I år deltar Ketil Wendelbo Aanensen i et av verdens hardeste sykkelritt

Ketil Wendelbo Aanensen har ikke syklet lenger enn siden 2016, men siden den gang har det blitt veldig mange og av og til veldig lange turer.

I dag kjenner du han kanskje bedre som Wattnissen i sosiale medier. Der deler han som de fleste andre syklister bilder av sykling og all spisingen som må til, men ettersom han bor i Asker og gjerne deltar på Oslo Dawn Patrol - og sykler Asker-Oslo for å være klar i sentrum 05.40 - kommer gjerne bildene veldig mye tidligere enn alle andres. 

I fjor resulterte det i en total distanse på 22 222,2 kilometer, i snitt 61 kilometer i døgnet, i hovedsak drevet frem av sykkelglede.

– Jeg har alltid vært glad i å pushe grenser for hva jeg selv klarer, litt sånn «nå har  jeg syklet langt, men det er jo så digg, jeg vil ikke gi meg allerede nå». Men sykkelgleden er absolutt det viktigste. Jeg har også hatt noen år hvor jeg har hatt konkrete distansemål, med selvpisking hvor jeg tenker «hvis jeg sykler over 69 km i dag så ligger jeg foran skjema for 25 000 på et år». Hvilket tall man ender med 31.12. betyr absolutt ingenting for andre. Men 22 222,2 km i fjor var unektelig litt morsomt.

– Døgnet ditt, hvor mange timer har det egentlig? 

– Bare 24. Sykling for meg er en utpreget sosial aktivitet, så mitt sosiale liv foregår mye rundt sykling, blant annet i Oslo Dawn Patrol.

I tillegg hjelper det på mengden å sykle til jobb, og at jobben ligger et stykke unna. Det er 250 kilometer i uka, som ellers ville blitt tilbragt på tog eller noe sånt.

Til sommeren skal Ketil altså delta i Transcontinental. Dette er et ultraløp, der deltagerne sover i grøfta om de ikke finner et busskur.

Du er selvhjulpen på veien, og skal komme deg fra Belgia til Burgas i Bulgaria - med sjekkpunkter i Sveits og Italia som gjør at ruta blir veldig lang, og hard.

Om du dropper å sove vinner du. Eller kanskje to timer søvn holder i døgnet? Det er med Transcontinental som med Norseman. Først var det bare rart, nå vil alle være med. 

– Transcontinental er et av verdens hardeste sykkelritt. Hvordan tilpasser du syklingen til det løpet?

– Hvis jeg skal være helt ærlig så er jeg for tiden i en slags fortrengningsfase. Jeg vet jeg skal sykle gjennom Europa i juli/august, men klarer ikke helt å forholde meg til det heller. Jeg trener ikke spesifikt, men kjører som jeg har gjort de siste årene: stor mengde og konsentrerer meg om å holde det lystbetont. Jeg vet syklingen med forhåpentligvis 300+ km hver dag i to ukers tid blir beinhardt.

– Du har kontroll?

– Det er teknisk utstyr, logistikk, overnatting og ukjente steder som stresser meg mest. Jeg har fått på plass Gore som klessponsor, og håper på et par støttespillere på teknisk side, og utover det må jeg planlegge ruta.

– Vi må komme oss tilbake i Norge igjen. Har du en favorittrute, som sørger for alle disse kilometerne?

– Jeg må nok si at Helterunden, altså over Gaustatoppen-platået, er en høydare. Jeg kjørte en Everest 10k roam med to kamerater i fjor sommer, hvor helterunden var avslutningen. 

– Vi vet at everesting er å sykle samme bakke til du har nådd 8 849 høydemeter, men Everest 10k Roam må du forklare..

– Det er minst 400 kilometer og over 10 000 høydemeter. Det bør helst gjøres i et landskap man liker. Gaustatoppen i krystallklart vær midt på natta er helt utrolig. 

– Noen runder som er tja, mulig gjennomføre for oss dødelige?

– Haukeli er spesielt for meg. Runden som går fra Haukeligrend til Hovden og nedover Setesdalen over til Dalen for lunsj, og så langs Byrtevatn tilbake til Haukeligrend, er helt utrolig.

– Og når du holder på slik, da når en 22 222,2 kilometer. Blir det like langt i 2022?

– Jeg regner med å sykle omtrent som jeg pleier, pluss at jeg jo skal legge inn et solid jafs på Transcontinental. Jeg syklet heldigvis mindre i 2021 enn året før, så jeg trenger ikke toppe foregående år for å alltid ha stigende kurve. Med forbehold om at jeg ikke blir satt helt ut av spill, så ender jeg nok med omtrent som i fjor.