Hvem var Raymond Poulidor, Mathieu van der Poels bestefar?

Forholdet mellom Mathieu van der Poel og bestefar og bestemor har i offentligheten virket like nært som forholdet til faren. Så da Mathieu i går kunne ikle seg den gule trøyen to år etter bestefarens død, en bragd Poulidor aldri greide, ble øyeblikket sterkt. Poulidor fikk aldri bære den gule ledertrøyen, tross tre andreplasser og fem tredjeplasser sammenlagt.

Mathieu gråt og gråt, og greide knapt si noe i seiersintervjuet.

Men hvem var Raymond Poulidor, og hvem var det som alltid var i veien for ham? Svaret er Jacques Anquetil og Eddy Merckx. Mange mener det er så enkelt som at Raymond Poulidor var født i feil tiår.

Duellen mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor var så sterk at den regelriett splittet franske sykkelsupportere. Sportslig sett kulminerte det på en episk fjelletappe i Tour de France.

Vi må spole langt tilbake for å forstå Poulidors betydning i sykkelsporten. Vi minnes:

Rivaliseringen mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor oppstår under det franske mesterskapet i Rouen i 1961. At det er Poulidor som blir mester på landeveien, og ikke Anquetil, er vondt å akseptere for byens store sønn. I Rouens gater har han vokst opp, og på åkrene i Quincampoix har han tilbrakt store deler av barndommen med å plukke jordbær. Arbeidet er hardt, men gutten klager aldri uansett hvor vond ryggen måtte være.

Å kunne tåle smerter er en egenskap som skal komme godt med når han først får oppdaget sin store lidenskap for sykling. I fem timer kan han sitte i bukken bak mopeden til treneren André Boucher, uten noen gang å reise hodet. Beina til Anquetil tikker opp og ned som en metronom, resten av kroppen forblir ubevegelig. Det er ikke uten grunn at folk kaller ham for «Monsieur Chrono».

Han er en tempospesialist verden aldri har sett maken til.

Syklingens «lille Mozart» håndterer sykkelen på et vis som ikke er mulig å forstå. Presis og effektiv i kjørestilen, stilfull og elegant i væremåten. Med høye kinnbein og aristokratiske ansiktsuttrykk minner han mer om filmstjerne enn syklist. Anquetil er selve personifiseringen av det moderne Frankrike på 1960-tallet, som opplever sosial og økonomisk fremgang.

Helt annerledes er Raymond Poulidor. Han representerer tradisjonelle verdier som ærlighet og edruelighet, og lever i en tanke om at hardt arbeid blir belønnet til slutt. Sønnen til de to bøndene Martial og Maria Poulidor vokser opp på et småbruk i Sør-Frankrike. Å sykle får han bare tid til på kveldene, etter at han har jobbet hele dagen ute på jordet.

Men Poulidor har talent og vinner lokale sykkelritt. Premiepengene er en kjærkommen ekstrainntekt til familien. Drømmen om å bli proff er slettes ikke utopisk, bare han overlever militærtjenesten og krigen i Algerie. Poulidor blir sendt bak frontlinjene som lastebilsjåfør, og føler at tiden han har for å bli profesjonell syklist renner ut i ørkensanden. 

Mens Anquetil ved sin første deltakelse vinner Tour de France i 1957, er Poulidor dømt til lediggang. Poulidor legger på seg tolv kilo, som han først mister igjen når han blir plukket opp av Antonin Magne, sjefen i det franske profflaget Mercier. Kjørestilen til Poulidor er sløsete. Han er ingen taktiker som Anquetil, men heller hissig og vågal.

Det får bære eller briste i ritt. Lite vet han om at han skal få et barnebarn som er ti ganger verre, eller mer underholdende om du vil

Sterk som en okse pleier Poulidor å nedkjempe motstanderne i fjellene eller i utmattelsesløp som Milano-Sanremo, som han for øvrig vinner i 1961. «Poupou» er populær blant folket, ikke bare fordi han er symbol for arbeiderklassen, men også fordi det aldri blir kjedelig rundt ham.

