Kommentar, Hans Flenstad-Jensen, initiativtaker Oslo Dawn Patrol

Sykkelklubbene i Norge har det vanskelig. Det samme gjelder rittene. Jeg er fullstendig enig med Robin Mackenzie-Robinson i at klubbene står overfor en utfordring, som må tas tak i for å få løst.

Annonse

Mackenzie-Robinson henviser blant annet til uformelle treningsgrupper og fellesskap som en del av årsaken. Dessuten blir endret adferd under og etter pandemien også jevnlig fremhevet som en av hovedårsakene. Personlig tror jeg ikke pandemien har endret så adferden så voldsomt, da utviklingen allerede var synlig før noen hadde hørt om Covid-19.

Du kan lese hele kommentaren til Robin Mackenzie Robinson her.

Som initiativtaker til Norges største uformelle treningsgruppe og sykkelfellesskap, Oslo Dawn Patrol, vil jeg dog tillate meg å fremheve de moderne, uformelle felleskaper for syklister som en del av løsningen heller en årsaken til de utfordringene klubber og ritt har i dag.

Sykkelklubber i Norge har alltid yt en enorm innsats for sykkelsporten - og det gjør de fremdeles. Det er et arbeid som primært baserer seg på frivillighet og dugnad fra medlemmene. Men klubbene er kke lenger alene om å bære norsk sykling frem.

Interessen for sykling er enorm, og den fortsetter å vokse. De uformelle fellesskap, eller communities som nok er den mest brukte betegnelsen, kjemper absolutt ikke med rekrutteringen. Men det stemmer ikke, at det ikke er noen dugnad. For hele fellesskapet i seg selv bygger på én eneste ting: Dugnad! Alt baserer seg på frivillig innsats fra initiativtakere og deltakere. I det øyeblikk følelsen av fellesskap er tilstede og at det fellesskapet har å by på, er tilstrekkelig godt, så er kjenner interessen for å bidra ingen grenser.

Det som binder fellesskapene sammen er produktet som leveres og en genuin følelse av tilhørighet.

At klubbene i Norge opplever en tilbakegang samtidig som sykling som aktivitet aldri har vært mer populært, tror jeg primært skyldes at folk har vanskelig for å se hva en klubb kan tilby, som en ikke kan finne lettere eller bedre andre steder.

En fersk syklist vil i første omgang bare sykle, og i mange tilfeller være med i et fellesskap. Hvis fellesskapet er bra, vedvarer stort sett interessen. Og da er lysten til å yte en frivillig innsats og delta på dugnag plutselig også til stede.

UFORMELL TRENINGSGRUPPE: Oslo Dawn Patrol er et fellesskap som sykler to ganger i uken, året rundt. På det meste er de 100 syklister. Foto: Henrik Alpers
UFORMELL TRENINGSGRUPPE: Oslo Dawn Patrol er et fellesskap som sykler to ganger i uken, året rundt. På det meste er de 100 syklister. Foto: Henrik Alpers

De syklister jeg opplever kommer til Oslo Dawn Patrol, og andre communities som jeg ser, er likevel langt fra bare nye innenfor sporten. Mange er også medlemmer av etablerte sykkelklubber. Nivået er til tider ekstremt høyt og treningsinnsatsen er det ingenting galt med. De to gangene i uken hvor Oslo Dawn Patrol fyller veien godt opp i de tidlige morgentimene, er for mange bare den minste delen av det. Det er tydelig at lysten til å sykle i andre sammenhenger ofte vokser hos deltakerne, både de ferske og de rutinerte, og ikke sjeldent finner folk sammen i mindre communities og trener på andre tidspunkter og deltar på forskjellige arrangementer.

Dessuten er det overraskende ofte at folk spør om det også kan finnes en klubb for dem.

Men hva med rittene?

Nei, som de ser ut i dag så er det færre og færre som ønsker å bruke tid og penger på dem. Men vi vil gjerne bruke tid og penger på arrangementer hvor en konkurrer på egne premisser - eller rett og slett ikke konurrerer. Det vil folk selv bestemme.

Her må klubbene og Norges Cykleforbund (NCF) på banen. For at klubbene skal snu utviklingen er min hypotese at NCF i første omgang må reformere klasseinndelingen helt. Se gjerne til Danmark for inspirasjon. Fire nivådelte klasser for de 18 til 39-årige. Og de fire andre nivådelte klassene for de 40 til 60-årige. Eller alternativt fem-seks nivådelte klasser over hele linjen. Alle med mulighet for å rykke opp på bakgrunn av resultater. Så har vi alle sammen plutselig mulighet til å fatisk kjøre sykkelritt hvor vi konkurrerer på jevnt nivå.

Treningsinnsatsen som kreves av en 41-åring og en 59-åring er sannsynligvis ikke den samme for å være på samme nivå. Men det er jo helt likegyldig hvis en kan kjøre ritt sammen og konkurransen blir en god og jevn opplevelse. Og det kan saktens være i en 20 kilometer lang rundløype som skal sykles X-antall ganger. Det må ikke være en 540 kilometer lang strekning fra A til B. Opplevelsen av å kjøre rittet blir like bra.

FLERE GATERITT/RUNDLØYPE-RITT: Hans Flenstad-Jensen mener at med riktig system kan ritt i rundløyper bli svært populært. Foto: Henrik Alpers
FLERE GATERITT/RUNDLØYPE-RITT: Hans Flenstad-Jensen mener at med riktig system kan ritt i rundløyper bli svært populært. Foto: Henrik Alpers

Og nettopp opplevelsen er viktig og åpner opp for masse muligheter til å skape andre typer arrangementer hvor konkurransen ikke spiller noen rolle, som klubbene må se mer til. Både kommersielle og dugnadsbaserte arrangementer. Terskelen for å delta er lav. Det er enkelt. Og så er det morsomt uansett hvilket nivå man måtte være på. Klubbene og forbundet bør følge godt med og hente inspirasjon herfra.

Faktum er at alle de uformelle communities som finnes rundt omkring i virkeligheten er en kjempe rektrutteringspulje for sykling i Norge. Syklistene er der. De sykler mye og kan ofte sykle raskt. Som en grunnleggende individuell idrettsgren, har sporten alle muligheter for å rekruttere enda bredere utenfor det organiserte foreningslivet enn mange andre idrettssgrener har. Min oppfordring er å utnytte den muligheten.

Hva med barn og unge? Hvis klubbene, og ikke minst forbundet, får gjennomført en vellykket fornyelse, som gjør den organiserte idrett like attraktiv som de uformelle fellesskapene, er jeg ikke i tvil om at barn og unge følger med. Faktum er at alle de som sykler i uformelle fellesskap også har egne barn, som blir inspirert av foreldrene. Barne- og ungdomsaktiviteter må drives av voksne ildsjeler. Og ildsjeler er det mange av og interessen for dugnad er til stede i stor stil. En skal bare finne frem til dem.

Sykkelen har en helt unik posisjon i samfunnet i dag, og det handler om å bruke nettopp denne posisjonen til å fortsette og bygge videre på den ekstremt positive trend sporten står i nå. For trenden er positiv og ikke negativ. Norsk sykling må bare være klar til å fornye seg.

Nedgang i norske sykkelritt - artikkelserie

Interessen for landeveissykling har vært stabilt nedadgående siden 2012. I år har vi sett at flere arrangører har valgt å avlyse, utsette eller kraftig justere på omfanget av det som tidligere var populære ritt.

I denne artikkelserien snakker vi med deltagere, tidligere syklister, rittarrangører og forbundet om årsaker og løsninger.