Kald krig på to hjul

LES OGSÅ: Vondt i underlivet? Disse setene kan løse problemene dine

I dag skal i tillegg den 40. utgaven av Fredsrittet, verdens største og mest prestisjefulle sykkelløp for amatører, tråkkes i gang med en kort prolog. Rittet skal kaste glans over den sosialistiske arbeider- og bonderepublikken, som i alle år har slitt med å få anerkjennelse i den vestlige verden. De østtyske rytterne skal drive reklame for DDR, og demonstrere at de sportslig sett ikke henger etter proffene som deltar i ritt som Giro d’Italia eller Tour de France.

Statsamatørene fra øst har de siste årene tilpasset seg mer og mer proffnivået i vest, og det er ikke uten grunn at Fredsrittet derfor også kalles «østblokkens Tour de France». Årets utgave skal uansett bli tidenes sykkelløp øst for jernteppet.

Fjorårets ritt var en fiasko, med rekordlav deltakelse på grunn av Tsjernobyl-ulykken. For å gjøre bot har statsledelsen i DDR har bevilget én million østtyske mark for å kunne tilby de beste rammebetingelser .

Landslagene kommer til å bo på de beste hoteller, samtidig som hver rytter vil få sin egen hjelpegutt. På alle etappene vil han vente ved mållinjen med mat, drikke og skift.

Allerede ved årsskiftet hadde Tour-direktøren Félix Lévitan forhørt seg med ledelsen i «Deutscher Turn- und Sportbund», om ikke østtyske ryttere kunne tenke seg å stille i Touren, men framstøtet hadde fått et blankt avslag. Idrettsministeren i DDR, Egon Krenz, hadde kort om diktert at det for den 40. utgaven av Fredsrittet, som i tillegg falt sammen med Berlins 750-årsjubileum, skulle legges opp til historiens mest spektakulære start.

Når han nå sammen med de øvrige statssekretærer blir kjørt frem i åpen militærjeep og kikker seg rundt, ser han flere titusentalls DDR-borgere langs med paradegaten. Hele skoleklasser står på fortauet og vifter med små papirflagg i svart, rødt og gult. Snart vil statssjef Honecker gi tegn om å slippe de 5000 hvite fredsduer inn i den øst-berlinske himmelen, som offisiell åpning på rittet. Men fred og hederlig konkurranse mellom deltakernasjonene er det kun på papiret.

Bak kulissene har den østtyske etterretningstjenesten, «Stasi», gitt klar beskjed til de seks DDR-rytterne om å kjøre inn flest mulig etappeseiere og vinne rittet sammenlagt.

I en-til-en-samtaler med Uwe Ampler, Olaf Ludwig og Jens Heppner for kun to dager siden, har Stasi truet med å kaste dem ut av landslaget om ikke resultatene blir etter forventning.

Men på den sju kilometer korte prologen blir amatørverdensmesteren Uwe Ampler kun nummer to, bak den sovjetrussiske tempospesialisten Wassili Schdanow. På ærestribunen holder politikerne maska, mens sportsdirektørene i DDR-landslaget får klamme hender.

De norske landslagsrytterne havner et stykke bak på resultatlisten. Sportssjefen i sykkelforbundet, Ørnulf Andresen, er snarere opptatt av at hans menn ikke brenner kruttet for tidlig. Han er overbevist om at mannskapet  kan hevde seg helt i toppen.

Glåmdal-syklisten Morten Sæther, i tillegg til CK NOR-rytteren Olaf Lurvik, er Norges sterkeste kort, men heller ikke Atle Kvålsvolls kvaliteter er til å kimse av. Trønderen har allerede blitt sjettemann sammenlagt i klatrerittet «Settimana Ciclistica Bergamasca» i Lombardia i april, mens Jørn Skaane har blitt nummer fire i vårklassikeren «Rund um den Henninger Turm».

Når såpass erfarne ryttere som Torjus Larsen og Torje Alstad kompletterer laget, kan Norge havne langt oppe på resultatlisten til slutt.

Endelig lykkes stjernen Olaf Ludwig og hans lagkamerater med å vinne foran hjemmepublikummet. Prikken over i-en vil være når østtyskeren også klarer å kaste Colnago-sykkelen sin først over målstreken i Gera.

Her er Ludwig født og oppvokst, og det er her sykkelsporten i DDR er størst. Å vinne den lengste etappen i årets Fredsritt med avslutning i hjembyen betyr enormt med prestisje. Men DDR-landslaget har gjort opp reg- ningen uten å tenke på Morten Sæther. Mannen fra Lilleham- mer er svært våken denne mandag formiddag, og kjører i teten rett fra start. Når det så blir splittelser i feltet på grunn av sidevinden etter allerede 35 kilometer, sitter Glåmdal-syklisten glimrende plassert.

Han er den eneste vestlig rytteren blant den femten mann sterke frontgruppen som sykler i et vanvittig tempo mot mål.

