KNUSTE ALAPHILIPPE: Mathieu van der Poel med en enorm prestasjon i Strade Bianche. Foto: Cor Vos
Lesetid: 6 minutter
Lørdag fløy Mathieu van der Poel opp den avsluttende bakken i Siena, Via Santa Catarina, og viste en voldsom maktdemonstrasjon ovenfor verdensmester Julian Alaphilippe.
Det var liten tvil om at akselerasjonen var utrolig kraftfull, og etter rittet har nå også Van der Poel og Alpecin-Fenix delt alle dataene til nederlenderen på Strava.
Hvis vi starter med de overordnede tallene, var den totale øktlengden på 4 timer, 45 minutter og 55 sekunder. Rittets lengde var 186 kilometer, og 26-åringens NP (normalized power, en beregning av watten dersom du hadde syklet jevnt hele tiden) var 389 watt.
Van der Poel hadde en snittpuls på 148 slag i minuttet og en maks på 189. Totalt forbrant han 5450 kalorier i løpet av rittet.
Ser vi nærmere på rittets avslutning får vi et godt bilde av hva som kreves for å vinne et ritt på WorldTour-nivå. For en amatør eller mosjonist klarer man gjerne å komme godt over 1000 watt i en maksspurt. Kanskje én gang, men ikke veldig mange ganger.
Gjennom byporten og opp starten av Via Santa Catarina holdt stødig på +/- 600 watt. Etter å ha ligget på hjulet til Alaphilippe i innledningen tok Van der Poel etter hvert over føringen, før han satte inn nådestøtet opp de siste 100 meterne av bakken.
Der gikk Van der Poel fra 550 watt til en maks på 1362 watt. Fra angrepet startet og til toppen av bakken hadde han i 15 sekunder en snittwatt på like over 1100. Det siste halvannet minuttet av rittet hadde han en snittwatt på 540.
Dette altså etter nesten fem timer på sykkelen med veldig høy belastning.
Skjermbilde 2021-03-09 kl. 14.03.45
Zoomer vi litt ut og ser på den siste halvannen timen av rittet, hadde Alpecin-Fenix-rytteren en snittwatt på 371 og en NP på 431.
På det 11,4 kilometer lange gruspartiet Monte Sante Marie, som startet omtrent 52 kilometer fra mål, skjedde den avgjørende utskillelsen i rittet. Her kom Van der Poel seg løs sammen med Alaphilippe, Wout van Aert (Jumbo-Visma), Tadej Pogacar (UAE), Egan Bernal og Thomas Pidcock (Ineos Grenadiers), Quinn Simmons (Trek-Segafredo) og Michael Gogl (Qhubeka-Assos).
Underveis i det nesten 21 minutter lange intervallet har Van der Poel tre korte brudd mellom wattmåleren og computeren, så tallene er kanskje litt mangelfulle. Like fullt: her hadde Van der Poel en snittwatt på 406.
På den 1,1 kilometer lange grussektoren Le Tolfe angrep Van der Poel og distanserte konkurrentene. Det gjorde han det bratteste partiet, hvor stigningsprosenten var 18 på det verste. Alaphilippe og Bernal kjørte seg begge opp igjen til nederlenderen i etterkant, men var altså sjanseløse på å følge akselerasjonen.
Skjermbilde 2021-03-09 kl. 15.07.59
Makswatten til Van der Poel under angrepet var 1035, mens han holdt 775 watt i 50 sekunder. Inkludert Le Tolfe holdt Van der Poel en snittwatt på 399 de siste 17 minuttene av rittet.
Først og fremst kan dette benyttes som en referanse for hva som kreves for å være en av verdens beste ryttere, og hva som kreves for å vinne et ritt eller en klassiker på rundt fem timer.
Vi vet ikke nøyaktig hva hans terskelwatt (FTP) er, men Stravas «Zone Distribution» gir oss en pekepinn på at den trolig ligger rundt 420 watt. Terskelwatt (FTP) vil da altså si det kraften han maksimal kan trå i en time.
Vi vet heller ikke hva vekten til Van der Poel, men Stravas «Power Curve» kan imidlertid fortelle oss hvor mange watt pr. kilo han har hatt i lengre og korte perioder.
Den timen med høyest kraftproduksjon var fra kilometer 133 til 172, hvor han hadde 5,1 w/kg.
Der hadde Pogacar én time med 5,52 w/kg. På Col de Peyresourde hadde Tour de France-vinneren sin beste 20 minutters intervall, da han tråkket 6,55 w/kg. Van der Poels beste i Strade Bianche var 5,43 w/kg.
På en klatring på mer over ti kilometer er det enklere å holde en høy watt jevnt over lengre tid, enn det er i en klassiker, hvor det vil være mer start og stopp, og man vil kunne dra mer nytte av å ligge i beskyttelse av andre ryttere.
I et ritt som Strade Bianche er det langt flere akselerasjoner og høye wattbelastninger, og ser vi på de kortere intervallene, er det Van der Poel som har måtte gi mest.
På to minutters intervall er det ikke så stor forskjell, med Van der Poel på 7,76 w/kg og Pogacar på 7,38 w/kg, mens på ett minutts intervall er det 9,85 w/kg og 7,91 w/kg.
Mathieu van der Poels sone-belastning i Strade Bianche.
Stravas «Zone Distribution» gir oss også et klart bilde av forskjellen på de to ritt-typene. I det som heter Vo2Max (Z5) tilbragte Van der Poel 31 minutter av rittet (totalt 11 prosent av tiden), og i Anaerob sone (Z6) var han 42 minutter (totalt 15 prosent av tiden). Det som omtales som «Neuromuscular» (Z7), altså anstrengelser på over 150 prosent av terskel, anstrengelser man bare kan holde i ett til 20 sekunder, var han i 19 minutter (syv prosent av tiden).
På Tour de France etappen var Pogacar til sammenligning seks prosent og 16 minutter i Z5, tre prosent og syv minutter i Z6, og ett prosent og nesten fire minutter i Z7.
Tadej Pogacars sone-belastning på den 8. etappen i Tour de France.
I Via Santa Catarina var ikke Bernal i nærheten av å kunne matche Van der Poels akselerasjon frontgruppen, mens Pogacar ikke maktet å følge Van Aert, Pidcock og Gogl i gruppen bak – alle tre klassikerryttere.
Strade Bianche (og øvrige klassikere på våren) er langt mer eksplosive enn en klatreetappe i Tour de France. Og selv om Pogacar (nummer syv i Strade Bianche) viste at han også kan beherske grusrittet, er det også et ritt hvor det er lengre stigninger og man kan prege rittet med de kvalitetene man også vinner en klatreetappe i Tour de France med.
I ritt som Flandern rundt, Gent-Wevelgem og E3 Saxo Bank Classic vil det også være langt flere akselerasjoner og høye wattbelastninger enn det var i Strade Bianche, ettersom de belgiske veiene gjerne er smalere, det er langt flere krappe svinger, bakkene er kortere og brattere.