Poulidor er en ulykkesfugl av de sjeldne. Dersom han ikke får trøbbel med sykkelen i avgjørende øyeblikk, skader han seg garantert foran viktige ritt. Som før Tour de France i 1962, når han brekker lillefingeren, i det som skulle vært den første virkelige duellen mellom ham og Anquetil. 

Men jo mer uflaks Poulidor har, desto mer sympati opplever han både hos tilhengerne og i pressen. Den evige toer er en uttømmelig kilde for ledige reportasjer, mens suksesshistoriene om Anquetil tretter leserne. Alle problemer synes løst på forhånd. Til og med manglende form kan det bøtes på. Med doping.

«Det vokser ikke små trær i jungelen», skryter Anquetil. Utsagn som dette får Poulidor til å rase. Men det er en annen tid, og heller ikke president Charles de Gaulle tenker noe negativt om temaet. 

Men i 1964 skal Poulidor en gang for alle stoppe kjeften på erkerivalen. I mai vinner han Spania rundt, sitt første treukersritt, noe som gir ham selvtillit foran Tour de France. Men også Anquetil er sikker på at han, på grunn av  tre individuelle tempoer, vil vinne Tour de France, og med dette inngå i historiebøkene som den første rytteren som vinner rittet fem ganger.

For første gang vises rittet på tv, og millioner av franskmenn følger med på det som utvikler seg til å bli århundrets sykkelduell. Poulidor har overtaket etter alpe-etappene, men Anquetil utligner forspranget med to temposeiere. To dager før målgang på Parc des Princes i Paris er det under minuttet som skiller dem. Avgjørelsen skal falle på rittets siste fjelletappe. Det er i den fjorten kilometer lange, stupbratte stigningen opp vulkanfjellet Puy de Dôme at Poulidor og Anquetil skal finne ut hvem som er best. Men den som venter på en maktdemonstrasjon fra Poulidor eller en genistrek fra Anquetil venter forgjeves.

Begge ryttere kjører på grensen, Anquetil sliter mest, men klarer å skjule det. Og så skjer det at Anquetil og Poulidor ikke bare sykler side om side, men skulder mot skulder opp stigningen, de lener seg på et tidspunkt mot hverandre.

De kan kjenne hverandres albuer og varme åndedrag. Ingen tør ligge bak, ingen evner å distansere. Poulidor prøver, men alt han klarer er å slite seg løs på de siste meterne. At Anquetil til slutt taper noen sekunder, er ikke nok til at Poulidor kan overta ledelsen i sammendraget. I mål er begge ryttere nær en kollaps, men uttrykker gjensidig respekt for hverandre og anerkjenner omsider at de er jevnbyrdige konkurrenter. 

Duellen ender med forlik.

Selv om Anquetil til slutt vinner sin femte Tour de France, er ikke Poulidor misfornøyd med andreplass. Vel så mye verdt som seieren er vissheten om at verdens beste sykkelrytter ikke er usårbar. Det vil komme et nytt Tour de France. Men verken «mester Jacques» eller «Poupou» vet på dette tidspunktet at de ikke vil utkjempe flere dueller mot hverandre. 

Anquetil legger opp som syklist året etter, og en æra er slutt.

Når det i mai 1987 blir kjent at Anquetil har magekreft, ringer Poulidor til sin tidligere konkurrent for å støtte ham i kampen mot sykdommen. Begge har blitt venner etter karrieren. Men Anquetil vet at han ikke har lenge igjen å leve. Galgenhumor har han likevel.

– Beklager, men du har ikke flaks denne gangen heller, Poulidor. Du vil bli bare nummer to igjen, sier han.

…

Jacques Anquetil døde den 18. november 1987, kun 53 år gammel. Raymond Poulidor døde 13. november 2019, han blir tretti år eldre enn rivalen.

Barnebarnet heter altså Mathieu Van der Poel, og endelig har familien fått bære den gule trøyen.

Og legenden vokser.