Hjemme igjen i Oslo og i karantene, tar Andreas Leknessund telefonen fra Landevei etter å ha fullført en økt på rulla.
Noen dager i forveien fullførte han sitt første ritt for WorldTour-laget Team DSM, Tour de la Provence.
Da Landevei snakket med det norske stortalent foran rittet var det få nerver å spore. For 21-åringen fra Tromsø handlet rittet om å komme i gang og få en god følelse sammen med lagkameratene.
Slik oppsummerer han det fire etapper lange rittet i etterkant:
– Jeg vil si det var en fin opplevelse. Det var godt å komme i gang, jeg trives i laget og det var gøy å sykle ritt. Så må jeg jo si at det gjenstår en del før jeg har ... Hva skal jeg kalle det ... Nivået eller rittformen inne. Det var et lite sjokk for systemet. Jeg kjenner at det har vært lite hardt på trening i forkant.
Men at det ble en tøff start, det hadde han også regnet med.
Ingen på Provence-laget til Team DSM hadde syklet ritt sammen tidligere, derfor handlet det mye om å bli kjent med hverandre og få til det grunnleggende.
– Vi hadde fokus på gjennomføring, som det heter på godt norsk. Så tok vi steg både når det kommer til det fysiske, og det mer taktiske og tekniske i løpet av rittet.
Slutt på u23-triks
Etter et par strålende sesonger i Uno-X, som inkluderte to norgesmesterskap på tempo, NM-sølv på fellesstart, en EM-tittel på tempo, sammenlagtseier i Giro della Regione Friuli Venezia Giulia og en rekke andre toppresultater, tok altså Leknessund steget inn i WorldTouren foran årets sesong.
I Tour de la Provence var kvaliteten på feltet betydelig bedre enn standarden han har vært vant med, selv om også en rekke avlyste ritt i februar sørget for å sende flere stjerneryttere dit.
For mens Leknessund har vært en av de sterkeste rytterne i u23-klassen og mange av rittene Uno-X kjørte, er hverdagen litt annerledes nå. Ett av områdene han merket det i Provence var feltkjøringen.
FREMPÅ: Andreas Leknessund var offensivt innstilt til sitt første ritt i DSM-trøya. Foto: Cor Vos
– Det er jo litt verre enn u23, det er det. Fordi det er bedre syklister. Mange av de triksene man kunne bruke i u23-klassen fungerer ikke. Det mest utfordrende er jo rett og slett at det går fortere. Man kan ikke bare være på et fysisk høyt nivå for å sitte der man vil, fordi alle er sterke. Det var rett og slett hardere. Man tar ikke posisjoner bare på å være sterk. Sannsynligvis er det andre som er sterkere enn deg.
– Hva legger du i triks fra u23?
– Det er det å ta et magedrag på siden eller kjøre frem når det er hardt. Det var jo også fint å være i Uno-X på u23-nivå. Vi hadde et sterkt lag og hadde mye respekt. Det kommer ikke like billig på dette nivået. Det var jeg forberedt på så det var ikke noe sjokk sånn sett, men det er litt annerledes.
- Jeg kjedet meg
Likevel viste han allerede på den første etappen at han var offensivt innstilt. Opp tredjekategorien Montée du Brulat (2,8 kilometer à 8,1 prosent) satt han med feltet, og over toppen ble det støting fra flere ryttere.
Leknessund fikk en liten luke på et tidspunkt, men ble tauet inn igjen. Like etter gikk trioen Julian Alaphilippe (Deceuninck – Quick-Step), Gianni Moscon (Ineos Grenadiers) og Giulio Ciccone (Trek-Segafredo) løs.
– I bakken var jeg litt på hugget, men bakken var lenger enn jeg var forberedt på og jeg stivnet litt over toppen. Jeg synes det var en artig etappe. Jeg satt i første gruppe over toppen og følte meg egentlig ganske bra, forteller han.
Men, som han sa innledningsvis, det var et lite sjokk for systemet og det harde kjøret kostet mye, sier han.
På den fjerde etappen skulle han imidlertid lykkes med å gå av gårde, etter å ha forsøkt på flere av etappene.
