 minutter lenger.

Sparkesykkelen i dag er den samme, forøvrig den samme som gjorde at han brakk et ribben før VM i Bergen. Minstelønnen i Pro Team lag er forøvrig 300000 kroner, så han hadde hatt fint hatt råd til en ny en. Den han har nå har hjul på størrelse med den minste skiva på en kransekake, og en trenger ikke ha briller for å se at det ikke er dyreste modell. 

– Hvordan er det å bo i Oslo?

– Det er veldig greit. Jeg var litt skeptisk til at det skulle være vanskelig å trene, men det er jo bare rett ut på Mosseveien og så er en i gang. Det er også veldig enkelt når en skal reise. 

– Tar du sparkesykkel overalt?

– Ja, jeg tar den nesten overalt. Den er litt sliten nå, jeg har slitt hull i bakskjermen. Men se her, jeg har pimpet den med styretape. Den har jeg lagt selv, det er ikke mekanikerne som har gjort det. Også har jeg navn her, og sjekk dødninghodet! Det blinker egentlig rødt fordi det er et baklys, men nå har batteriet gått. 

– Hvor stor aksjonsradius har du med sparkesykkel?

– Tja, si at jeg bruker den om jeg skal under en kilometer? Jeg bruker også bysyklene ganske mye. Men jeg har faktisk aldri tatt kollektivtrafikk i Oslo. 

– Så hva gjør du om du skal lengre enn tre kilometer? 

– Jeg gjør jo ikke så mye utover å sykle og være i leiligheten. 

La oss snakke litt mer om tempo. Som sisteårs junior vant han ikke bare NM-gull. To måneder etter det hjemlige tempogullet vinner han EM i Danmark. De som var rundt ham visste om tempoegenskapene, men nå visste plutselig alle hvor god han var. Alexander Kristoff ble europamester senere i uken, og Leknessund var eksempelet riksmediene trakk frem på at det grodde godt i norsk sykkelsport. 

Men nå begynner det virkelig å bli morsomt. EM-gullet var for ordens skyld i 2017, og i 2018 er Leknessund senior. På dette tidspunktet har Edvald Boasson Hagen vunnet NM i tempo ni ganger, og alle tar den tiende seieren for gitt.

Men underveis på den 43 kilometer lange tempoen i Sandefjord blir Edvald presset hardt av Leknessund. I mål er han fattige syv sekunder bak Edvald, og i NTB-artikkelen som ble sendt ut etter rittet er tittelen «Sensasjonelt NM-sølv til Leknessund». 

Som andreårs senior gjør han som han gjorde som andreårs junior. Han smadrer de andre. Han er 49 sekunder foran Knotten i mål, og 1.12 foran Edvald. 

– Hvorfor er du god på tempo? 

– Det er hvert fall ikke fordi jeg er myk. Det er så vidt jeg kan ta i bakken når jeg står oppreist. Men skuldrene mine er ganske bevegelige, og der er jeg smal. Jeg tror det handler om at jeg har trent mye på terskel, og så er det nok en kombinasjon av ganske mye watt og at jeg er ganske aero. Det er mange som trår mer watt enn meg, og det er mange som er mer aero. 

– Hva er vanskeligst, å vinne et temporitt eller å vinne en fellesstart?

– For meg er det vanskeligere å vinne en fellesstart. Jeg har flest seiere på tempo. Der er det kun mann mot mann. Jeg synes det er morsommere med fellesstart, for det er mer tiltak å sykle tempo. 

– Hvordan da? Er det kjedelig?

– Det krever mer mentalt, og fysisk. Det er en mer krevende sittestilling, og forberedelsene er mer krevende. Det er kun deg selv, du har ingenting annet å lene deg på. I fellesstart er det et helt lag som skal ut å kjøre sammen, og det er mer ting som kan skje. På en tempo vet du at du skal ut og kjøre knallhardt, det er kun deg selv det står på, og hvert sekund teller. 

