Starten på sykkelcomputeren

Det er lett å glemme at karbonrammer først kom til proff-feltet rundt årtusenskiftet. Gjennom hele nittitallet ble det syklet på metallsykler, først stål, så på sykler i aluminium og titan. I Tour-sammenheng startet karbonrevolusjonen reelt først med amerikaneren vi ikke kan omtale.

Når vi tenker sykling på stålsykler, tenker vi på enkelhet. Vi tenker slanke linjer, men vi kan også tenke på spraglete drakter, styrebånd med malingsprut-design, og fargerike sykkelrammer med forkrommede gafler og bakstag.

Tenker vi ekstra godt etter, eller studerer bilder fra midten av nittitallet, vil vi også se Avocets sykkelcomputere. Omtrent som om de har reist med tidsmaskin fra nåtidens formspråk sitter de sukkertøylignende fartsmålerne på styret til forrige generasjons helter og skurker.

Greg Lemond brukte sin rosa eller grønne Avocet-computer til å fortelle ham hvor langt han hadde igjen, hvor fort det gikk, og kanskje til og med hvilken tråkkfrekvens han hadde. Hva han hadde i puls kunne den ikke si noe om, og selvfølgelig var det ingen som pådro seg whiplash for å sjekke watten på displayet på styret.

Avocet-computeren var ikke alene på computer-markedet, men den skilte seg markant ut på flere måter.

Den var rund i fasongen. Den kom i friske farger. Den hadde to runde knapper stående rett opp som to sukkertopper. I tillegg til å være markedets desidert søteste computer, og sannsynligvis den eneste som var utformet med tanke på hvordan den skulle se ut, hadde også Avocet-computerne en unik brukervennlig løsning.

Alle datidens fartsmålere baserte seg på en sensor på gaffelbeinet som registrerte når en magnet plas- sert i eikene passerte. Ved å gange opp antallet hjulomdreininger med hjulets ytre omkrets var det raskt for en liten datamaskin å regne seg frem til både fart og distanse.

Problem oppstod likevel ofte da magneten i hjulet og sensoren på gaffelen forskjøv seg i forhold til hverandre. Ikke få turer ble forsinket da det ikke ble oppnådd kontakt mellom eikemagnet og sensor. Det ble fiklet og justert. Målinger var minst like viktige i tiden før Strava, GPS og internett.

Avocets løsning var like enkel som den var unik. I stedet for en magnet i eikene hadde Avocets computere en plastring med magneter som du monterte rundt fornavets aksling. Denne ble også paret med en sensor nederst på gaffelbeinet, og potensialet for forskyvning og frustrasjon var vesentlig mindre. I tillegg så det pent og ryddig ut.

Det er tydelig atnoen hos Avocet var opptatt av slikt. Avocets computere markerte ikke bare den lekne industridesignen og elektronikkens inntog i sykkelsporten.

Den markerte også et skifte fra følelsesbasert rittsykling der informasjonen kom fra sportsdirektørene i følgebilene, til faktabasert sykling med computer på styret. Nå kunne alle til en hver tid vite hvor langt det var igjen. Sannsynligvis var det flere i UCI som ønsket å forby faenskapen.

Mange mente sikkert at pålitelig avstands-informasjon så lett tilgjengelig ville ta bort mye av spontaniteten i sykkelsporten. Kanskje hadde de rett?

Noe forbud ble det uansett ikke, og hovedinformasjonen fra en Avocet anno 1994 og en Garmin anno 2016 er den samme.

Stor takk til Morten Wesøe for utlån av computer!