Nå blir det flere brosteinsutfordringer for Leknessund

I forkant fortalte han Landevei at han ikke trodde han kom til å elske å kjøre på brosteinen, men at han likevel så frem til en spennende utfordring.

Etter den 197 kilometer lange semiklassikeren, forteller han til Landevei at det ikke var så verst.

– Det var et morsomt ritt, egentlig. Det var en god erfaring for min del. Det var lærerikt i den forstand at jeg ser jeg har ting å forbedre. Jeg synes fysisk så var jeg sterkere i Kuurne enn det jeg var i Tour de la Provence, men så er det jo dette med å sitte på riktig sted til riktig tid som var krevende. Det var morsomt, men jeg har ting jeg kan gjøre bedre for å klare å være med til finalen.

Utskillelsen i rittet skjedde som forventet på kombinasjonen Côte de Trieu og Oude Kwaremont, mellom 70 og 60 kilometer fra mål.

Her innrømmer Leknessund at han var noe for passiv, selv om han var godt klar over hva som krevdes.

– Det er ikke så mye som skal til for at man er ute av det, og det var det jeg fikk erfare. En ting er posisjonskamp før de viktige partiene, men det starter jo veldig lenge før det også. Jeg mangler litt erfaring og at jeg tenker litt for mye konsekvens i den tøffeste kampen der. Det krever særlig mye å legge bort mentale sperrer. Det går fort, særlig inn mot Trieu. Det gikk raskt nedover og det var noe grus som fløy. Man skal være litt gal i perioder der og det var jeg nok ikke helt klar for å være. Uansett synes jeg det var et morsomt ritt, utenom akkurat det der.

– Jævla hardt

Totalt var det tolv stigninger i rittet, hvorav fire brosteinsbakker, mens det i tillegg var to flate brosteinspartier.

De to tøffeste brosteinsbakkene var Kluisberg og Oude Kwaremont, sistnevnte velkjent fra finalen i Flandern rundt.

• Les også: Nå hverdag for Leknessund: – Triksene fra u23-klassen fungerer ikke her

Leknessund synes han håndterte brosteinen «sånn passe».

– Men det var jo jævla hardt, det må jeg si, men sånn er det jo for alle. Jeg sa i forkant at jeg ikke klarer helt å forstå begeistringen for selve brosteinen, og der er jeg nok fremdeles. Jeg kan skjønne at folk synes det er spennende med utfordringer og hvis man er god på det, men å kjøre en brosteinsbakke når du ligger i 80. posisjon, det er hardt og ikke noe særlig mer enn det. Jeg synes det gikk greit nok. Fysisk følte jeg meg egentlig ganske bra, men det nytter jo lite, når jeg er langt bak.

– Dette var ikke noen umiddelbar forelskelse da?

– Jeg synes jo det var gøy, det gjorde jeg. Det var selvfølgelig perioder hvor det gikk rolig, men da det begynte å dra seg til merket du at feltet var mye mer på hugget, det var mer skuldre og det synes jeg var kult. Det var veldig morsomt, så ville det selvsagt vært enda morsommere dersom jeg følte jeg var med der det skjedde. Men det ga mersmak tross alt.

Ny brosteinsutfordring

Og mer brostein, det skal det bli. Om knappe to uker skal han igjen i aksjon i Belgia, hvor Nokere Koerse er neste ritt på programmet hans.

Der venter også betydelig flere brosteinspartier enn i Kuurne-Brussels-Kuurne. Samtidig kan det bli flere belgiske éndagsritt i tiden fremover, ettersom lagkamerat Florian Stork veltet hardt i UAE Tour, og tromsøværingen muligens kommer til å erstatte han i noen ritt. 

– Du får en bratt læringskurve her i starten?

– Det blir det nok, men den er nok ikke noe brattere enn den bør være. Jeg tenker det er fine ritt å starte i. Det er jo ritt som Uno-X kjørte i fjor. En ting er jeg nå har byttet lag og prøver klassikere, men det hadde jeg kanskje gjort uansett. Det er ritt man uansett bør ha prøvd når man er proff. Jeg føler ikke at jeg er kastet ut i noe jeg ikke er klar for. Læringskurven er bratt, men det ville den sikkert blitt uansett hvilke ritt jeg hadde kjørt.

Om halvannen måned venter trolig debuten i Ardennerklassikerne. Selv om det ikke er noe brostein i hverken Flèche Wallonne eller Liège-Bastogne-Liège, er det utvilsomt en overførbarhet med tanke på at det er smale veier og posisjonskamp inn mot kritiske bakker.

– Det er sånn man må igjennom. Jeg tror det var Tiesj [Benoot] eller en annen på laget som sa at det fine med å kjøre klassikerne er at om man mestrer det, får man til alt annet. De mest hektiske periodene i klassikerne kan jo sammenlignes med en massespurt i Tour de France for eksempel. Det å få til de klassikerne, det er nok viktig. Får man til det, får man til det meste. Da er det fint å gjøre.