Leserne våre levner ingen tvil om at det er Carl Fredrik Hagens 8. plass i Vueltaen som er årets norske prestasjon. I avstemningen som ble gjennomført på landevei.no tidligere i år mente hele 66 prosent av over 2000 stemmegivere at kjøringen i Spania var årets beste. Alexander Kristoffs seier i Gent-Wevelgem er ikke i nærheten av å være av samme betydning, og heller ikke Tobias Foss’ seier i Tour l’Avenir ser ut til å ha imponert leserne.

Hagen reiste til Spania med en uttalt målsetning om å være en av de 20 beste, men å havne i en topp 10-posisjon trodde verken han eller vi på forhånd. Prestasjonen ble sett nøyere på av både norsk og utenlandsk presse, og sistnevnte var særlig opptatt av at han tidligere hadde gått på ski!

Vi bøyer oss uansett i hatten for plasseringen!

Årets mastersyklist

Du skal ikke ha syklet lenge for å vite at en må være både taktisk og slu for å vinne ritt, og at enkelte drar dette hinsides langt. Da Fred Voldset ble verdensmester i Polen, satt han blant annet i brudd med tidligere proffsyklist Nicola Loda. Loda kjørte i en årrekke for Liquigas, men avsluttet karrieren i 1999, etter å ha målt for høye blodverdier.

I løpet av VM-rittet forsøkte han blant annet å få av seg startnummeret, for at noen skulle kunne tenke at han kjørte i en annen aldersklasse enn dem selv. Loda fikk det like fullt ikke lett i spurten, der han ble smadret med flere sykkellengder.

En VM-trøye henger svært høyt i sykling, og det er forståelig at Voldset ble valgt fremfor eksempelvis Elisabeth Solberg. Hun satte ny løyperekord i Jotunheimen rundt og ny verdensrekord i 10000 høydemeter, men ingen av delene gir internasjonal status ut over øyeblikket.

Årets eventyrer

Ingen av syklistene i denne kategorien har vært allemannseie før de siste årene, ikke rittene de deltar i heller, men konkurranse-og opplevelsesformatet appelerer stadig til flere. Viggo Vea ble nummer to i «Bikepacking Around Norway», og fullførte 3250 kilometer og 38000 høydemeter på 13 dager og tre timer.

Kjært barn har mange navn, og ingen vet riktig hva vi skal kalle denne gruppen av syklister. Noen kaller dem bikepackere og noen kaller dem ultrasyklister. Det som er til felles for dem alle er at de legger ut på lange turer i kjent og ukjent terreng.

Hinsides lange turer, vi snakker gjerne 30, 40 og 50 mil om dagen. Noen ganger alene, noen ganger i par. Noen ganger for opplevelsens skyld, og noen ganger legges konkurranse-elementet til. De som deltar i de ulike ultrarittene må alle klare seg på egenhånd, være glade i å sove lite, og elske lange og uavbrutte distanser.

De opererer også etter en streng æreskodeks om at en ikke skal jukse på noe som helst vis. Vi snakker altså om en internjustis som selv i potetløp på 17. mai er borte for lengst, men som fortsatt finnes her.

Årets proffsykkel

Det er de store merkene som leder an på lesernes drømmeliste, med Specialized Venge på toppen, og Trek Madone på andreplass. Er det et tegn på at markedsføringen fungerer, eller at syklene faktisk er bedre enn de andre? Vi, i likhet med dere, mener i hvertfall at Venge er årets proffsykkel.

Hvilken sykkel er egentlig den beste? Dette spørsmålet har to enkle svar. 1: Den sykkelen du har. 2: Den sykkelen som tilfredsstiller de kriteriene du har til sykkelen.

Med andre ord, sykkelen til Carl Fredrik Hagen er ikke best om du skal vinne Birken. Sykkelen til Egan Bernal er ikke best om du ikke har råd. Skal du vinne et ritt kan du bare bruke den sykkelen du har.

Like fullt, enkelte sykler har vi mer lyst på enn andre, og enkelte sykler haker av på flere gode kriterier.

Specialized Venge ble testvinner i vår siste test av aerosykler med skivebremser. Aerosyklene var til å begynne med vonde å sykle på og vanskelige å styre, Specializeds første Venge var en av de verste av alle. Nå derimot, på tredje forsøk, sitter sykkelen som et skudd.

Årets nyskapning

Lenge lå det an til å være en videreutvikling av Joker-konstellasjonen som skulle bli Norges første profflag. I løpet av få år gikk det Interspons-eide laget fra å være størst og best på alt, til å bli en skygge av seg selv.