– Hvis du kunne velge, vil du ta ha en tempokarriere eller en fellesstartkarriere?

– Jeg ønsker ikke å bli en temporytter. Jeg ønsker fortsatt å kjøre fort, men da må det i så fall være i retning av et sammendrag, at en kan prestere på begge deler. 

– Ukelange etappeløp med en tempoetappe, kunne det vært noe å vinne?

– Jeg vet ikke helt ennå, men det kommer til å bli tydeligere med tiden hva jeg skal bli. Vi hadde en samtale med mentaltreneren her forleden, om mål. Jeg synes det var sinnsykt vanskelig å si at jeg vil vinne «det eller det rittet». Jeg vil selvfølgelig vinne store løp, men det er opplevelsen av gode resultater i et lag som er viktig. Men som jeg sa, det er vanlige løp jeg helst vil vinne. 

Vi skulle raskt bli kjent med flere egenskaper hos Leknessund. De som har fulgt med på sykkel vet han er god til å avslutte også, det er bare å se til NM i fjor. I en ren mann-mot-mann-spurt hadde han vært Norgesmester, men Amund Grøndahl Jansen var smartere i spurten. Det er kanskje barnslig å snakke om hvisomatte og dersomatte, men liker du å analysere sykkelløp er det god grunn til å se på helikopterbilder fra den spurten. 

Eller kanskje til etappeløpet Fredsrittet i 2019. Ikke bare er han god til å klatre, han er den stolte eier av klisjéen «vinnertype». I Fredsrittet lå han på fjerdeplass før den avsluttende etappen, og landslagssjef Stig Kristiansen lurte på om de skulle safe et svært bra resultat, eller gå for seier. Hele laget valgte seier, og Leknessund steppet opp med et smil for å vinne hele rittet. Det er sjelden når en er 20 år, å gladelig ta et slikt ansvar. 

Løpet avgjorde han forøvrig i en utforkjøring. Han hadde syv sekunder på toppen av det siste fjellet, en avstand rytter nummer to teoretisk sett skal skli inn uten videre. Men så kjørte Leknessund så hardt og risikabelt nedover at det var umulig å ta han igjen. 

Nå vet alle at Leknessund er en type som du simpelthen ikke kan la gå, for da er ryggen hans det siste du ser før en journalist lurte på hvorfor du ikke tok hjulet. 

Nå er vi i 2020, og Leknessund står bokført med en seier. Han var knusende overlegen i bakketempoen i Kleivstua i slutten av mai. Det var null problem å se på tv-sendingen at han ville mye mer enn de andre. Han skrudde av flaskeholderne, for ikke pokker om han skulle tape rittet med ett sekund, og vite at han hadde hatt 20 gram for tung sykkel. Men hva nå?

– 2020 ble ikke helt som noen hadde tenkt. Hva har høydepunktet vært, proffløp, Kleivstua eller KOM i Tryvann? 

– Jeg må si Algarve. Det var et bra løp å starte i, det var høyt nivå og en løype jeg synes var kul. Det var også der jeg kjente at formen ikke var helt topp, men jeg kjente samtidig at bunnivået var veldig høyt. Jeg merket at jeg har mye inne, og jeg vet at jeg skulle hentet ut mye mer form. 

– Du kjørte jo så hårdt at det var en etappe eller to der van der Poel slapp før deg?

– Ja, men det er vanskelig å sammenligne seg med dem. Jeg kjørte vel fra Geraint Thomas også. Jeg synes det er gøy å sykle fra dem, men jeg vet at de har noen knepp ekstra når det er viktig. 

– Du hadde ikke slått dem om det var Tour de France i morgen?

– Ehh. Nei. 

– Du er akkurat nå KOM i Norges mest omtalte bakke. Hvordan setter man KOM i Tryvann?

