Så kjære alle romantikere, dersom du vil beholde illusjonen foreslår jeg at du legger bladet fra deg. Glansbildet skal få grisebank. Det har nemlig vært syklet sykkelritt i Lofoten før. Og det er ingen vakker historie.  

Det er juni, den siste vintermåneden, og jeg befinner meg i Nappstraumtunellen. Jeg har sting i bukspyttkjertelen. Jeg har følt smerter i samtlige kjente organer den siste timen, inklusive neglene, og dette her er faen meg en ny variant. Jeg sitter i bakre del av en lang rekke mennesker midt i livet med desperate blikk og dyrt utstyr. Jeg klamrer meg til hjulet foran og fokuserer intenst på de lycrakledde skinkene til start nr 492 fra Overhalla Tømmer & Vaktmesterservice som vugger foran meg. Det er 205 km til mål. Slipper jeg skinkene fra Overhalla er det kjørt. Og det henger i en jævlig tynn tråd. Spoler vi tre timer tilbake nærmer det seg midnatt og jeg befinner jeg meg i en skolebygning i fiskeværet ytterst mot ingenting. Jeg skal sykle Lofoten Insomnia.

Noen har funnet ut at det er en god idè å lage et sykkelritt fra ytterst i Lofoten til Lødingen, ett og et halvt fylke lenger nord. Det er stort sett sykt tungt, sykt langt, og sykt mye motvind. Men i tillegg, og her kommer tvisten de må funnet på i fylla, går det midt på natta. I år skal rittet også eskorteres av årets siste vinterstorm, og det blåser sauer forbi vinduet på den lokale cafèen når det endelig er undertegnedes tur i køen. Bak disken står den lokale kokka og rører i en enorm gryte på en hybelkomfyr. Etter tre timer har innholdet nådd lunk. Jeg har så følsom mage at jeg kan bli matforgiftet av tyggis, og er relativt interessert i detaljene.