Utstyr og trender som ikke fantes da Landevei startet

1. Lissesko - 2013

Visst hadde sykkelsko skolisser i gamle dager, men borrelåser, strammehjul eller spenner var både kjappere og enklere å bruke, i tillegg til at skoprodusentene kunne si at «mine spenner er de beste». 

Og pokker så dølt skolisser var da.

Møt Taylor Phinney. Den nye vinen. En udopet amerikaner som knapt rører paracet. Han er tidligere fotballspiller, og i 2012 er han på leting etter en skosponsor.

Han viser en gammel fotballsko til sko-, hjelm-, og klesprodusenten Giro, han liker den fordi den ikke har noen strammehjul eller spenner som kan skape unødvendig turbulens når han sykler tempo. Giro lager en sykkelsko med lisser til ham, men de har ingen planer om å masseprodusere lissesko. 

Men når Taylor Phinney vinner åpningstempoen under Giro d’Italia 2012 og sykler i rosa trøye tar det fullstendig av. Egentlig har han ikke tenkt å bruke lisseskoene, men når han ødelegger sine vanlige sykkelsko i en velt dagen etter, finner han frem lisseskoene. Siden han har rosa trøye og bandasjer rundt ankelen, får han og lisseskoene enorm eksponering, uten at skoene en gang finnes på markedet. Internett gjør som det pleier og krever skoene på markedet. Giro tar sjansen, og en ny trend er skapt. 

Du har sykkelsko og du har lissesko. If you know you know. 

2. Zwift - 2014

Det var faktisk jævlig hardt å sitte på rulla i gamledager. Noen så på gamle seinfeldepisoder        mens de syklet, men det funket dårlig når du skulle sykle blodintervaller. Rambo og andre filmer med høy kill count kunne motivere for trening i rød sone, men Rambo ga seg med tre filmer og det tar faktisk ikke så lang tid å lytte seg gjennom hardrocken fra 90-tallet heller. De aller hardeste rawdogget langturer på tre timer ved å stirre i veggen.

Akkurat det plaget amerikaneren Eric Min, som sammen med gode tech-folk fra California laget betaversjonen til Zwift i 2014. 13000 syklister sloss om 1000 betaplasser, og herfra gikk det i rasende tempo. Zwifting ble et verb og e-sykling ble en egen disiplin, og særlig gen-z- og gen-alpha’er over hele verden gledet seg. 

Zwift vil ikke gå ut med antall medlemmer, men det er estimert at det finnes rundt 3.000.000 kontoer, der rundt en tredjedel er aktive. 

3. Bikepacking - 2016

Skjebnens ironi: Bikepacking-vesker er nå så tilgjengelige at nesten enhver ukul nybegynner med hjelmen bak frem kjøper en ramme- eller styreveske av praktiske årsaker. De bedriver dermed uvitende en aktivitet som bare de aller kuleste på instagram driver med. Hva skjedde?

Først, litt nomenklatur. Tilårskomne tyskere på oppreiste sykler med svære sidevesker foran og bak driver med touring - ikke bikepacking. Bikepacking kommer fra backpacking, og handler om å dra på eventyr med lite bagasje. Til slikt bruker du de små veskene som festes på styret, i rammen eller under setet.

Og nei - bikepacking er ikke noe nytt. Ikke styrevesker heller. Se på bildet under, det er fra Nærøyfjorden og tatt i 1898. Så hva mener vi når vi sier at bikepacking kom først i 2016?

I moderne tid har bikepacking vært en sær aktivitet. De kule veskene som i dag produseres av så godt som alle de store utstyrsprodusentene, var knapt å få tak i på 2000-tallet. 

I 2016 lanserer Specialized, et av verdens største sykkelmerker, bikepacking som konsept. De kommer med en totalpakke med utstyr, ikke ulikt det Salomon gjorde med stiløping. Specialized vil eie bikepacking slik Sony eide Walkman. De lanserer bikepacking-sykkelen Sequoia, en egen veske-serie kalt Burra-Burra samt en stor kleslinje. 

Samtidig hyrer de en rekke ambassadører med eventyrsk profil på sosiale medier. Syklister elsker det, enten de sykler fatbike eller landeveisritt, og veskene kan festes på hva slags sykkel som helst. Resten av produsentene hiver seg rundt. Specialized legger ned satsingen på det eventyrske i 2022, men nå vet så godt som alle hva bikepacking er. 