Men Sæther trives med slik kjøring. Han kan bli frakjørt og slite tungt i norske sykkelritt der farten er lav, men så snart han sykler i utlandet, får han brukt den høye topphastigheten sin. Han trettes ikke ut av de jevn- lige angrepene i front. Med ti kilometer til mål er det snarere han selv som støter. Morten kjører så fort at han på bare to- tre kilometer får ett minutts forsprang. Og dette til tross for at den kommunistiske alliansen av russere og østtyskere sykler som gærne for å hente ham inn igjen.

Dog er luken vanskelig å tette når nordmannen stadig tråkker den tyngste utvekslingen. Han vinner etappen på overlegent vis, og ydmyker rytterne fra vertsnasjonen DDR. Med seierskrans rundt halsen og i åpen karjol blir han kjørt til «Interhotel Gera», byens desidert beste adresse.

I dårlig vær og en teknisk krevende løype går det nesten galt, når en rytter fra Folkerepublikken Mongolia sjangler påsykkelen. I det hele tatt utgjør de asiatiske deltakerne et stort faremoment for hele feltet. Isopor-hjelmene deres er fulle av tape etter tidligere velt, og treningsgrunnlaget deres er alt for dårlig. Heldigvis er de mongolske rytterne derfor stort sett av etter at masteren har gått.

Østtyskerne for lengst begynt å følge nøye med på hvem av de norske gutta som lister seg med i brudd. Det er én sak når en ufarlig nederlender eller amerikaner stikker av og vinner en etappe, noe annet er det derimot når Sæther, Lurvik eller Kvålsvoll prøver seg. Da kjører kommunistene det remmer og tøy kan holde for å taue nordmennene inn igjen.

Også Sovjetunionen er med på å nøytralisere ethvert angrep. Fiendskapen til tross er det enighet mellom russere og østtyskere om at en verdig sammenlagtvinner av Fredsrittet kun kan komme fra den rette siden av jernteppet.

Ingenting vil være avgjort før tempoen i Harrachov. Skistedet ved den polske grensen har lite å skilte med annet enn den berømte hoppbakken, og det er nettopp derfor arrangøren har bestemt at målgangen på tempo- etappen ikke skal være ved foten, men på toppen av skibakken. Det som vil være underholdende for publikum å se på, skal bli et mareritt for rytterne. 

Nå straffer det seg at ingen av deltakernasjonene, ikke engang DDR, har rekognosert løypa på forhånd. Rytterne må rett og slett av sykkelen og løpe opp bakken i bare sokker. Heller ikke Morten Sæther klarer å sykle opp unnarennet etter å ha bomgiret, og taper dyrebar tid i sammendraget. Mens konkurrentene strever med stigningen og feil utstyr, skifter DDR-landslaget taktikk i siste liten.

Rytterne deres skal starte på temposykkel med 56-12 utveksling for å få et forsprang i det kuperte terrenget i begynnelsen, for så å bytte til landeveissykkel ved foten av bakken.

Mekanikeren har via omveier fått tak i kassetter med drev på opptil 32 tenner som skal være lette nok for å tråkke rundt selv i de verste stigninger.  Amatørverdensmesteren Uwe Ampler vinner med god margin og fester grepet sammenlagt.

Takket være en uhyre sterk laginnsats, har Norge fremdeles gode sjanser til å innfri målsetningen om å hevde seg helt i toppen av Fredsrittet når det bare gjenstår fire etapper.

Igjen trekker Morten Sæther det lengste strået, når han på den nest siste dagen til Łódź sliter seg løs fra hovedfeltet. Sammen med vesttyskeren Remig Stumpf og tsjekkeren Anton Novosad jager han over de polske slettene, og etterhvert grubler han over hvorfor de ikke blir kjørt inn. Han kan nemlig ta et ordentlig jafs i sammendraget om bruddet til mål.

Men kommunistene begynner å bli slitne de også,. I en spennende finale blir Morten Sæther dog spurtslått av vest- tyskeren Stumpf, men triumferer likevel. På avslutningse-tappen i Warszawa i morgen vil han som beste nordmann noensinne fullføre Fredsrittet på sjette plass. Morten og hans lagkamerater vil sykle først i rekkene, og vise frem de norske fargene i «østblokkens Tour de France».

At det er østtyske Uwe Ampler som til slutt vil vinne hovedpremien, en bil av merket Polski-Fiat, er ikke de norske gutta lei seg for i det hele tatt. Etter alt de har hørt, må østtyskerne uansett returnere seierspremier som denne, i og med at regimet i DDR er av oppfatningen at verdier i denne størrelsesorden kun distraherer utøvernes ideologiske overbevisninger.

Det får holde med en liten prøvetur under oppsyn. Seks voksne karer i en liten polsk bil etter to ukers slit vil være alt som blir igjen av årets Fredsritt.

Det vil jammen være godt å sette seg på et SAS-fly snart, og reise hjem til Norge.

Til friheten.