Derfor skal du ikke spise ost når du sykler

Det var kanskje ikke så rart det var ost som sto på menyen i dette rittet. Oppe i de mange fjellene vi syklet den dagen, enten det var i Italia, Frankrike eller Sveits, var det gressende kuer så godt som overalt - ost var åpenbart en viktig del av ernæringen i området.

Det var til tider som å være midt i en sending fra Tour de France. Der veien over passet nærmet seg toppen, fortsatte de gresskledde engene enda høyere opp i fjellsiden. Der tasset kuene rundt med sine tanketomme blikk, svarte og hvite i tøyet, fete og lykkelige, totalt uvitende til hvilken skjebne de snart skulle sende meg ut i. 

Langs løypen, eller veien for den saks skyld, var det utallige salgsboder der lokale bønder solgte ferske oster, pølser, honning og andre delikatesser. Alt så kortreist som du kunne få det, trolig ystet i en liten låve like i nærheten. Salgsbodene var enkle, og bestod bare av et respatex-bord, et partytelt og en velfødd budeie. Der vi kom syklende oppover og så de sto på toppene, med vimpler på teltet vaiende i vinden, var det umulig å tenke på noe annet enn tv-bildene fra feltets synsvinkel i Tour de France.

Men ikke var vi med på Tour de France og ikke hadde vi tid til å stoppe underveis, langt mindre greide vi bli enige om hvordan vi skulle få med et digert ostehjul på lomma. Det ble med ost på matstasjonene. 

Men så: 

På veien hjem hadde vi leiebil med god plass. Med sparepenger på konto gikk vi aggressivt til verks. Vi hadde god tid til flyet og stoppet hos en budeie. Ingen skjønte hva som ble sagt, men hun skulle ha penger og vi skulle ha ost.

Ned i sykkelbagen smuglet jeg den dagen en gråmelert ball av en ost på to kilo, samt noen mindre ostehjul på størrelse med en snusboks. 

Ferien var etterhvert over, og noen uker senere hadde vi igjen felles lunsjbord på kontoret. Ryktene om den gode osten jeg hadde tatt med fra Frankrike spredde seg som ild i tørt gress.

Mens jeg pakket ut osten og pakket inn historien om hvordan den var ervervet, steg forventningen.

Det var ost nok til alle, kvinner som menn, det var ost for mange dager fremover. Smaken var en høydare - konklusjonen likeså: For en gave! For en mann! For et ritt! For en bragd! 

FOR EN OST!

Men så.

Det tok bare en time etter inntak av osten før formen min raste nedover like fort som den grå tokilosballen ville trillet ned Alpe d’Huez. Kvalmen tok meg, og det var så vidt jeg rakk å krølle meg rundt Landeveis herretoalett før osten ville ut friluft, det var åpenbart der den hørte hjemme.

Men kunne det virkelig være osten sin feil? Kunne jeg ha spist noe annet den dagen?

Jeg skal love deg det var osten sin feil.

Da andremann måtte kaste inn håndkleet med magesjau dagen etter var det litt morsomt.

Da tredjemann tok telling var det litt skummelt. 

Da ansvarlig redaktør i selskapet slet med å gjennomføre et  foredrag om skredsikkerhet for å kaste opp luktet det alvor.

Den ene etter den andre kom ikke på jobb de påfølgende dagene. Alle av samme årsak: Osten hadde tatt dem. 

Sistemann ut med sykefravær var selvsagt daglig leder. Da han sendte epost om at han ikke kom og samtidig sendte ansvaret for at 75 prosent av de ansatte ikke kunne jobbe på grunn av Alpers’ alpeinnkjøpte og upasteuriserte ost – da var saken klar.

Jeg måtte bli arbeidsløs.

Bare se det for deg, 75 prosent av Stortinget ute med magesjau fordi Bård Hoksrud tok med en ost uten sikkerhetsklarering. Eller at 75 prosent av de ansatte i Facebook, Google eller Equinor ikke kunne jobbe på grunn av en Camembert.

Det blir oppsigelse av slikt.

Men bevisbyrden var juridisk krevende og daglig leder av den sporty typen. Jeg red av stormen, slik jeg hanglet meg i mål i 3330 kilometer lange Tour de Mont Blanc. 

Men aldri, aldri, aldri om jeg spiser fransk ost fra veikanten i et sykkelritt igjen. 

…

PS: Sånn ellers i rittet spiste vi bananer og hjemmelagde energibarer. Det fungerer veldig godt!