Carl Fredrik Hagen - Ett år etter oppturen

Dette portrettet er først publisert i Fri Flyt #152, som distribueres til abonnenter i uke 50. Mer info om våre abonnement og tilbud finner du her!

Calle om livet akkurat nå

– Hvordan har du det akkurat nå, en novemberdag i koronaperioden? 

– Jeg har det bra nå, jeg er på et bra sted. Jeg har både et konstant jag etter å forbedre meg, og så har jeg et konstant jag etter resultater. Jeg er skuffa over resultatet, men samtidig har jeg blitt en bedre syklist, selv om det ikke synes. Jeg er en positiv sjel, jeg prøver å ta med meg det positive. På hjemmebane har jeg det veldig bra, vi feirer ettårsjubileum med leilighet, jeg er samboer med dama, og hun kan fortsette å satse på ski. Selv om det har vært et stressende år med mye usikkerhet, men man må gjøre det beste ut av situasjonen, sier han.  

«En positiv sjel» høres bra klisjé ut, men Calle lyver faktisk ikke. Han ser fortsatt ut som han er ti år yngre enn han er, litt som en blanding av Noddy og Chris Froome, og en som trives på sykkelen. Han kan minne om en amatør som akkurat har kjøpt sin første karbonsykkel i tråkket, det bare går sinnsykt mye fortere. Det er faktisk ganske krevende å følge ham i bil i det snirklete terrenget i Follo, der mesteparten av praten blir gjort gjennom bilvinduet.

– Jeg kom hjem fra Giroen for noen uker siden, og da var jeg ganske sliten. Det er viktig å få hvilt litt nå, så jeg har ikke hatt de psykolange turene på syv timer med KOM-jaging. 

– Er det det som er prisen av å være proff, at du må forsake alt som er gøy hjemme?

– Jeg vil ikke si det. Du kan fint ha en bra dag i Nordmarka uten å sykle åtte timer. Jeg er i Marka sammen med kompiser og sykler gravel inn i Lillomarka og opp til Stryken, Gjerdingen og Snøploghøgda, og så stopper du og tar en kakao og vaffel på Kikut og tråkker videre, før du kanskje avslutter opp Wyllerløypa. Men jeg gidder ikke pine meg selv gjennom regnet i syv timer om jeg ikke må. Når jeg egentlig har ferie og kunne ligget i sofaen, så er det innimellom bra nok å ta fire timer. 

Dagens langtur i Follo er på litt under fire timer. Han definerer det ikke som langtur, han kaller det bare «en runde». 

– Mange av gutta tar fire uker helt av i off season, uten å se på sykkelen.

– Det har jeg aldri gjort. Det ville jeg ikke klart. 

– Hva ville skjedd?

– Uhm, jeg kunne ikke løpe eller gå tur, ingenting? 

– Ja? La oss si du ble anmodet av treneren din om ikke å gjøre noe som helst. 

– Da ville jeg blitt smått deprimert. Jeg er helt avhengig av å være ute. Det er sånn det startet. Jeg hadde aldri en drøm da jeg var 15 om å leve av idrett, det var aldri tanken min å bli syklist. Det startet med løpeturer i Marka med fattern fordi jeg synes det var deilig å lufte hodet etter skolen. Så ble det bare mer og mer. Men nå i off season koser jeg meg like mye med cocker spanielen til mamma på blåsti inn til Vangen som jeg gjør når jeg sykler i Nordmarka. Det er bare det å være ute. 

– Om du ikke hadde oppdaget treningsglede, ville du endt opp som kriminell?

– Haha, da hadde jeg vel hatt et A4-liv og vært usikker på om dette var det riktige for meg. Så hadde jeg hatt en eller annen normal jobb og prøvd å overtale meg selv om at «dette er bra».

Livet i nytt lag

Når det gjelder sykling følger Calle en klassisk toårssyklus. Når han fra nyttår skal sykle for Israel Start-Up Nation, er det sjette gang han sykler i et lag med et toårsperspektiv, om en regner med årene i Sagene. Etter å ha representert Oslo-klubben på diverse arrangement kjørte han to år for Sparebanken Sør, før han kjørte to år før Joker. To år i Lotto-Soudal er straks over, og nå skal han videre til et enda større lag. 

– Jeg mottok aldri noe tilbud fra Lotto. 

– Ikke? Er ikke det litt spesielt?

– Jeg føler at det er bare sånn det er. Jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke har gjort meg fortjent til den lønna jeg hadde på kontrakt, de fikk value for money. Det er mange ting jeg likte kjempegodt med Lotto, ryttergruppa og støtteapparatet, jeg er supertakknemlig for muligheten jeg fikk der. Som en inngangsport til World Tour-sirkuset var det et supert sted å være, men det ble litt sånn det ble med de andre lagene jeg har vært i. Sparebanken Sør var et fantastisk sted å være, men jeg følte jeg trengte et bedre løpsprogram tilpasset mine kvaliteter i bakken, og da var Joker et perfekt sted. Etter to år i Joker følte at jeg trengte nye utfordringer for å bli bedre. Da var Lotto perfekt. 

