Geir Stian Ulstein er i sykkelsammenheng kjent for Monumentene, Bakker og berg og Drømmenes fjell, men han har også flere romaner på listen over fullførte verker. Av utdannelse har han en mastergrad i historie, og «Tysklandsbrigaden», «Våre fremste motstandshelter» og «I hjertet av Rjukan» er alle bøker fra historien signert sykkelforfatteren.
I hans nyeste bok, Tour dø France, utspiller handlingen seg under den første utgaven av Tour de France etter første verdenskrig. Hele Europa ligger brakk og i sorg, men ritt skal det være.
– Alt jeg skriver om i 1919-utgaven er fakta, unntatt det at de første norske deltagerne var med det året. Det er fem norske sjømenn som skrives inn i historien, og da skjer det en del ting som ikke skjedde. Ideen var at noen norske sjømenn forvillet seg inn i 1919-utgaven. Hva ville skjedd da? Forteller Ulstein.
Les også: Johan Kaggestad spår årets Tour
Det historiske bakteppet er altså korrekt, men det som foregår på scenen er fri diktning. Research-arbeidet til boken er således stort, det er mange detaljer som skal på plass for å tegne bildet av den historiske utgaven. Selv om krigen ble avsluttet i 1918, var det evig langt fra gitt at det ble etappeløp påfølgende sommer.
– I 1919, dagen før Tour de France starter, signerer krigsherrene en fredsavtale i speilsalen i Versailles. Du kan si at den avtalen sørger for at vi får en oppfølger til første verdenskrig. Men seks millioner franskmenn er døde, skyttergravene ligger der øst i landet og folk er opptatt med å sette opp monumenter over landsbyens tapte sønner. De er et land i sorg, og en kan nesten si de vant krigen bare fordi de holdt ut noen sekunder lenger enn tyskerne.
– Og det skjedde altså at de bestemte seg for å arrangere Tour de France på dette tidspunktet?
– Jada, det skjedde. Først arrangerte de Paris- Roubaix, der begrepet «Helvetet i nord» oppstår. Vinneren, Henri Pélissier, kommer med det kjente sitatet «det var ikke et sykkelritt, det var en pilgrimsferd». Den opprinnelige sykkelsporten anno 1919 foregikk på grusveier, det er ingen mennesker i fjellene de forsøker å sykle, det er bare jordstier. Det er et rått og uslepent Tour de France som arrangeres, og det er fascinerende sammenlignet med det økonomiske maskineriet rittet er i dag.
– Hvordan var rytterne forberedt til Tour de France det året, om vi ser bort fra de fiktive nordmennene?
– Det kom folk nærmest rett fra skyttergravene. Philippe Thys vant i 1914, men han er blitt svært tykk i 1919, og mange konkurrenter lurer på om det har vært så ille i Belgia under krigen. Han bryter i 1919, men vinner i 1920. Det er i det hele tatt mange som står av, omtrent halvparten av de 69 startende bryter på første etappe. Etterhvert blir det rittet der færrest kommer til mål, og drømmen til Henri Desgrange om at bare en mann fullfører, er nærme i 1919. Men noen har opprettholdt syklingen under krigen, enten ved sykling i tjenesten eller deltatt i ritt i Italia. Milan- Sanremo gikk under første verdenskrig, så det er noen som kommer forberedt.
Les mer om boken her: Ellevill roman fra Tour de France
– Men før vi snakker om nordmennene, sykler ble brukt under krigen?
– Jada, britene brukte sykkeltropper, og Bianchi leverte blant annet sammenleggbare sykler til de italienske troppene.
– La oss gå videre fra de historiske fakta og over til det som er morsomt: Hvordan kommer nordmennene i boken inn i rittet?
Om du tar et kjapt googlesøk på «bianchi» og «world war 1» vil du finne en rekke bilder av ulike tropper med sammenleggbare stålsykler. Det var tunge beist, men så skal visst folk også ha vært hardere i datiden. Norske mastersyklisters forkjærlighet for de turkise syklene kan kanskje tenkes å være en naturlig årsak til at nordmenn endte opp i touren det året, men årsaken er en helt annen skal vi tro Ulstein:
– Det var en del nordmenn i første verdenskrig som kjempet for Frankrike og England, og fem av de som deltar i boken ender på et skip i hemmelig tjeneste. De er strandet på en båt i Cherbourg, og noen av dem er desertører. De får sykler av kapteinen som skulle ha vært brukt i et hemmelig oppdrag, men krigen er over, og etterhvert ender nordmennene og syklene opp i rittet.
– Og dette kunne altså skjedd i virkeligheten?
– Jeg hadde lyst å ta historien helt ut, men jeg har et indre behov for sannsynlighet.