4. Tubeless, cirka 2012

Første gang de store produsentene gikk sammen om å lage slangeløse dekk og felger til racersykler var angivelig i 2006. Men særlig suksess ble det ikke, og selv ikke da Jens Voigt stakk en syl gjennom et Schwalbedekk gjentatte ganger i 2011 uten at dekket punkterte tenkte konservative landeveissyklister at dette var noe særlig. 

Første gang vi skrev om det var i 2013, i en bisetning, i 2014 kommer en mer utfyllende artikkel. Maxxiss hadde ett dekk, Bontrager og Specialized hadde to, og Hutchinson hadde vanvittige fire modeller som kunne settes opp slangeløst. En og annen prøvekanin var å finne i Tour de France i 2014, men først i 2018-sesongen begynte en viss andel av proffene å bruke slangeløse dekk. 

Da gravelsyklene kom hentet de inspirasjon fra terrengsykler og ikke landeveien, selv om syklene definitivt hadde bukkestyre. Terrengsykler var minst ti år tidligere ute enn landeveissykler. I dag er så godt som alle landeveis-og gravelsykler med 105-gruppe og opp utstyrt med slangeløse dekk og felger. 

5. Skivebremser - 2013

Om du trodde skepsisen mot slangeløse dekk var stor, sett deg ned så skal vi fortelle om skivebremser.

2013 er året der Landevei blir presentert produktet av de store produsentene. I Østerrike og Colorado får vi prøve racersykler fra Rose og Specialized med skivebremser, men skepsisen blant journalister og proffer er til å ta og føle på. Sjelden har sykkelbransjen møtt mer motstand mot et nytt produkt. Skremselspropagandaen blant proffene er enorm, de er livredde for at bremseskivene skal bli roterende kniver i en massevelt. 

Parix-Roubaix 2016 for menn blir brukt som testritt for skivebremser. Francisco Ventoso får et dypt kutt i leggen i en massevelt, og mener han har kuttet seg på en bremseskive. Skivebremser blir igjen forbudt, og skeptikerne har fått en flodbølge på mølla. En annen rytter i et annet ritt, Owain Dull, mener hele skoen hans har fått et ti centimeter langt snitt som følge av en bremseskive. 

Men så: Ingen av de som var involvert i velten med Ventoso har skivebremser. Samtidig dukker det opp filmer på sosiale medier av folk som stopper roterende hjul med fingrende. 

Med andre ord - skivebremser er ikke farlige - det er et svakt, vikarierende argument for helt andre ting. Men hva da? 

I 2018 oppheves forbudet og i dag får du knapt kjøpt racere uten skivebremser. Hjulutvalget er større enn noen gang, og alle er enige om at det er ufarlig. Men det som kanskje kunne vært proffenes hovedargument for ti år siden, nemlig vekten, den er fortsatt høyere enn felgbremser. 

6. Gravel og gravelsykler

I 2013 skriver vi om «det utvidede landeveisbegrep» for første gang, og har samtidig en turbeskrivelse som inneholder et kort grusparti. For når et lite strekke grus kan gjøre en tur-retur-tur til en rundtur, hvorfor ikke? Vi skodde oss med vanvittige 25 mm brede dekk og la i vei. Alt gikk fint. Vi fikk mange sinte e-poster om at alt annet enn asfalt og brostein var blasfemi, men vi var heller forut for vår tid. 

I 2012 lanserer Salsa sykkelen Warbird, som har fått æren av å være den første grussykkelen på markedet. I 2014 kommer GT Grade. GT har globalt nedslagsfelt, så Grade har noe feilaktig fått æren av å være først. 

Men igjen, grussykling? Nordmenn har jo tusenvis av kilometer med grusveier å boltre seg på, noe vi forsåvidt alltid har gjort, vi hadde jo til og med verdens største grusritt, Birkebeineren? På terrengsykler ja. Et redskap laget for rundbaneritt på sti. Vi syklet grus på tross av sykkelen, ikke på grunn av. 

Det der, det bare passet ikke oss landeveissyklister. Terrengsyklister drikker ikke kaffe og.. Nei, det var bare ikke det samme. 