I samme tidsperiode satset det som en gang var et lite kontinentallag på å bli Norges første profflag. Godt hjulpet av en pengesterk organisasjon, sendte de tidligere i år inn søknaden om prokontinentalstatus.

2019 er året det ikke bare var penger, lagbuss og innhenting av ryttere som skjedde, laget leverte bunnsolid på veien også. La resultatene fra NM, Tour l’Avenir og Arctic Race tale for seg.

Det skal veldig mye til for at ikke UNO-X blir Norges første profflag, selv om vi er helt sikre på at alt det formelle er i orden fra 1. januar 2020.

Årets floskel

Ja, vi vet at Primoz Roglic er tidligere skihopper. Og til absolutt alle journalister, kommentatorer, nyhetsopplesere og alle andre som vurderer å nevne det en gang til – vi har fått det med oss. 

La oss heller ta en gravel - Da må du kjøpe en gravel - Så kan vi sykle gravel. WTF lissom!!

2019 ble året der veldig mange sluttet å sykle, og heller skulle gravel. Året der mange gikk inn i butikken for å kjøpe en gravel, for å gravel.

Året der å sykle på grus ble dritkjipt men å gravel med gravel ble fett. Det vi har gjort så lenge vi har levd het plutselig noe annet, og var noe helt annet.

Men kommer det noe godt ut av det? Ordet gravel inneholder en viss grad av identitet. Når noen spør om du skal være med på gravel, er det underforstått at det foregår med bukkestyre, med landeveisidentitet.

Du vet det er snakk om en langtur med driv, med barberte ben og stram bekledning, uten sekk og skjerm på hjelmen.

Men at både verbet, substantivet, adverbet og adjektivet måtte bli gravel før sykling ble kult er jo litt rart.

Årets skuffelse

Edvald har vunnet etapper i både Tour of Norway og Critérium Dauhphiné i år, men det er helt tydelig at leserne vil at Edvald skal vinne mer, slik han gjorde det i ung alder.

I år mistet han også hegemoniet han har hatt på tempo i Norge, og det med solid margin. Foran ham under NM-tempoen med målgang i Kongsvinger var både Andreas Leknessund, og Iver Knotten, sistnevnte er faktisk klubbrytter. I NM fellesstart på Røyse ble han i tillegg kjørt av i finalen, og kom i mål som nummer 12.

I Tour de France var han langt unna å være en trussel når han var i brudd, og i Vuelta a Espana er femteplassen på den siste etappen høydepunktet - i VM kom han aldri til mål.

De som står Edvald nær mener han har samme kjørestyrke som før, men at resultatene litt uforklarlig uteblir. Men norske syklister forventer mer, og vi kan forstå skuffelsen som gjør ham til årets nedtur.

Årets blandeveissykkel

Det er lenge siden Canyon Endurace kom på markedet, vi må faktisk helt tilbake til 2016-arkivet for å finne bladet der Endurace er testvinner.

Sykkelen har 38 mm dekklaring om en velger et grovmønstret grusdekk, like fullt føles den aller mest ut som en landeveissykkel. Den er kvikk i akselerasjonen, tydelig om du ønsker å ta raske og skarpe svinger, like fullt trygg og god selv om underlaget er løst.

Canyon traff blink på første forsøk med denne sykkelen, og leserne mener at denne sykkelen står seg godt mot diverse andre modeller med enda større dekklaring og enda bredere styre. Vi er slettes ikke uenig, det er bare så lenge siden vi testet denne modellen at vi har helt glemt hvordan den var. God altså, enten du velger karbon eller aluminium.

Årets bransjenedtur

Birkebeineren lar det fortsatt være regler, og ikke utstyr som definerer hva slags ritt det skal være. De argumenterer med at en ikke kan sykle med bukkestyre og flatt styre i samme felt, på grunn av sikkerheten.

Utstyrsargumentet kan vi på en måte forstå, å selge et terrengritt er ganske krevende om ingen bruker terrengsykler. Men sikkerheten? Tror de virkelig på det de selv sier, at det er farlig å blande styreform?

Tester vi har utført med stoppeklokke og wattmåler viser dessuten at blandeveissykler er raskere på grusen, enten det går opp, ned eller bort. Å nekte de som bruker bukkestyre å få merket, er også en rar greie.

Om en lurer på hvorfor deltagerantallet er mer enn halvert de siste ti årene kan vi peke på en ting – mangel på evne til nyskapning.