Hvem: Robin Kenneth Mackenzie-Robinson, aka «Grandpa»
Hva: Jurist, Norgescupsyklist på landeveien og trener for barn og ungdom i SK Rye.
Aktuell: Tar fatt på nok en sesong som rytter og trener i Norges største sykkelklubb.
Sosiale medier: «RobinM_R» på Twitter og Instagram. Aktiv på Strava.
- La oss begynne med det åpenbare, hvordan kan det ha seg at en ung, sprek, mann i sin beste alder blir kalt for Grandpa hvor enn han går?
- Hehe det er det nok mange som lurer på ja. Det har på en måte vært sånn så lenge så det er ikke noe jeg tenker over lenger. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror navnet stammer fra en terrengsykkelskole hvor jeg var trener for en del år siden. Det var første gang jeg prøvde meg som trener, og det skjedde samtidig som jeg så smått hadde begynt å gro skjegg. En av syvåringen på terrengskolen stilte seg opp foran meg og spurte på en måte bare barn kan: hvorfor har du skjegg? Jeg ble svar skyldig og egentlig ganske perpleks, det var egentlig ingen tanke bak det i det hele tatt. Den samme syvåringen fortalte videre at den eneste han kjente som hadde skjegg var bestefaren hans. Dermed kvalifiserte jeg direkte til å bli kalt «Grandpa» og siden har jeg hatt det tatovert i panna. Etter å ha vært «Grandpa» i så mange år har det nesten blitt til at jeg ikke lenger reagerer på å bli kalt Robin.
Robin forteller i denne sammenhengen om et ritt i 2012 da han kom i prat med Joker-rytter Truls Engen Korsæth.
- Vi småpratet litt i køen for å hente startnummer, og da jeg skulle presentere meg visste han allerede hvem jeg var! Han spurte meg rett og slett om det var jeg som var «Grandpa» og det kunne jeg jo ikke akkurat nekte for.
- For dagens Rye-ungdom virker det som du har vært i klubben som bestandig, men hvor lenge har du egentlig holdt på?
- Jeg begynte vel da jeg var 13/14 år, altså rundt 2000 en gang. På den tiden var vi bare fem eller seks ryttere i hele barne- og ungdomsgruppen i Rye. Jeg vet ikke helt hva det tallet er nå, men det er minst 20 ganger så mange, det har vært en morsom reise å være med på. Det gir meg mye å se unge utøvere utvikle seg over flere år! Jeg har vært trener for utrolig mange opp gjennom årene, men de siste sesongene har jeg først og fremst hatt fokus på landeveien. Nå deler jeg treningsansvaret med Egil Aasheim. Han er hjernen bak, mens jeg er mer den som sørger for at planen blir fulgt.
- Roter man litt rundt på interweben finner man et intervju med en håpefull terrengsyklist anno 2005, hvordan gikk du fra å selv være ung og lovende til å bli «Grandpa»?
- Her må jeg legge en del av skylden på russetiden. Den gikk litt hardt for seg og førte til mye sykdom. Siden kom studiene og med det forsvant på en måte muligheten til å satse. Heldigvis har jeg hatt trenerjobben parallelt hele veien, som har holdt meg mer eller mindre i gang. For et par år siden fant jeg ut at jeg ville trappe opp min egen satsing et par hakk, slik at jeg kunne konkurrere sammen med «mine» gutter når de ble eldre.
Etter en brutal velt med påfølgende lårbeinsbrudd i fjor høst var «Grandpa» en stund usikker på om han skulle fortsette å konkurrere på landeveien. Dette gjenspeiles i twitteraktivitet hans i starten av januar i år. Han sendte da ut følgende twittermelding som sjokkerte sykkelverden!
