For ordens skyld. Landevei.no ønsker på ingen måte at leserne skal knekke kragebeinet sitt for å være velkommen i sykkelsfæren. Like fullt, kragebeinsbrudd er en av de vanligste skadene som kan oppstå for aktive syklister. Litt galgenhumor tåler vi!
...
Kåre forteller:
I underkant av tre kilometer igjen hjem. Føttene er kalde, fingrene stive og magen tom. Uten forvarsel mister framhjulet grepet. Det er som om noen brått river bort teppet under føttene på meg. Kropp og sykkel er ute av kontroll. Opp er plutselig ned, og motsatt. 361 pigger i dekket var ikke godt nok på min ferd ned Kløvstadhøgda. En kombinasjon av løssnø, underliggende is, uforsvarlig høy fart og dårlig sikt ble min bane denne lørdagen.
Knas!
I det øyeblikket høyre skulder smeller i bakken, forplanter den ubehagelige lyden seg i øregangene. Det er nesten som å høre en tørr kvist knekke. Eller kanskje mer som lyden av det halve knekkebrødet på gulvet du uheldigvis kom til å tråkke i stykker. Autovernet nærmer seg faretruende raskt, men villmannsferden ender såvidt før jeg planter ansiktet i grå metall. Sjåføren i den forbipasserende bilen ser bare dumt på meg. Tenker sikkert at det var vel fortjent, og tar seg ikke engang bryet med å høre hvordan det gikk.
Instinktivt reiser jeg meg opp igjen, sjekker status på utstyr og prøver å fortrenge den gryende smerten i skulderen. Ubehagelige tanker streifer rundt et mulig kragebeinsbrudd, men jeg rister det av meg, og triller noen hundre meter nedover bakken før jeg kjenner første knivstikk. Skarpt, dypt og intenst. Ukontrollert skriker jeg ut, og mister nesten balansen på nytt.
Jeg maner fram Landeveis regel #1, den eneste for øvrig: «Ta deg sammen». Det er til liten nytte. Viljen er ikke sterk nok til å overdøve de stadig dypere og mer aggressive stikkene i skulderen. Det er komplett umulig å holde fast i styret, komplett umulig å fortsette - enten det er på to hjul eller to bein. Jeg må rett og slett kapitulere, og lar smerten ta overhånd.
I en busslomme langs RV213, står jeg sammenkrøket og hiver etter pusten. Redningen er underveis, men ventetiden er uutholdelig. Uansett hvordan jeg holder høyre arm inntil kroppen, så jager smerten rundt i nervesystemet. Den halvannen mil lange bilturen fra Brøttum til Lillehammer har aldri vært så lang og smertefull som denne lørdagen, og hver lille ujevnhet i veien fortoner seg som elektriske støt.
Akutten på Lillehammer Sykehus vil ikke ta meg imot, og jeg blir i stedet henvist til Kirurgisk Poliklinikk. Den middelaldrende damen i skranken rister bare oppgitt på hodet når jeg forteller at dette var en sykkelulykke, midtvinters. Køen er heldigvis til å leve med, og jeg får raskt tilsyn av en ung turnuslege. Det stilles spørsmål, klemmes, bøyes, tøyes og fotograferes i en tiltagende døs av smertestillende. En salig blanding av Tramadol, Paracetamol, medbrakt Clif Bar og sur sykehuskaffe gjør jobben.
Min umiddelbare mistanke blir raskt bekreftet: Kragebeinsbruddet er et faktum!