– Man trenger gode forhold i Tryvann, først og fremst må en sette av en liten periode der du kan få bra vær. Under det første forsøket merket jeg at det var ikke så mye som skulle til for å ta den. Vi gikk inn på yr og så når det skulle være medvind, og så kjørte jeg en 30/15-økt i Tryvann et par dager før, for å få en utblåsning. Deretter var det bare å åpne hardt og håpe det holder. Men du må ha det rent fysisk, har du ikke det er det ikke mye du får gjort. Tempodrakt og karbonhjul er en fordel, men det er ikke det som gjør det. 

– Si at noen av de som leser vil sette en personlig rekord, har du noen pro-tip?

– Du må trene i bakken, og se hvordan du kan kjøre den på best mulig måte for din egen del. Det er noe en må finne ut av, hvordan en selv trives opp der. For min del er det viktig å forberede seg på det som skal skje. Jeg setter av en dag der jeg får fokus og går inn i bobla for å prestere. Jeg har en plan på når jeg står opp om når jeg skal spise, hva jeg skal spise - da kommer jeg i løpsmodus. Det er viktig for min del, for da klarer jeg å hente ut det lille ekstra.

Vi fortsetter den siste delen av intervjuet ute på Karl Johan. Hadde noen spurt meg hva jeg trodde han var, gitt at jeg ikke visste at han var Andreas Leknessund, hadde jeg svart turist. I tillegg til Tromsø-dialekten har han alle tegnene. Blikket faller hit og dit i Studenterlunden, og han virker å bli like glad av å titte på fontenen som duene. Han virker å være like glad av å kunne sparkesykle rundt i landets største by, som han blir oppglødd av tanken på at det er masse han ikke har sett et par kvartaler nedenfor, slik som Aker Brygge. Han smiler og ser så mye hit og dit at det er nesten så en skulle tro han er Stewie Wonder. 

Stig Kristiansen sier humøret er det samme nesten i enhver stunds alvor, og at selvtilliten er like mye til stede. I Studenterlunden er det nesten umulig å se for seg at akkurat denne turisten har steady pace på tempo, som også gir steady pace oppover, en sabla høy fart må vite for han er ikke så tung som de største temporytterne. Legg til det faktum at han kan grave vanvittig dypt i ti minutter og så komme tilbake til terskelfart, og så har du en slags fasit på hvorfor han er så rask. 

Derfor er han også proff på et World Tour-lag allerede som 21-åring. 

– Er sykling jobb eller lidenskap?

– Det er lidenskap. På papiret har det blitt en jobb, men hadde jeg kunnet velge akkurat hva jeg ville gjøre i livet, ville jeg valgt det samme. Jeg er heldig som har lidenskapen som jobb. 

– Fin punchline, tenker du?

– Ja. Hehe. 

Så forsvinner han hjem igjen. På sparkesykkel. Med bittesmå kransekakehjul, i samme farge som håret. Smilende.

ANDREAS LEKNESSUND

FØDT: 21. mai 1999 

BOSTED: Oslo

NÅVÆRENDE LAG: Uno-X Norwegian Development

TIDLIGERE klubber: Ringerike SK, Tromsø CK

Andreas Leknessund er i dag inne i sin siste sesong på Uno-X, før han fra 2021 (gitt normale omstendigheter) vil sykle for nederlandske Team Sunweb. Leknessund regnes som ett av de største talentene i norsk sykkelhistorie, og har så langt særlig utmerket seg på tempo. Han har de siste årene også utmerket seg som klatrer og sammenlagtrytter. I mangel på vanlige ritt, satte han i mai ny KOM i Tryvann, med det som virker som en uslåelig tid på 12.36. Senere i mai vant han også bakketempoen Klatrekongen Kleivstua, en uformell koronakonkurranse mellom ti utvalgte norske toppsyklister. 

Leknessund er fra Tromsø, og etter gode prestasjoner som ungdomsrytter flyttet han til Østlandet for å gå på NTG. Leknessund er i dag bosatt i Oslo.