1: ISP - Integrert setepinneDet skjedde like etter 2006 en gang, eller var det kanskje før, at hele bransjen plutselig fikk det for seg at integrerte setepinner var det neste store. Nå skulle ikke lenger setepinnen justeres til din høyde, den skulle sages. Saget du for langt måtte du kjøpe ny sykkel(!), eventuelt selge doningen. Det komiske er at selv før noen begynte å stille spørsmål, var argumentene for denne løsningen få.Salgsargumentene var at sykkelen fikk et mer helhetlig utseende, samt at det «kunne være» lettere enn tyngre setepinner. Det solgte godt de første årene, men da folk etterhvert oppdaget at du måtte av med både krank og sete for å fåsykkelen i en koffert, at den var nærmest umulig å selge fordi ingen andre satt på akkurat din setehøyde, eller at det faktisk ikke var lettere eller mer behagelig heller, ble det raskt slutt på slike pinner.Utrolig nok finnes det produsenter som fortsatt lager dette, vi ønsker dem et riktig fint opphold i skjærsilden. 2. MONOLINK Helt sant: Det finnes fortsatt flere setepinner det er tungvint å justere enn motsatt, så at noen ville løse dette for godt er naturlig nok. Men det som skulle være Selle Italias endelige løsning, ble i stedet bare tøys.Monolink-setene var laget spesielt til monolink-setepinnene. I stedet for to langsgående skinner hadde monolinken ett langsgånde karbonspor, en slags monorail. Nå skulle det bli enklere å justere både setevinkel og horisontal avstand fra kranken. Det var bare det at ingen andre seteprodusenter ville være med på prosjektet.Fordi: både setet og pinnen var tyngre enn de konvensjonelle løsningene. Både seter og setepinner med løsningen gikk i stykker usedvanlig fort, og ofte. Monolink finnes fortsatt, men trolig bare til lagrene er tomme. 3. Z-TORQUE KRANKER Dette produktet, der en rettkrankarm er erstattet med en v-formet krankarm, har eksistert i flere perioder. I 1980 ble P.M.P L-Crank lansert, der krankarmen var L-formet. Dette skulle eliminere dødpunkter i rundtråkket, og effektiviteten stige til uante høyder.Men som noen raskt poengterte, det er avstanden fra senter av kranken til pedalen som har noe å si, ikke formen på krankarmen. Den myke L-kranken fikk kort liv, men dukket opp igjen på 90-tallet, nå i v-form! Sett fra siden så pedalarmene ut som en Z, derav navnet Z-Torque.Som om ikke L-kranken var håpløs nok – hold deg fast: V-formen var så dyp at bunnen av v’en var lengre enn de 175 mm som utgjorde krankarmlengden. Hver gang du lente deg over på siden smalt krankarmen i bakken.Spoler vi tilbake i tid ser vi at så langt som tilbake i 1925 har lignende forsøk vært gjort. Spoler vi frem i tid, til 2012, prøvde noen et mislykket kickstarterprosjekt for å lage en «ny type»krankarmer - du gjettet riktig - den hadde en hybrid av L og Z-form. 4. HYDRAULISKE FELGBREMSER Tanken var god, for det er ikke tvil om at felgbremser på våte karbonhjul kan bremse ganske dårlig. Men det SRAM ikke hadde tenkt på da de lanserte både hydrauliske skive-og felgbremser i 2013, var at det ikke var kraften som var problemet, men snarere modulasjonen.Små bremseklossser mot varme karbonfelger gir uforutsigbar bremselengde, både på vått og tørt. De hadde enkelt og greit laget et produkt som allerede eksisterte, i ny form.De hydrauliske felgbremsene ble påtvunget blant annet Mark Cavendish under Tour de France i 2013, uten at de var ferdig testet, og du verden for et leven det ble da bremsen ikke svarte til forventningene.På ett tidspunkt skyldte han på utstyret da han ikke vant en etappe, og bannskapen fra bussen talte sitt tydelige språk, det var de hydrauliske felgbremsene han forbannet. Han ble til og med så rasende at han snappet mobiltelefonen til en journalist før han toget inn i bussen igjen.Produktet ligger fortsatt ute på SRAMs hjemmesider, men har du noen gang sett dette i bruk? 5. GEL BOT I denne merkelige sykkelflasken ingegrerte produsenten, amerikanske Hydra Pak, et kammer til energigeler inni selve flasken. Salgsargumentet var at det ble mye søl av vanlige geler, noe det ville bli slutt med nå.Det funket slik at du kunne vri flasketuten i forskjellige klikk, og avhengig av hvor den sto kom det enten vann, gel eller begge deler ut.Det var bare det at når du var kokt var det umulig å vite helt hva du fikk, og på slutten av et ritt greide ingen å justere riktig, ikke tidlig i rittet heller for den saks skyld. Men det var slettes ikke alt: Var gelen tykk og du klemte hardt, da kunne tuten plutselig åpne seg så du fikk vann, eventuelt all gelen i ansiktet på en gang.Dessuten var det vanskelig å se hvor mye gel du faktisk hadde igjen, det var i tillegg umulig å få ut alt, rengjøring var noe herk og kvaliteten dårlig.Flasken var stor for å romme kammeret, og særlig fin var den heller ikke.Det viste seg å være svært få som så behovet Hydra Pak så. Fra å være en kortvarig hit i på starten av dette årtiet, ser vi heldigvis ikke gelbots lengre, selv om produktet angivelig finnes. 