Skjermdump Twitter
På dette tidspunktet var fjorårets vuelta-vinner Chris Horner fremdeles uten et lag å konkurrere for i 2014, og «Grandpa» følte at det var naturlig å lufte muligheten for å rekruttere Horner til Rye. Om han selv skulle trappe ned måtte han i alle fall sørge for å hente inn en habil erstatter, som samtidig gjorde seg fortjent til «Grandpa»-tittelen. Hvor nærme den 42-år unge amerikaneren faktisk var en sjokkovergang vites ikke, men Robin tror det var en gjensidig interesse som fort kunne materialisert seg.
- Jeg er ikke bitter for at Horner valgte Lampre-Merida altså. Selvsagt hadde vært stas å ha en vueltavinner på laget, men Rye og Lampre er ærlig talt to ganske ulike nivåer. Han ble naturligvis tiltrukket av det gode miljøet vi har i klubben, men når du kommer litt opp i årene blir det selvsagt viktig å ha til salt til maten og de greiene der. Rye har jo forresten nettopp inngått en avtale med Merida, så kanskje det var slik det hele kom i stand? Jeg vet egentlig ikke så mye om denne sagaen, det eneste jeg vet er at det er shady.
- Når du la ut tweeten, følte du deg sikker på at Horner var landet?
- Ja, der og da gjorde jeg faktisk det, men jeg ser jo i ettertid at det ser litt dumt ut. Når Chris selv retweetet den med en gang følte jeg i alle fall att dette var i ferd med å bli noe stort.
Hadde Horner kommet til Rye ville det i alle fall fått folk til å forstå at det blant de røde og blå også finnes ryttere som kan mer enn å sykle rulle.
- Vi som sykler Norgescup er en liten, men bra gjeng, som sikkert ikke utgjør mer enn en promille av klubbens totale medlemsmasse. Sist sesong ble f.eks. en av juniorene våre, Ole Forfang, nr. seks i VM. Da var jeg kry etterpå, jeg må innrømme det.
Til tross for at den populære emneknaggen «#tanlikeapolarbear» forteller om Robins treningstimer i sydlige strøk om vinteren har han også levert resultater selv de siste årene, både med knastedekk og på asfalt.
- Jeg gjør egentlig ikke noe spesielt altså, om vinteren går det i ski, spinning, noen joggeturer og litt utesykling hvis forholdene tillater det. De siste to årene har jeg ikke vært en eneste dag på sydensamling om vinteren. Egentlig burde det være en egen klasse for oss i Norgescupen, hehe. Men jeg må være ærlig å si at jeg trener endel da. I fjor ble det vel rundt 500 timer kombinert med full jobb. Heldigvis har jeg en forståelsesfull kjæreste, uten henne hadde det ikke vært mulig å holde på slik jeg gjør, jeg må bare få si at du er best Ida!
FLASKEPOST: Robin hang lenge bra med under fjorårets NM-fellesstart, selv uten spaniaturer om vinteren. Foto: Privat
- Til slutt, etter så mange år i miljøet har du vel en og annen god historie å dele med våre lesere?
- Oi, ja det har jeg helt sikkert, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. For noen år siden hadde vi en årlig vintersamling på Norefjell hvor det ble tradisjon blant ungdommen å drive med ramp utenom øktene. En gang måtte det selvsagt gå utover meg også. Jeg ble plutselig bundet på hender og føtter og utstyrt med munnbind. Etter dette fikk jeg blant annet barbert halve leggen, og ble utsatt for en rekke handlinger som faller i kategorien ubehagelig. Til slutt endte jeg opp sittende på trappen til «foreldrehytta» uten å kunne bevege meg eller snakke. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å le av situasjonen, det var tross alt bare guttestreker, men vintersamlingene på Norefjell er ikke lenger en tradisjon, hehe.
IKKE ALLTID EN DANS PÅ ROSER: Jobben som sykkeltrener er mer variert enn de fleste tror. Foto: Privat.
Vi takker Lampre-Merida for at «Grandpa» ikke inntar pensjonisttilværelsen riktig ennå, og ønsker sykkelnorges sprekeste bestefar en god sesong!
