Alt du trenger å vite om Sola Arena

Sola Arena var klar for åpning et drøyt halvår etter planlagt, ett år før planlagt åpning av velodromen i Asker. Akkurat hva den kostet på krona er ikke klart, men anlegget har kostet nærmere 300 millioner kroner å sluttføre.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i desember 2021, men er republisert til glede for nye lesere.

NORDISK FURU: Parketten i Sola er laget av ubehandlet furu, hugget et eller annet sted i Norge, Sverie eller Danmark. Foto: Henrik Alpers.

Velodromen i Sola arene er en fullstørrelse velodrom, der banedekket har en lengde på 250 meter og 7,5 meters bredde. I korte trekk betyr det at velodromen er akkurat like stor som velodromer du ser når det er VM, EM eller OL.

Akkurat VM eller OL kan ikke arrangeres på Sola, for da stilles det ytterligere krav til antall tilskuerplasser. Sola har 1250 permanente sitteplasser, og kan øke til 2500 om det skulle bli behov. 

Vi får lov av driftsleder Sebastian Kartfjord til å ta noen runder rundt på banen, mens han viser og forklarer.

PRO SHOP: I butikken i hallen får du kjøpt alt du trenger til banesykling, unntatt sykler. Det er like fullt nok av fristelser.

Gulvet i velodromen er et ubehandlet furugulv. Det skal aldri lakkes. Lektene er 40 ganger 40 mm. 

Sebastian leder oss gjennom noen runder på indre bane, før vi går over til å sykle på den brede, blå linjen som kalles Cote d’Azur, linjen som så vidt har dosering og som rytterne bruker for å komme seg opp i banen. Vi fortsetter på den svarte sprintlinja, mens Sebastian forklarer mer om kurver og hellinger, og den ubegrunnede frykten for å velte fra toppen av svingen, og dermed skli hele veien ned til bunn igjen.

Vi lærer raskt at om vi klarer å sykle på den svarte linjen nesten nede ved gulvet, klarer vi å sykle i toppen. Svingen er like bratt oppe som nede. 

Runde på runde i halvhøy fart på denne parketten er forbausende tungt, selv om syklene våre er lett giret. Vi blir raskt vant med at syklene ikke har bremser, og at skal du bremse må du svinge til høyre, da bremser du simpelthen ved at du sykler inn i en oppoverbakke – selv langsidene har over ti grader helling. Korte økter med høy fart er det beste, der en tar det rolig mellom slagene. 

AMATØRER: Det ser lett ut å sykle bane. Men når vi ble med på akkrediteringskurset, ble alt brått vanskeligere. Det eneste som var lett å forstå, var viktigheten av kurset.

Selv om både jeg og Knut har syklet tusenvis av timer landevei og hundrevis av timer med ritt, er både sykkel og bevegelsesmønster annerledes inne på banen.

Vi er langt unna å kunne konkurrere, selv om vi umiddelbart får lyst. 

I dag fikk vi spesialtillatelse til å øve - i morgen skal vi ta det offisielle kurset - eller akkredittering om du vil.

IKKE ENNÅ: Nora Tveit deltar på treningsritt når vi besøker hallen. Det ser veldig moro ut, men jeg må vente litt til før jeg får delta på det. Foto: Henrik Alpers.

Læringstrappen på Sola Arena, trolig også den kommende velodromen i Asker, kan beskrives som følger:

Om du er helt grønn, starter du med et introkurs med varighet på en time. Her får du både teori og praksis, du får lære mer om sykkelen og bremsing, og du får også noe tid ute på parketten. Kurset vi skal ta før vi reiser, er det vi kaller «Banekort for aktive syklister». Har du syklet et par fellesstartritt de siste årene, og generelt kan traktere en sykkel, kan du stå over det første kurset, som vi altså gjør.

Når vi etterhvert har fått banekort for aktive syklister, er vi akkreditert for hele landet, og vi kan sykle både på Sola, i Asker eller utendørsvelodromen på Levanger. Vi kan være med på treninger der hvem som helst kan dukke opp, og hva som skal skje ikke er helt avklart.

Grupper på åpne treninger finner selvsagt ut av hva de skal gjøre, enten de vil trene på vekslinger, kjøre lagtempo, ha sprintøvelser eller kanskje sykle noen enkle konkurranser. Eller så kan jeg og klubben min reise hit og leie anlegget noen timer, og da slipper jeg å ta kurs før de andre kan bli med og trene.

Så - neste skritt: Skal jeg være med på treningsritt, noe jeg har veldig lyst til, trenger jeg et siste kurs – Konkurranseakkreditering.

Dette er et totimerskurs, og det forutsetter at jeg jevnlig deltar på åpne treninger. I løpet av to timer vil jeg i så fall måtte vise at jeg behersker både sykling og sikkerhet, og jeg må gjennom flere øvelser for å vise at jeg evner å delta i en konkurranse. Trolig like greit, tar jeg et års banepause fra i dag av, vil jeg være en direkte fare for de som konkurrerer. 

Når akkrediteringskurset er i gang, gjør vi akkurat det samme som Sebastian viste oss i går, bare at denne gangen er vi langt flere ute på parketten. Det er litt mer stakkato alt som foregår, ingen er riktig sikre på om dette var en god idé.

BLING: Det er mindre utstyr å kjøpe til en banesykkel. Fordelen er at du kan kjøpe mer av det du faktisk trenger, slik som klinger og drev.

Men etterhvert som vi blir instruert, blir vi raskt trygge på både sykkel, parkett og medsyklister. 

Kravet for bestått kurs, er å mestre vekslinger. Det klarte vi lett, vi er jo ikke helt nybegynnere. 

Det er faktisk noen som ikke klarer vekslinger, de tør simpelthen ikke å legge seg opp i banen. Da får de heller ikke bestått. Det går simpelthen ikke an å ha syklister i hallen som ikke greier å sykle på banen. 

Kurset er ferdig, og vi er klare for neste nivå – åpne treninger. Det må bli en annen gang. Akkurat nå skal de mer meritterte trene. Temperaturen i hallen stiger, det romler i parketten, og fartsvinden fra de mange småfeltene løper gjennom hallen som små avkjølende vindpust. 

Om ett år skal hallen i Asker åpne. Der kommer vi til å være mye. Ikke bare fordi det er god trening, aller mest fordi det er veldig gøy.