Reinøya nesten rundt

Men mja, jo, det ble jo det. Mer om det senere. 

Det må sies, Tromsø er ikke akkurat en gudegave til den som foretrekker sykling på grus. Selv om vi også har en bymark, er lengden på de gruslagte lysløypene som en anmarsj til en søndagstur i Nordmarka å regne. Selv om utsikten gjerne går Nordmarka en høy gang, er det allikevel et hig etter å finne nye grusveier å rulle på. Så etter en liten times kjøring og en kort fergetur (de fineste turene i Norge involverer gjerne en ferge), er vi på Reinøya. 58 kilometer i omkrets, like nord for Tromsø, og tidligere frekvent i lokalavisene for nesten-ringveien sin. For julingen den gir bilene, ikke for grussyklingen. Men med nok bilder av grusvei til at vår interesse ble fanget. 

Så her er vi, for å rekognosere ut hvorfor veien rundt øya ikke faktisk går rundt øya. Som nevnt er øya 58 kilometer rundt. 51 av disse er på finfin grus. De resterende syv kilometerne går på traktorvei og det som kanskje, forhåpentligvis, muligens er farbar sti for sykler med bukkestyre og relativt smale dekk.

– Øh, e dåkker fra Oslo?

E6: Veien nesten rundt Reinøya har variasjon, men også flere rettstrekninger der motvind vil være uvelkomment. Foto: Sjur Melsås

GROVERE OG FINERE: Grusveien på Reinøya har tidligere fått spalteplass for dårlig standard. Det er ikke lenger tilfelle, noe Liv Lybæk vet å sette pris på. Foto: Sjur Melsås

Tromsøværingen med hytte på Reinøya er tydeligvis litt betuttet over at vi er ute og sykler på en senhøstdag, med yr i luften, søle oppover ryggene våre, og med høflige spørsmål om vi kan få lov til å sykle på veien forbi hytten hans. Skiltet om privat vei er kanskje mer rettet mot kinesiske nordlysturister på villspor i leiebil, og uansett får vi klar beskjed om å ha en god tur. 

Så langt har turen vært meditativ, med jevn kadens på nylig restaurert grusvei, ifølge hytteeieren. Siden veien går nesten rundt øya, endrer lyset, utsikten og vinden seg etter hvert som vi sykler. Stedvis svinger veien seg, stedvis er det rettstrekker med 80-skilt. Siden veien mer eller mindre følger fjæra hele tiden, er det få nevneverdige bakker, og kilometerne går raskt. Biltrafikken er ikke avskrekkende, det bor litt over 200 på Reinøya, og de fleste av dem virker å være på jobb. De tre bilene vi møter, legger seg ned i 30 og passerer oss, den ene mens han vinker til den blonde kvinnen av oss, ikke den gråhårede mannen. 

SÅ NOE ANNET: Etter hvert tar grusen slutt, og erstattes med traktorvei. Aldri verre enn at det lar seg løse med smale knastedekk. Foto: Sjur Melsås

DAVAI: Liv Lybæk setter pris på å kunne tråkke på mellom bekkekryssinger og gjørmehull. Foto: Sjur Melsås

DET ÅPNER OPP: Etter å ha rundet sydspissen mot øst, kommer belønningen i form av gammelt kulturlandskap. Foto: Sjur Melsås

Men her, litt etter passeringen av øyas sydspiss, tar dog grusen slutt, og vi fatt på det som gir meg kjøpefeber etter bredere dekk med mer knaster. Traktorvegen videre er ikke direkte problematisk, men med gjørmepytter, korte bekkekryssinger og stedvis armering, gjort på dugnadsarbeid med steinlegging med grovt materiale, kjennes det etter hvert at trenden med bredere dekk og sågar dempergafler på grussykler kommer fra et sted. 

– Oi! Her blir det enda finere!

Liv har noen titalls meter på meg, og har forsvunnet ut av syne bak et krøn. Det har vært nok av grunner til å fotografere så langt på turen, landskapet er stereotypisk flott her. Men idet jeg også bikker over krønet, åpner det seg en liten slette, kledd i gult siv, med mørkt hav og snøkledde Lyngenfjell som bakgrunn. Vi er ikke mer blaserte tromsøværinger enn at vi må av syklene for å se på postkortmotivet en stund. Før vi husker hvorfor vi kom hit, og setter i gang med bæring av syklene for å komme opp til kraftgaten der stien gjennom det manglende leddet av rundveien skal forseres. 

Men eh. Det er sen oktober, mørketiden bygger seg opp med tidligere og tidligere mørke, og vi brukte lengre tid enn beregnet, og er vi ikke kanskje litt våte fra all gjørmen, og jammen er det kronglete å gå i småur med Shimanosko. Vi konverserer ut disse og en del unnskyldninger til for hverandre, og lander på at det har vært fint, og at selve rekognoseringen kan vente til det er litt mer vårlig. Eller i alle fall ikke skumring. Og returnerer mot bilen. 

Skuffelsen over å ikke nå målet for turen er i grunn ikke til å kjenne. Til det har det vært litt for flott, litt for gøy, og langt nok på seigt nok føre til at vi er litt for slitne. Dunjakkene i bilen er velkomne, maten enda mer, og debriefen for turen kommer i hyllestform der vi står ute og spiser før avreise mot fergen.

– MWAAAAAAAAAARGGGGGHH! 

Blei det nåkka fangst: Lyngsalpene er ikke en ugrei bakgrunn å ha, høylytte fiskere som forgrunn kanskje noe annet. Foto: Sjur Melsås

Fiskeren, på størrelse med en moderat bjørn, i båten hundre meter ut fra bilen, er åpenbart fortsatt ute etter å kommunisere med oss, og vi snur oss for å se ham løfte en kveite på størrelse med ham selv, gitt anstrengelsesropingen minst like tung også. Han er åpenbart også fornøyd med dagen. 

Harde fakta om turen:

• Distanse: Minst 52 kilometer - gitt at du har en bil i hver ende. Gjør du hele rundturen lander du på cirka 60 kilometer.  

• Høydemeter: Minst 700

• Underlag: 90 prosent grus, 10 prosent asfalt. 

• Beregnet tidsbruk: 2 til 3 timer effektiv sykling - legg til en time for en faktisk rundtur

• Komme seg dit: Bil er, om ikke påkrevd, så i alle fall klart enklest. For ordens skyld går det distriktsbuss til Hansnes, men det må i så fall jobbes med timingen, spesielt for returen. 

• Luksus: På Reinøya er det nærbutikken på Stakkvik som kan by på Cola og sjoko, utover det er det få permanente tilbud for påfyll før du kommer av fergen på Hansnes, på andre siden av sundet.