– Hva tror du at du finner i det nye laget som Lotto ikke hadde?

– Det jeg har savnet litt i Lotto er å ha en gjeng med ryttere som kjører de samme løpene og som er på samling. Du ser at det er en stamme rundt Roglic, og du har en stamme i Bora, også ser du en stamme rundt sprinterne. Det har vi rundt Caleb hos oss, han har for eksempel Roger Kluge og Jasper De Buyst rundt seg. I Lotto har det ikke vært noe stamme rundt de som kjører for noe sammendrag. Det er helt greit og jeg var forberedt på det, jeg visste jo at Lotto ikke er noe sammenlagtlag. Sponsorene ønsker to ting, de ønsker klassikere og de ønsker spurt. Det er fair, noen lag må ha det sånn også.

– Til nå har du praktisk talt vært hjelperytter for den rytteren som ligger best an i sammendraget eller kjørt for deg selv. I Israel Start-Up Nation får du nå plutselig to meritterte kapteiner å kjøre for, Chris Froome og Dan Martin. Hvordan blir det?

 – Jeg tror det blir givende, det er også en veldig bra måte å lære på. Skal du komme noe videre og bli noe bedre taktisk, er du nødt til å gå i lære hos noen som har vært i gamet en stund. Jeg tenker at uansett hvor mange år Froome har igjen av karrieren sin, er det veldig få ryttere som har mer erfaring enn ham, sier han.

Carl Fredrik Hagen var ønsket til Israel Start-Up Nation som en del av det nye laget. Manager Kjell Carlström tok kontakt med Hagens agent, Mattia Galli, og hadde en plan for Hagen i det nye laget. Da Froome sa ja så de nye muligheter i laget, og bestemte de seg for å endre fokus totalt. De skulle ikke lenger satse på unge sammenlagtryttere eller klassikerne, de skulle ikke lenger være et lag som bare er med, de skulle bli et lag som kjører for seier i de store treukersrittene.

– Hvorfor er Israel Start-Up Nation det rette laget for deg?

– Jeg var ønsket i laget, det betyr mye for meg. Men jeg tror at for min del, hvis du ser hvordan utviklingen er i sporten og hva som kreves for å hevde seg i sammendraget nå, er det blitt et sinnsykt høyt nivå på alt sammen. Det er en totalpakke som må sys sammen av trening, høydesamlinger, utstyr, testing og kosthold, det er mange parametere som må stemme. Skal du lykkes med alt det der må du i tillegg ha cash, coacher og fagpersonell, også må du ha ressurser til å dra på tre fire camper til Sierra Nevada. I Lotto så jeg det ikke som veldig sannsynlig at det ville skje, de har bare andre satsingsområder.

– Israel Start-Up Nation har med unntak av Martins fjerdeplass i Vueltaen ikke vært et topplag i de største rittene. Blir de det med deg?

 – Jeg snakket med Kjell om planene og ambisjonene de hadde for fremtiden, og den realistiske fremstillingen de hadde om satsingen - den var veldig interessant. Han sa jo til meg at «vi er ikke noe topplag nå, men vi ønsker å bli det». Han var veldig ærlig på det.

– Og da var du solgt?

– Man må finne ut av hva en vil videre. Jeg kunne sagt at jeg gir beng i å kjøre for sammendraget og fjell for å heller bli en hjelperytter i klassikerne. Men vi har jo sett i World Touren at det er sammendraget jeg er best på eller virkelig harde ritt, og da ønsker jeg heller å rendyrke det. For motivasjonens del er det sunt å være på et lag som virkelig vil noe i sammendraget.

Om kaffe og mat

– Vi lager en shot til hver eller?

– Jaja. Vi tåler en shot. 

En shot ble til tre, Calle eksperimenterte med ekstraksjonstid og kverningsgrad, slik at vi kunne kjenne at den ene koppen var mer kremet i smaksbilde og den andre kanskje var noe syrligere. Han er godt over gjennomsnittlig kunnskapsnivå, i skjæringspunktet mellom misbruker og nerd et sted. Calle har en stor espressomaskin, en blankpolert Dalla Corte Studio-maskin med to kokere, slik at du kan lage en espresso samtidig som en steamer melk. Litt lenger til venstre står en kaffetrakter med en skvett leskende kaffe fra Costa Rica vi akkurat har diskutert.

– Jeg drakk ikke kaffe da jeg begynte å sykle. Men så ble det typisk en cappuccino etter et par turer på Granca og den stilen der. Jeg synes jeg ikke det var spesielt godt, men så fikk jeg mer og mer smaken på skikkelig god kaffe etter å ha vært på et par kaffebarer rundt omkring på reise. Jeg er jo middels glad i geografi også, jeg er interessert i hvor kaffen kommer fra. Solberg & Hansen er veldig opptatt av kaffens opprinnelse, så jeg har lest en del om det. 

– Du har en slags avtale med selskapet, er det slik?