Boken er ført med tidsriktig penn, ikke bare i hendelsene, særlig språkbruken er umulig å ikke legge merke til. Sjømennene har det røffe språket vi kjenner igjen fra blant annet Jon Michelets romaner om krigsseileren Halvor Skramstad, samt den svarte humoren som krigene førte med seg. Forbered deg således på en bok som mildest talt er frisk i sin omtale av enkle behov, vil du lese høyt for de yngste i familien bør du vente til de har sovnet.
– Det er rettet kritikk mot et maskulint språkbruk i forsvaret nå nylig, men i kriger og militæret blir det røft og galgenhumoristisk. Sjømennene var ofte noen måneder til havs og så hadde de landlov noen timer, og da gjaldt det å få seg noe. Nordmennene i boken har blitt sittende fast i havn, og de fortsetter å hore, drikke og slåss, som om de straks skulle ut til sjøs igjen. Leser du krigsromaner fra historien er det krigen og bordell det går i.
– Uten å avsløre for mye, får vi tidenes første norske vinner av Tour de France i denne boken?
– Nei, men det tok tid før Hushovd klarte å matche det de oppnådde. De har gode sykler, og de er veltrente unge menn som ikke har ligget på sykehus de siste månedene, i motsetning til de andre deltagerne.
Lytt også til: Podcasten Radio Landevei diskuterer Ulsteins nye roman
2. etappe: Le Havre – Cherbourg, 364 kilometer, 1. juli 1919
På et av hotellets værelser satt de to brødrene Pélissier. Eldstebror Henri var skuffet til tross for at han var blitt sammenlagtleder. På bordet foran dem sto en hel rekke med flasker, krukker og glass.
«Med mindre vann i kroppen, ville ikke behovet for pissepausen meldt seg», mumlet han.
Francis nikket. Hvilke piller og drikker de skulle ta og når de skulle tas var et evig eksperiment, men siden broren hadde rullet inn på andre plass, hadde gårsdagens mikstur vært nær en prefekt kombinasjon.
«Med andre ord mer av det vanndrivende», foreslo den yngste.
«Tørrest er best!» nikket Henri.
De nærmet seg begge – som så mange av de andre deltagerne – disse preparatene med en fandenivoldsk holdning:
Prøv alt, i tilfelle noe virker.
…
Rykket gikk nær Cherbourg. Pélissier hadde samtalt med lillebroren før han tråkket frem i tet. I noen minutter syklet han side om side med Jean Alavoine som på denne etappen ikke hadde oppsøkt grøften. Det virket ikke som de andre forventet at Henri Pélissier skulle rykke fra front, men plutselig tok han tak i Alavoines trøye og bruke hans fart til å øke sin egen, samtidig som Alavoine måtte bremse helt ned for ikke å velte. Lillebror Francis Pélissier var med på notene og akselererte etter Henri. Også rytteren som lå like ved siden av Francis klarte å følge på: Tor hadde glemt alle tanker om å holde lav profil i Cherbourg.
Disse tre rytterne kom samlet inn mot byen.
Det sved i lårene til Tor, og han søkte byens skyline for å ta tankene vekk fra smerten. Hvor annerledes var det ikke å ankomme en by fra land enn til havs. På flukten i ørkenen hadde han behøvd å ta tanken vekk fra smerten. Der hadde han fokusert på å beholde smerten, fordi å avslutte flukten – bli kvitt smerten – ville bety intens smerte og så aldri noe mer.
Les også: Vår test av raske grusracere
De to franske brødrene trente utelukkende med hverandre, de kjente hverandres fakter og hadde sine avtalte tegn. Eneste trening Tor hadde var flukten fra tyskerne i Afrika.
Idet et rødt flagg som markerte én kilometer til mål dukket opp, reiste Henri seg og tråkket til, i samme sekund passet Francis på å legge seg rett foran Tor og dempe farten. Tor hadde syklende flyktet fra skytende tyskere, han hadde forsert sanddyner og svingt unna kameler – om kameratene mistrodde historien aldri så mye – han hadde til og med syklet inn døren på et bordell i Tanger, men han hadde aldri tidligere møtt en sinkende franskmann. Henri fikk de nødvendige meterne, og idet målseilet viste seg foran ham, grep han frem en flaske cologne fra rygglommen og klasket parfymen i ansiktet før han tok opp kammen. Og slik – med håret i orden – krysset han mållinjen som etappevinner og fremdeles sammenlagtleder.
Tor trillet i mål på tredjeplass.
«Man kjemper ikke om første taperplass», sa han eplekjekt til de andre nordmennene da de igjen var samlet, og mer sa han ikke om episoden.
Krigere snakket ikke om et avsluttet angrep, om det var gått bra eller ikke.
Les tekstutdrag fra boka Tour DØ France under. Denne boka og en rekke andre sykkelbøker kan kjøpes på friflytbestill.no
