Regelen er at så lenge jeg kan sykle der med 32 mm dekk uten å gå av sykkelen, må veien sykles. Unntaket er selvsagt innkjørsler, men bortsett fra det skal alt altså tråkkes.
Om du tenker at du har gjort dette – det har du garantert ikke. Hovedfartsårene kanskje, ja, men tenk deg godt om. Hver eneste blindvei? Neppe.
Det samme har jeg tenkt i Lierdalen, et dalføre mellom hovedstaden og Oslo. Etter å ha syklet hovedveien i mange år, oppdager jeg plutselig at det er en rekke kule knekkere mellom dalsidene vi aldri har besøkt.
Uansett hvor du bor i landet er det garantert lokale veier du aldri har syklet. Hver eneste gang jeg har vært på sykkelturer med nye bekjentskaper i andre deler av landet, har jeg opplevd det klassiske svaret «nei, der sykler vi aldri».
Den faste klubbruten går simpelthen ikke på akkurat den veien, selv om den ligger der og venter på å bli brukt. Sjekker jeg kartet er det fint mulig å koble sammen nye ruter, og jeg er helt sikker på at langveisfarende har helt andre rutepreferanser der jeg til daglig sykler, enn det jeg selv har.
Ironisk nok er vi ofte mer opptatt av å finne nye veier på Mallorca eller Nice, heller enn å bli los i egen bakgård.
I år blir året. Aldri har jeg vært mindre bekymret for hvor og hvordan jeg skal sykle i sommer. Utstyret jeg trenger kjøper jeg i min lokale sykkelbutikk, for er det noen som ikke trenger pengene mine akkurat nå, er det utenlandske nettbutikker.
Vi sees på veien!
Henrik
