Så ett av vårens sikreste tegn er derfor supermosjonister som har panikkstartet en eller annen semi-vitenskapelig motediett i et desperat forsøk på å skvise noen ekstra watt pr kg fett før sesongstart. 

Og utgangspunktet er begredelig. Jeg har som vanlig stort sett tilbragt tiden siden sesongslutt i byens smågodthyller, med bursdagshatt og sykt god tid til neste sykkelritt. Men til slutt er det tid for å konfrontere seg selv med virkeligheten, og en tidlig vintermorgen står jeg der, under lyskasterne på badet, og hilser på mitt eget speilbilde. Det er ikke et vakkert møte. Jeg er så blek at hadde det ikke vært for de to mørkeblå ringene under gluggene og et patetisk forsøk på et hipsterskjegg, hadde det ikke vært mulig å skille skallen fra den snøhvite baderomsveggen i bakgrunnen. Brystene er såpass voksne at jeg med moderat promille kunne blitt småkåt av meg selv. Et lite øyeblikk blir jeg stående å fundere på om jeg har utviklet hårvekst på bilringene, eller om det er brysthår som en konsekvens av sig i overkroppen. Jeg tenker at om det første er tilfelle er dette sikkert interessant for vitenskapen, og minner meg selv igjen på at jeg må skaffe et sånt donorkort. Men jeg er jo en faktaorientert fyr, så jeg bestemmer meg for at det er klart for tallenes tale. Nå skal du på vekta, Jumbo. Det skal vise seg å være en katastrofal beslutning.