6. STJERNENAV Specialized har siden starten i 1974 vært et innovativt tog i bransjen, men de har jaggu hatt noen bommerter også. En av deres aluminiumshjul anno 2007, Roval Fusee Star, hadde en stor stjerne av et nav.Teorien var at dette stjerneformede navet var smalt, slik at frontarealet av eikene skulle reduseres. Angivelig var dette like aerodynamisk som en høyprofilsfelg, men mindre utsatt for sidevind. I tillegg skulle de korte eikene gjøre hjulene stivere.I praksis var hjulet grusomt ukomfortabelt å sykle på, og felgene subbet borti både for-og bakbremser, særlig stivt kan det ikke ha vært. Felgene hadde også interne nipler, som var et mareritt for mekanikerne når noe skjedde. For sikkerhets skyld var de korte eikene vanskelige å få tak i. La du dem på vekten kom det nok et sjokk, de veide nemlig 1750 gram for settet.Utseendet så heller ikke ut til å glede særlig mange. Utallige hjul lå ute for salg, særlig hjulene med røde stjernenav, og det ble i tillegg solgt få utgaver av hjulet ellers.Ingen har sett noe til Roval Fusee Star siden. 7. VERDENS STYGGESTE HJELM Nå er det ikke sjelden det kommer tempohjelmer med et litt nytt utseende. Men Poc Tempor var så langt fra det vi er vant til, at enhver hjelm som ville bli videreutviklet med denne som utgangspunkt, også ville sett aldeles grusom ut.Men det var funksjonen som var den store katastrofen her, og ut fra vår korte minitest kan vi nevne følgende fordeler: De færreste fikk den til å passe på hodet, den kostet 3499 kroner, plasten hadde skarpe kanter som gjorde at du fikk vondt av å ta den av og på, om du ikke satt i ekstremt lavt var den anti-aero, tittet du ned på forhjulet gikk halen opp som en kjempevegg og den ble ekstremt anti-aero, og den satt søren ikke fast på hodet heller.Det beste av alt var riktignok at når du kom opp i riktig høye hastigheter fungerte hele hjelmen som en flyvinge som ville løsrive seg fra hodet ditt. (U)heldigvis hadde vi på hakestroppen og den ble værende, og da flagret den rundt som en ballong i hardplast.Verken Garmin eller andre Poc-sponsede lag brukte hjelmen særlig lenge. De suverende vindtunelldataene var til liten nytte ute i den virkelige verden. Godt var det. 8. SIAMESISKE EIKER Hvorfor ryke en eike når du kan ryke to? Det var nok ikke det som var det planlagte konseptet for 80-tallets «siamesiske eiker» fra Hi-E, men definitivt det som ble utfallet.Sent på 80-tallet, i en tid da eikene var tunge, bestemte Harlan Meyer seg for å lage en ny type eiker. Snarere var «eikene» en lett vaier, som ble tredd gjennom navflensen og dermed fungerte som to eiker.Problemet var bare at produktet ikke tålte normal bruk, og eikene røk rett som det var. Hver eneste gang du røk en eike røk du i praksis to eiker. På 90-tallet ble det etterhvert slutt på denne eikevaieren, selv om totalvekten av eiker og nipler var nesten 20 prosent mindre enn de letteste konkurrentene. 9: BREMSER UNDER KJEDESTAGENEPlutselig skulle alt være aero, og målinger i vindtunnel viste at det var mye turbulens i området rundt bakbremsen. Det viste seg at å flytte bremsen ned til undersiden av krankhuset kunne være en løsning, selv om wattbesparelsen var minimal.Men syklister elsker alt som er aerodynamisk, aldri så stygt, umerkelig eller upraktisk det er, og sykler med slike bremser var grunn nok til å kjøpe ny sykkel for mange.Men: Når bremsene skulle justeres, eller man skulle bytte klosser, strømper eller vaiere, da var helvete i gang. Kunder slet, butikkmekanikere slet enda mer og timeprisene gikk i været.Og når mekanikerne på profflagene rapporterte at de tapte ritt fordi det var umulig å jobbe med bremsene i fart, ble det for mange produsenter slutt på den usynlige bremsen. Du finner fortsatt sykler med bremsen under krankhuset, men i forsvinnende liten grad. 10: JUSTERBAR KRANKARMLENGDEAv en eller annen årsak er det noen som mener muligheten til å justere krankarmlengden er viktig. I en testfase, kanskje, men når ellers? Har du noen gang vært i en situasjon der alt hadde løst seg bare krankarmlengden hadde vært en annen?På 2000-tallet så vi flere krankprodusenter lage karbonkranker der pedalene ble festet til en aluminiumsinnsats i kranken. Denne delen kunne tas ut, snus, og vips hadde du 172,5 eller 170 mm lange krankarmer, i stedet for 175. Flott for deg som har sykkel i størrelse XL men benlengden tilsvarende en på 155 cm, tenkte vi.Ulempen var selvsagt at det ble slark i denne delen ganske raskt, i tillegg til at det knirket av en annen verden. Look var en av de som var inne på markedet med sin Trilobe-patent, et produkt som har vært usynlig i mange år.Det er nå relansert i samarbeid med SRM, og tanken er nå at syklisten skal kunne teste hvilken krankarmlengde som er mest effektiv. Lite er som en grisedyr sykkeldel som går fort i stykker og knirker, men vi lar nåde gå for rett inntil vi igjen får rett.