Julmarsipanen varer helt til påske

I skyggepartiene i Lierdalen, der asfaltstøv fra vinteren la seg som et slimete belegg på skotrekkene i stedet for tørrhoste der solen stakk frem, der kom den til sin rett, den sterkt rabatterte posen med sesongbasert godteri.

– Skal det være et kolibriegg?

– At det var?

– Eller hva med en påskehare? Du kan jo bare forsyne deg sjøl?

Det er ganske absurd å tenke på at i høytidene har vanlige folk ofte samme kaloriinntak som syklister på Mallorca, og den eneste grunnen til at de slutter å spise er at en eller annen kristus-periode nå er over. Men heldigvis for oss, det at en høytid er over gjør også at en viss markedsmekanisme slår inn – overskuddsvarer må ut. 

Flesteparten var på Mallorca et sted og syklet, det kan godt hende vi var der selv uken i forveien for den saks skyld. Nå var vi hvertfall ute på den tiden av året der ddet egentlig er for tidlig å ta ut den fineste raceren, men alle gjør det likevel. 

Langturer over 15 mil er slettes ikke galt i april, men turen i seg selv er ikke alltid nok til å skape hygge, det trengs en komiker i feltet eller en annerledeshetens agitator, gleden over den monotone kampen mot frosne tær i vidstrakt landskap kan blir påtatt. 

Men ikke denne gangen. Ikke nå. For på Kiwi på Tranby var det nemlig salg. Og mens noen tenkte fornuft og ventet utenfor da de allerede hadde barer og ikke ville drikke cola, noen handlet inn et skolebrød til å spise der og da, lot andre hjertet få velge.

Jeg valgte det som var godt. Jeg valgte det som en ikke kunne spise en hel pose av på påskeaften fordi det ville bli ansett som alt for mye og alt for dyrt. Jeg gikk for en pose påskemarsipan til halv pris, og da var det plutselig ikke så dyrt. Føkk it. En pose per lomme må da være lov på en kald langtur? 

Med 600 gram påskemarsipan på lomma var den gastronomiske gledesspredningen i gang, og det lille feltet vårt hadde brått fått en snakkis.

– Visste du at det er påskemarsipan foran i feltet? 

– Er det?

– Nok til alle. Skulle tro Jesus hadde gjenoppstått fra de døde for å mette 5000 mennesker. 

Om du ikke har sittet i en dobbeltrekke av syklister der noen har en pose åpnet påskemarsipan og lagt den i lomma til felles glede har du virkelig noe godt i vente, vi snakker tiganger’n for et saftig påskelam. For selv om vårsolen fint kan varme der den henger lavt, kan det også være trekkfullt i skyggesidene. Og hva varmer vel bedre enn en gul påskekylling av marsipan? Ikke Mariekjeks, for å si det sånn.

Men får du en slik gul påskekylling kan man si du får en joker. Når du stikker hånden ned i lommen på en medsyklist og samtidig har på deg tykke hansker kan du ikke grave deg frem til favoritten. Du må ta det du får, men fortvil ikke. En slik pose har noe for alle. Sjokoladetrukne stenger for den som vil late som hen røker sigar.

Kolibriegg for den som ikke legger fingrene i mellom og bare vil ha mye av alt. Ren marsipan for veganeren eller luftig sjokolade for den som til slutt har tatt for mange kolibriegg. 

Slik satt vi skulder ved skulder og spiste oss stappmette på moste mandler og sukker fra Nidar. 

Om du kjøper jule-eller påskemarsipan er det lett å kjenne på den økonomiske lidelsen av å ha det på lomma, hver eneste bit av et kolibriegg oppleves som en slags finanskrise, for høytidsmarsipan har grampriser på linje med crack. Men i perioden etter høytiden, altså når påsken eller julen er over, det er da fråtsingen virkelig kan begynne, nå til halv pris. 

For undertegnede har høytidsmarsipan vært en sikker vinner helt siden det ble prøvet første gang, og det har også resultert i at det i kjøleskapet hjemme alltid er en blokk på 500 gram med marsipan. Til allmenn glede, enten det er religiøs høytid eller ei.

Mer godt for syklister på landevei.no/sykkelkultur