En sykkelbransje i pengekrise så det enorme potensiale i å lage det som i praksis er landeveissykler for grusveier. Enda en sykkel å selge. Og klær. Og dekk. Og gir, oljer, seter, vesker og fåglarna vet hva. I 2019 definerer bransjen gravel som en etablert produktkategori. De gikk all in på gravel, og så fikk det vi har gjort i alle år en identitet, og nå drar vi ikke lenger på grustur men vi drar på gravel. 

Selv om gravel er litt rart sett med norske øyne, står vi for at dagens gravelsykler er bedre til formålet enn datidens terreng-eller landeveissykler. 

7. Smartrulle - 2012

I 2012 skal rullemarkedet forandres totalt - etter lanseringen av Wahoo Kickr. I 2012 hadde Wahoo 15 ansatte. To år senere, 30. I dag har de over 200. Visst hadde vi ruller med apper og ulike former for treningsvideoer og en form for avatarlandskap ala Zwift, men hver produsent hadde sin app. 

Disse appene kommuniserte ikke med andre treningsapper heller, så du måtte jobbe hardt for å få en treningsøkt fra en Elite-rulle over på Trainingpeaks. Det var ingen standardprotokoller for kommunikasjon mellom rulla og andre apper eller digitale enheter, og syklister kunne derfor kjøpe rulle basert på hvilken pulsklokke de hadde - eller omvendt. 

Wahoo ville det annerledes. De lot rulla si kommunisere med hva som helst av treningsapper, all kodingen var åpen. I takt med momentet som apper generelt hadde fått for tolv år siden, gikk det nå fort. 

Wahoo hadde samme fordel i markedet som eksempelvis Sony hadde da digitale kameraer kom. De hadde ingen kultur i fortiden - de så bare fremover. De laget én rulle, med direktemontering av sykkelen. Ingen rulledekk, du trengte ikke en gang vaske sykkelen før du begynte inne. I 2012 hadde italienske Elite over 15 ruller, Tacx hadde over ti. Og ingen snakket med andre merker enn seg selv, og knapt det. Wahoo revolusjonerte rullemarkedet i løpet av få år.

PS: De første treningsrullene vi kjenner til er datert til 1884. 

8. Sannheten om doping - 2013

Sannheten var så brutal, at en samlet sykkelverden heller ville svelge den bittersøte dopingløgnen. Men hvor ille var det? Ikke en gang Jo Nesbø på LSD hadde greid å finne på en historie som proffsykling og doping. Bare hør hvor sjukt det faktisk høres ut, når du leser det i dag: 

Nærmere tusen mennesker i en stor idrett har i årevis inngått en slags hemmelig pakt, der alle holder munn om at alle doper seg. Tyster du, er du ute. Blir du tatt, er du ute, men kan komme tilbake om du sier at det er bare «deg» som doper deg og det var et engangstilfelle.

Doper du deg derimot ikke, er du sannsynligvis også ute. Ingen tør risikere at en som ikke er med i pakten snakker. Alle vet det. Trenere, leger, fysioterapeuter, massører, kokker og mekanikere. Rytterne streiker mot dopingkontroller. «La oss underholde massene i fred», er mantraet. 

Men i 1998 rakner det nesten, når profflaget Festina blir tatt med biler fulle av doping. Presidenten for det internasjonale sykkelforbundet, Hein Verbruggen, nekter å tro det er sant. De trenger noe nytt, noe friskt, en som kan løfte sporten og ærligheten igjen. 

Så når Lance Armstrong returnerer fra alvorlig kreft og vinner den første etappen i Tour de France 1999, er lyset tent. Ærligheten og håpet kommer fra Texas. «Tour of Renewal», eller «renselsens Tour de France» om du vil, blir 1999-utgaven kalt. 

Lance Armstrong tester positivt for doping den dagen. Den første etappen i den første av syv Tour de France han vinner sammenlagt, som en av historiens mest dopede. Han kunne vært stanset allerede der, men det internasjonale sykkelforbundet, ledet an av Hein Verbruggen, dekker over det hele, de trenger det nye og (u)ærlige.

Slik fortsetter Verbruggen og det internasjonale forbundet. Ryttere kan i årene som følger dope seg så mye de vil med hans velsignelse - opp til et visst punkt riktignok - og når de begynner å nærme seg denne grensen får de en telefon. Ikke for å få beskjed om at nå bryter du reglene, men for å være klar over at nå risikerer du å bli tatt. Og blir du tatt er du som kjent ute, og det vil jo ingen ha noe av. 