– De andre dagene gikk egentlig bruddet før støtecupen hadde startet. Så ble det heldigvis en litt lenger og hardere støtecup på den fjerde etappen, som gjorde at det var mulig å kjøre seg løs på vilje og styrke. Jeg hadde lyst til å prøve å gå i brudd. Alternativet var bare å sitte i feltet, komme i mål og bli mellom nummer 60 og 120 i en spurt. Jeg ønsket å få litt mer ut av det, og da var det fint å gå i brudd. I utgangspunktet var det for treningens skyld, men det ble jo spennende, så det var gøy.
GOD DEBUT: Her er Leknessund i brudd på den fjerde etappen. Foto: Cor Vos
Sammen med Tony Gallopin (AG2R Citroën), Luis Mas Bonet (Movistar) og Jérémy Leveau (Xelliss-Roubaix Lille Métropole) presset han feltet helt til det gjensto tre kilometer.
– Det var noen sterke gutter der, så jeg kjente at det tok på. Men det var gøy. Det var en ny erfaring. Jeg har ikke vært i brudd på det nivået tidligere. Det kjøres jo på en helt annen måte, sier han – og utbroderer:
– Midtveis så kjedet jeg meg litt. Jeg forsto ikke hva som er greia. Det var rolig langtur-fart, men jeg måtte bare stole på at de mer rutinerte gutta vet hva de gjør. Jeg vet jo at det handler om å kjøre så billig som mulig, så går det fortere på slutten. Og det gjorde det virkelig.
Gikk på blemme i klatrekonkurransen
Underveis sanket han også maksimalt med klatrepoeng – noe han og laget var sikre på skulle gjøre at han vant klatretrøya. Etterpå ble de imidlertid oppmerksom på en regel de ikke var klar over.
– Det var litt irriterende egentlig, sier han om hendelsen.
– Den første bakkespurten fikk jeg bare, fordi jeg hadde føring over toppen. De neste fikk jeg også, og det var litt merkelig, men det var ingen som hadde noen interesse av de. Men det kan jo skyldes at det rett og slett var umulig å ta trøya, sier han og humrer.
Til slutt endte Leknessund på samme poengsum som Filippo Conca (Lotto Soudal), med 15 poeng, men italieneren stakk altså av med seieren.
– Det vi trodde var at det er den som ligger best an i sammendraget som tar trøya, dersom man er likt på poeng. Det hadde jeg fått beskjed om, at hvis jeg tok de poengene, så hadde jeg trøya. Og vi trodde vi hadde den, men så fikk vi vite at han som vant hadde vært først over en førstekategori, og den regelen gjaldt foran sammendraget. Det var ikke noen stor nedtur, men det hadde selvfølgelig vært litt artigere å komme hjem med en trøye.
Uten hansker
En ting som flere TV-seere bemerket seg, var at Leknessund syklet i bruddet uten hansker.
Tromsø-gutten må imidlertid innrømme at det ikke er like barskt som det så ut til, selv om han gjerne tar på seg det imaget likevel.
– Jeg synes det er litt morsomt. Jeg startet med lange hansker og så var planen å ta på meg de korte da det ble varmt, og korte hadde jeg på lomma. Men så var jeg i brudd og da trengte jeg ikke hansker. De kortene hanskene er jo i tilfelle man går i bakken, så da ble det til at jeg syklet uten hansker. Det var vel et par av de andre som tok av seg hanskene etter hvert, men jeg var vel bare først ute. Det var jo litt morsomt. Jeg kan stå inne for å være en harding.
– Hvor lavt på gradestokken for at du tar hanskene på?
– Det varierer veldig fra dag til dag. Nå på vinteren sykler jeg en del ute. Noen dager må jeg ha veldig tykke hansker og fryser fingrene av meg, men noen dager kan det være minusgrader og jeg sykler uten hansker. Det varierer veldig fra dag til dag. Det er umulig å si før jeg er ute. Jeg pleier ofte å starte med noen tykke hansker og når først varmen er kommet så holder det seg ganske lenge. Men når jeg først blir kald da blir det veldig kaldt.
