– For meg selv og andre jeg møter i nettverket, blir det for komplisert og krevende å kjøre ritt.
Det sier skaperen av Oslo Dawn Patrol, Hans Flensted-Jensen, og legger til:
– Du skal trene strukturert, du skal komme deg til og fra rittet, det går fort en hel weekend - på det aller minste en dag. I tillegg er det dyrt, og da opplever jeg at det er få som vil delta på den formen for sykling, sier han.
Flensted-Jensen er fortsatt like aktiv i Oslo Dawn Patrol, gruppen som inviterer til sykkelturer før jobb flere ganger i uken. Mens interessen for rittsykling har stupt, har langturene som starter 05.40 om morgenen, uansett sesong og vær, trukket over 700 ulike syklister, med opp til 300 ulike deltagere årlig.
Dawn Patrol-konseptet har også etablert seg i andre byer, og er blitt et av flere tegn på at syklister fortsatt vil gjøre noe sammen – men ikke nødvendigvis sykle ritt. Flere medlemmer i Oslo Dawn Patrol deltar jevnlig på arrangement i inn-og utland holdt av andre, der opplevelser står i fokus - ikke resultater.
Nedgang i norske ritt - lenker til øvrige saker
– Jeg har tenkt tanken at Oslo Dawn Patrol trekker ryttere vekk fra rittene, men jeg tror egentlig det er rom for begge deler.
– Hvorfor er det mer interessant for syklister å sykle med Oslo Dawn Patrol enn å sykle ritt?
– Jeg tror rittene skal tenke nøye gjennom både hvor komplisert det er å delta – og hvor komplisert det er å arrangere rittet. Når det er krevende både å arrangere og å delta, så er det to parter som skal få noe igjen for den store innsatsen de legger ned. Om vi sammenligner med danskene, har nordmenn har mye sterkere konkurransegener. Nordmenn er mer ivrige på Strava, de snakker om personlig rekord på Birken og what not. Men det virker som det skjer noe med den konkurransementaliteten når det kommer andre tilbud som er lett tilgjengelig, sier han.
Flere av både faste og ambulerende deltagere er eller har vært rittsyklister, og i dialogen som utspiller seg på turene ser en noe av tersklene for rittdeltagelse.
– Det er noen hos oss som har syklet ritt tidligere. Det kommer jo også nybegynnere som vil kjøre ritt. De blir henvist til en klubb, så må de ha en lisens og så kan de kjøre ritt. Bare der har du en stor terskel, sier han.
HELÅRS: Oslo Dawn Patrol samler store grupper syklister til morgentur. De har vært opp mot 100 i sommerhalvåret. Foto: Henrik Alpers.
En annerledes rittmodell
Flensted-Jensen har erfaring som deltager fra både norske og danske ritt. Han har flere tanker rundt hva som kan fungere, og hva som kanskje ikke fungerer så godt i Norge.
Sykkeltinget, det høyeste organet for organisering av sykkelsporten, har også tidligere hatt den norske rittmodellen for aldersbestemte klasser på agendaen.
Er du over 30 og skal sykle ritt, konkurrerer du i Norge i dag i aldersbestemte klasser (med mindre du har aktiv lisens og kjører norgescup) – ikke i klasser basert på nivå. Det betyr at om du er 40, relativt fersk og har lyst til å sykle ritt, må du konkurrere mot de beste utøverne i klassen 40-45.
Hvor god eller dårlig du er spiller ingen rolle.
I flere land, eksempelvis Danmark, har de klasser fra A til D. Du konkurrerer mot ryttere på samme nivå, der alder er uvesentlig.
I tillegg er det i Norge litt uklart i Norge hva et turritt innebærer.
– Melder du deg på i et turritt tror du kanskje det er tur, men så blir det kjørt ritt. Så kan du kjøre master, og det er ritt slik det skal være. Men så sitter du sammen med noen på egen alder som sykler mye, og så blir du kjørt av. Det gir ingen god følelse å sykle ritt. Det er en vesentlig grunn til at jeg ikke orker trene for å være med i slike ritt, jeg mener en må endre klasse-inndelingen.
– Den danske løsningen med klasse-inndeling, kunne det endret interessen for å delta på ritt i Norge?
– Norske turritt er en av grunnene til at jeg ikke kjører ritt. I Danmark har de klasse A-B-C-D, der A er elite og D er alle oss andre. Så er det tre klasser i mellom, og så rykker man opp eller ned ettersom man utvikler seg eller sykler mindre. Men uansett alder, sykler du sammen med noen på ditt eget nivå. Jeg vet det fungerer i Danmark.
– Har du eksempler på ritt du tenker har fungert godt i Norge, om vi snakker om konkurranser og ikke turritt?
– Det jeg savner er flere lavterskel kriteriumsritt, litt som det som blir arrangert på Ski utenfor Oslo. Det er kanskje for langt vekk fra Oslo for mange, men rittet lett tilgjengelig, det tar en time, det koster noe men ikke mye, og så drar du hjem. Du kan sykle begge veier, og da blir det en opplevelse, sier han.
LUKKET ARENA: Ved Ski utenfor Oslo arrangeres det ofte korte gateritt på lukkede industriområder. Det gir lavere terskel for å delta. Foto: Ola Morken.
Mens ritt opplever en nedgang i antall deltagere, er det ikke bar Oslo Dawn Patrol som opplever jevnt tilsig av deltagere.
Skal du på gruppetur med andre syklister i mange land, er det vanlig at dette gjøres utenom klubben – klubbene fungerer mer som rene satsingsgrupper. Langturer og sykling for opplevelsens del organiseres oftest av butikker eller foreninger. I Belgia er det helt vanlig med sykkelklubber for voksne, der opplevelser og turer, ikke ritt, står i fokus.
I England og USA, er det oftest butikker som står for langturer, «shop rides».
Særlig i Oslo har butikkene fått et jevnt tilsig av helgesyklister som har mer lyst å sykle som aktivitet – ikke sykle ritt.
– Terskelen for å stå opp tidlig er jo også relativt høy, og skal du på shop ride med en kul butikk opplever mange nesten ærefrykt for å delta. Like fullt er begge deler populært. Hva tror du det skyldes?
– Jeg tenker det handler mer om en opplevelse, og mindre om konkurranse, sier Flensted-Jensen.