Den 18. Januar 2013 er Lance Armstrong eneste gjest hos Oprah Winfrey. Etter massivt internasjonalt press innrømmer han alt. Dopingkulturen imploderer, og den ene proffen etter den andre åpner opp om byrden det var å leve i løgnen. Norske Steffen Kjærgaard innrømmet oktober 2022 å ha vært en del av dopingsystemet. Felles for saker over hele verden er at høyere opp i systemet, nekter en stor del av lederne for å ha sett eller hørt noe som helst. 

Heldigvis - i dag er det en annen tid. 

9. Uno-X - første norske mannlige profflag

Da Hushovd og Edvald herjet i Tour de France var det mange som tenkte at det måtte være mulig med et norsk profflag. Nevnte Hushovd forsøkte seg etter karrieren, og ryktene har svirret i miljøer både i Trøndelag og på Østlandet om mer eller mindre konkrete forsøk. 

I 2016 var det Joker-Merida som var det beste kontinentallaget i Norge, og de leverte proffer på løpende bånd. Selv om de virket uslåelige, tok Uno-X opp kampen.

Drivstoffselskapet tok over kontinentallisensen til Team Ringeriks-Kraft, og det første året het de Uno-X Hydrogen Development Team. En ensom journalist dukket opp på presselanseringen av laget, og i kjent jantelovstil var det mange som lo. 

Men Uno-X mente alvor. De hentet det ene navnet etter det andre. Profileringen var sterk, allerede første samling de hadde i Cambrils i 2017 hadde de hyret inn den prisvinnende fotografen Kristof Ramon. Selv om de kun fikk en seier det året, hadde de allerede Kurt Asle Arvesen om bord. Det måtte jo bli bra? Det ble det.

Med navn som Tobias Foss, Andreas Leknessund, Torstein Træen og Jonas Iversby Hvideberg hevdet de seg mer og mer.

I 2019 søker laget om Pro Team lisens. Søknaden blir godkjent, og i 2020 blir Uno-X offisielt Norges første profflag for herrer. I 2021 etablerer de også et profflag for kvinner. 

I 2023 deltar et mannlig norsk profflag i herrenes Tour de France for første gang. Uno-X er lagene vi drømte om da Landevei startet. 

10. Timesrekorder på bane - 2014

Reglene for timesrekord på bane var lenge veldig strenge. Selv i 2013 måtte du bruke utstyr som i praksis var likt utstyret på 70-tallet. Det internasjonale forbundet ville det skulle være mann - ikke maskin - som satte rekorden, og den skulle for alltid være sammenlignbar. Tempostyre og platehjul var altså forbudt, og siden Eddy Merckx’ rekord fra 1972 på 49 kilometer og 431 meter, kom det bare to rekorder. Ondrej Sosenkas rekord fra 2005 var på 49 kilometer og 700 meter, men hans dopingeskapader like etterpå sår tvil om rekorden. 

Men i 2014 kommer regelendringen som skaper rekordras. Syklister kan nå bruke hva de vil av utstyr som ellers er tillatt på bane. Nå skal timesrekorden være en rekord av nåtiden. 

Den som åpnet ballet var kultfiguren Jens Voigt. Den 18. september 2014 knuser han den gamle rekorden, og legger opp i intervjuet som fulgte. Distansen er 51 kilometer og 110 meter. 

Siden da har det vært gjort 26 forsøk på timesrekorden, og blitt satt syv nye rekorder. Victor Campenaerts, Alex Dowsett og Bradley Wiggins er profilerte navn som har hatt rekorden, men alle har måttet gi tapt for Filippo Gannas superdistanse på 56 kilometer og 792 meter, satt i 2022.

Kvinnene starter sitt rekordras i 2015. Først ut er britiske Sarah Storey i 2015. Rekorden hennes ble slått syv ganger, og en av de som har slått den er syklist for Uno-X, Joscelin Lowden. Den mest profilerte syklisten som har hatt rekorden på kvinnesiden er hollandske Ellen van Dijk. 

I dag er det Vittoria Bussi som har rekorden. Hun er første kvinne i historien med over 50 km/t i snittfart på en time, og distansen blir til slutt 50 kilometer og 227 meter.