– For noen år siden tok jeg kontakt med dem, og nå sponser de meg med kaffe, i tilleg til at jeg får  disponere noe utstyr. De bruker ikke mye penger på reklame og annonser, de er primært størst på salg til kaféer. De færreste vet at de har drukket kaffe fra Solberg og Hansen når de har vært på en kafé. Men det hadde vært sinnsykt kult å lage en egen sykkelblend, det er drømmen.

– Hvor kommer favorittkaffen fra?

– Det må være den nordlige delen av Sør-Amerika. Nicaragua, Honduras eller Costa Rica. Den kaffen er en perfekt kombo av sødme og syrlighet, med rene smaker. Den er fruktig. Lettdrikkelig. Den har smak av steinfrukt, karamell og bær. Jeg er særlig glad i den kaffen på filter.

 – Min favoritt er Etiopia, eller til dels Kenya. Jeg liker syrligheten vi finner der.

– Afrika synes jeg også har mye bra. Så har vi Papa New Guinea, der har vi har noe helt annet igjen. Det eneste jeg ikke har fått taket på er kaffe fra India, det blir litt for mye tobakk, litt for mye grovt.

– Men hvordan har det vært å kjøre for Lotto, Belgia er jo ikke akkurat kjent for sin gode kaffe?

– Mange i laget drikker ikke kaffe i det hele tatt. Sander Armee for eksempel.

– Hva drikker de da?

– Han drikker te. The-he. De drikker bare ikke noe til frokost, og er det eventuelt en kaffestopp tar de en Cola Zero. 

– Du kaller det the-he?

– Haha, ja. Du vet, the-he. Men det er noen ryttere jeg fant tonen med veldig fort, eksempelvis Jelle Wallays. Han driver en egen bed & breakfast sammen med dama ved siden av syklinga, og han har fått en avtale med det lokale brenneriet i Vest-Flandern. Han har laget sin egen blend til bed and breakfasten. Han er kjempeopptatt av god kaffe.

– Hvordan løser dere kaffeproblemet på reise, det er vel de færreste hotellene som har bra kaffe?

– Det er litt varierende fra land til land. I Vueltaen i fjor hadde hotellene bare noe møkk av en kaffe, den kommer gjerne fra en maskin der kaffen egentlig er ferdig før du har trykket på knappen. Det er helt jævlig, du kjenner det svir i halsen og det etser i magesekken. Men nå i giroen var det mye bra kaffe. Da brukte jeg stort sett bare aeropress på hviledagen for å slå ihjel tiden. 

– Er kaffe en lidenskap, eller er det bare den sedvanlige delen av sporten?

– Kaffe er mer en hobby og lidenskap. Jeg har blitt bedre kjent med kaffe gjennom syklingen, men det er ikke sånn at jeg kommer til å stoppe og kose meg med kaffe den dagen jeg stopper å sykle. Jeg tror heller det er sånn at jeg får enda mer tid til kaffe. Jeg har veldig lyst å dra til noen kaffegårder og sett hvordan de jobber, når vi går og kjøper en pose i butikken er det veldig mye vitenskap som ligger bak.

– Er du like smaksinteressert i mat, vin og øl også?

– Jeg har begynt å bli sånn på vin. Jeg har begynt å ta med noe hjem, jeg har en kompis som driver vinklubb og anbefaler hva jeg skal ta med hjem. Dette her er vel den fineste jeg har, denne flasken er fra 1981. Men jeg drikker veldig lite alkohol. 

Calle jager videre over enda en av Follos mange hundre bakkekuler, og stuper aggressivt inn i svingene. Fyra på kaffe, en mild forvinter og den lave novembersola, men aller mest sykkelglede. 

Meninger om mangt

– Hvor langt må en sykle før det kan kalles en langtur?

– En må sykle minimum fire timer før det kalles langtur. Under fire timer er lang restitusjonstur, eventuelt bare «en runde». Jeg vil si at mellom fire og seks timer er en langtur, lang langtur er seks timer pluss. 

– Tar du kaffepause på langturer?

– Jeg stopper ikke på langtur når jeg er i en treningsperiode. Jeg er glad i å trene, og så drikker jeg heller kaffe når jeg kommer hjem. Jeg stopper kun for å pisse eller fylle vann. 

– Musikk på øra?

– Jeg sykler uten musikk. Alltid. Jeg kan kjede meg, men jeg føler det er tryggest uten. 

– Kort oppsummert, hva mener du er forskjellen på Vueltaen og Giroen?

– Avslutningsbakkene i Vueltaen er helt dust bratte. De får Hvassumbakken til å virke flat. I Giroen er selve fjellene lengre, og så er de veldig glade i lange etapper, gjerne over 200 kilometer.  

– Oppsummer kostholdet ditt superkort.

– For fem år siden, hvor mye søtpotet brukte du i maten? Nå bruker vi det fast en gang i uka. Jeg tror det er sunt for kroppen å ikke spise fisk eller kjøtt hver dag. 

– Og KOMen i Tryvann, kjipt å miste den?

– Haha. Nei, jeg tenker ikke så mye på det. Men jeg skal ta KOMen i Tryvann tilbake en dag. Det spørs om han (Andreas Leknessund) har den neste år på denne tiden. Men jeg er glad for at det var han som tok den, Andreas kan bli så god han bare vil.