Dominique «Dom» Chabol er den belgiske hjelperytteren i Team Austrange, en 39 år gammel sykkelrytter på vei mot slutten av sin karriere. Året er 1998 og denne gangen starter Tour de France i Irland med tre etapper, før rittet etterhvert skal tilbake til Frankrike.
Historien er fiksjon, selv om det er historisk korrekt at 98-utgaven startet på den britiske øya, før Tour de France holdt på å ødelegge seg selv på grunn av doping.
Tilbake til filmen: Sannsynligvis er dette Dom Chabols siste Tour de France, og Chabol, spilt av Louis Talpe, er nå en plaget mann. Han har aldri vunnet en etappe i Tour de France, og han har heller ikke kontrakt for neste år. Yngre krefter vil opp og frem, både i egne rekker og konkurrerende lag. Hans erfaring, kjørestyrke eller evne til å lese sykkelkulturen mellom linjene ser ikke lenger ut til å ha noen verdi.
Han deler sine innerste tanker med soigneuren Sonny McElhone, spilt av Iain Glen, de to forstår sykkelverden slik den virkelig er.
Spørsmålet Chabol ser ut til å stille seg gjennom hele filmen er enkelt:
Hva nå?
Men akkurat det er ikke godt å si - verken for Chabol eller filmen der han opererer som protagonist.
RELATIVT KORREKT: Både klær, utstyr og hendelser er korrekt for datiden. Et godt stykke arbeid.
Filmen har en presis beskrivelse av ryttere og utstyr for datiden, og produsenten har gjort en imponerende jobb med å få tak i rammer, hjul og gammelt campautstyr. Det samme gjelder både klær og hjelmer, de første polyestertrøyene blafret i vinden og strammet rundt bicepsen.
Chabol har brukt doping så lenge at det er blitt rutine å sette EPO på egenhånd, han tar piller over en lav sko og sover med hjertemonitor. Faller pulsen må han sykle midt på natten – blodet er tykt som syltetøy og han kan dø i søvne om han ikke har rulle på hotellrommet.
Regissør Kieron Walsh har gjort en sabla bra jobb med å skildre sykkellivet, detaljnivået er høyt. Jeg vil si det er skyhøyt for budsjettet, for de økonomiske rammebetingelsene kan neppe ha vært mye å skryte av – det synes godt på utendørsscenene.
Men om en ser bort fra de litt kleine rittscenene der publikum jubler selv om det ikke er statister i bildet, hele filmen ender opp med å bli et stort spørsmålstegn.
For hva nå, for både filmen og Chabol?
Filmens store problem er simpelthen at det skjer så mye at vi aldri får vite hva dette riktig handler om. Er det Chabols tilsynelatende drøm om å vinne en etappe i Tour de France? Er det vennskapet til soigneuren Sonny? Er det slanking og trening, er det det livsfarlige faktum at han må sove med hjertemonitor for ikke å dø i søvne, er det drømmen om en kjæreste, bekymringer for fremtiden eller er det erkjennelsen over at han faktisk ikke kan noe annet enn å sykle?
Filmen går aldri i dybden på noen av temaene, og vi får aldri vite hvilke dilemmaer som foregår i hodet på rytterne. Ryttere som dopet seg i 1998 fylte kroppene med eget blod og hormoner på ordre fra en totalt ansvarsfraskrivende ledelse, samtidig som de blånektet i offentligheten.
Det var en mørk kontrakt med virkeligheten de ikke kunne forhandle seg ut av om de ville drive med sykling.
Det var kun i feltet livet føltes trygt, for der var galskapen så normalisert at det var selve livet. Snakk om å sykle på tynne dekk.
USYNLIG: Iain Glen kjemper desperat for å vise frem sitt register som soigneuren Sonny McElhone, men drukner i alt som skal skje i filmen.
En scene som kunne gitt grobunn til en hel film, eller til en hel serie for den saks skyld, er scenen der Sonny masserer Chabol. Sonny snakker om gamle lagkamerater, hva de gjør i dag, og om de som døde tidlig – med et hint om at den harde livsstilen med reiser, belastning på kroppen, doping og alkohol – var skyld i den tidlige døden.
Vi kunne lært mer om hvor krevende sykling faktisk er og hvor vanskelig det er om du først blir fanget av sporten, særlig om du ikke har andre muligheter. Dette oppleves ofte likt for både utøvere, sportsdirektører og særlig soigneurer.
Sistnevnte jobber dag og natt, de masserer, vasker, lager mat, kjører biler og rydder, og har et liv som leger på standby. De velger et liv i sporten, og skal de ha fri fra et ritt skal det være en av de aller nærmeste som begraves eller gifter seg. Kostnaden er høyere for soigneurene, for de får aldri stå på toppen av pallen.
Akkurat dit kan det virke som Chabol er på vei.
Louis Talpe har i rollen som Dom Chabol et perfekt utseende for en kompleks karakter, det mystiske ansiktet ser ut til å skjule mye. Mye, som i alt fra kullsvarte dopinghemmeligheter til det vennlige sinnet som kan være limet i et lag der utøverne ellers ville kastet seg over hverandre. Talpe har også gjort en vanvittig slankejobb for å fremstå som syklist. Den jobben tror jeg på.
Men Talpe får i rollen som Chabol aldri spille på sitt tilsynelatende register, i stedet blir han kasteball mellom de ulike temaene som til slutt havner i en gedigen massevelt.
Sonny McElhone, som nevnt spilt av Iain Glen, er best kjent for sin rolle som Jorah Mormont i Game of Thrones. Der så vi han med bekymret mine trekkes mellom gode og onde krefter i oppdrag for ulike tjenere.
Dessverre blir også han en nektet mulighet til å løfte filmen, selv om han flere ganger prøver.
Når filmen så slutter etter halvannen time dukker enda en problemstilling opp like før rulleteksten kommer.
Det gjør at jeg sitter igjen med spørsmålet mange har etter å ha sett på Tour de France for første gang:
Hva i all verdens land og rike handlet dette egentlig om?
The Racer
Premiere: 19.02
Regi: Kieron Walsh
Aldersgrense: 10
Utgiver: Selmer Media
