Syklister vil ha mer enn ritt

Rune er en av de som fortsatt er med på mye, og som med det har observert hvordan deltagere faller fra i ritt, og hvordan nedgangen har vært de siste årene.

Rune Røsten er en av et tyvetalls nåværende og tidligere rittdeltagere vi har hatt samtaler med den siste tiden.

Vi har snakket med både menn og kvinner som tidligere deltok i ritt og som fortsatt sykler, men nå gjør andre ting enn å konkurrere.

At syklister som deltar på ritt er kunder som betaler for en tjeneste, er både Rune og utallige andre vi har snakket med enige i. Når rittene ikke har en opplevelse utover at noen tar tiden på deg, overgår forventningen opplevelsen. Rittene oppleves dermed som dyre, komplekse og tidkrevende – men viktigst av alt – de blir uinteressante for de fleste andre enn de som er i tetkampen.

Syklistene forteller de begynte å sykle, og sykler fortsatt, fordi det å sykle i seg selv er gøy. De vil gjerne dele den opplevelsen med andre, men når dette skal løftes opp på et organisert nivå, er tilbudet over ulike arrangement egentlig ganske begrenset.

Det er stort sett ritt en kan delta på, og det er der klubbenes fokus ligger. De organiserer treningen rundt at klubben skal sykle ritt, og de arrangerer ritt for å ha inntekter for å organisere klubben videre.

Ritt i sin tradisjonelle konkurranseform er ikke nødvendigvis det som trekker bredden av syklister, mener Røsten.

– Jeg tror at arrangementene som har et stort konkurransefokus er sårbare. De som skulle slå naboen på Birken eller lignende ritt faller fra, jeg tror det rittet dro konkurranseelementet for langt. For meg som mange andre er ikke konkurransen på sekundet viktig. Der kan jeg bruke Strava eller wattrulle, og jeg får ganske god kontroll på hvordan jeg ligger an. Det er noen taktiske forhold i et landeveisritt og tekniske utfordringer i et terrengritt - men hvor bra en er som syklist vet de fleste stort sett i dag. Med Strava og Zwift er verden blitt veldig transparent.

– Men folk liker vel å konkurrere, det i seg selv er jo gøy?  

– Jeg tror mange lar være å stille fordi de vet hvordan det går uansett. Det er også snakk om at det tar mye tid og har en del kostnader, særlig når det ikke er en merverdi i arrangementet.

– Hvorfor blir terskelen så høy for å konkurrere?

– Det er masete. Du må holde deg i form frem til akkurat den dagen. Sykkelen må helst virke, det er stress for å være med. Det er så enkelt som det, sier han.

Isabel Schultz er en av jentene vi har snakket med om rittnedgangen. Hun har sittet i styret i Follo SK, og vært en del av Ladies Editions ulike lag.

Hun peker på to årsaker til det hun tror er medvirkende til nedgangen: Pandemien, samt hvor lite sosialt rittsykling kan være.

– Da korona kom ble alt avlyst, og jeg kan nok si jeg mista piffen. I koronaperioden løp jeg bare, og jeg fikk kanskje litt sansen for det enkle. Det var greit å slippe maset med utstyr. Men jeg syklet på Mallorca igjen i år, og jeg har jo glemt hvor fint det var.

– Men om sykling er moro, hva er årsaken til at du ikke prioriterer ritt, men heller andre opplevelser?

– I sykling har du mange terskler. Du trenger utstyr, og det er kanskje litt for mye jag om tid og fart. Jeg vil si vi mangler opplevelsesritt med et litt annet fokus enn resultater.

– Hvordan da tenker du?

– Skal du løpe et løp, er det for litt mer for alle. Du kan bruke 90 minutter på mila, men jeg føler ikke det er sånn på sykkel. Henger du ikke med er du alene. Det gir en mye høyere terskel for å delta, for du må være i en viss form. Jeg tror det gjør at en ikke har klart å nå bredden, sier hun.

Et godt eksempel fra hovedstaden

I Oslo har det dukket opp flere fenomener de siste årene, som samler syklister uten at det handler om å sykle ritt. Flere butikker i hovedstaden arrangerer «shop rides», altså at en butikk organiserer langturer, heller enn en klubb.

Dette er helt vanlig i flere land, klubbene har gjerne et ritt-og treningstilbud til syklister som konkurrerer aktivt – ikke til syklister som har opplevelser rundt sykling som fokus.

Flere av butikkturene i Oslo har deltagerantall gjennom sesongen, tilsvarende det lokale klubber har på treningstur. Men mange av deltagerne på butikkturer er ikke en gang medlemmer av en klubb.

– Det er mange andre alternativer en kan være med på om en liker å sykle, det mest fascinerende er kanskje Oslo Dawn Patrol. Det er blitt kjempepopulært, du kan kappkjøre der, men det er i all hovedsak en sosial greie, sier Røsten.

Oslo Dawn Patrol har på kort tid blitt et kjent konsept. De arrangerer gruppeturer tre dager i uka, der de starter 05.40 og avslutter med kaffe, før de sykler på jobb.

At tilbudet er gratis senker nok terskelen vesentlig, men mange av deltagerne er også med på turer og sosiale eventer med vanlige kostnader.

– Hvorfor tror du syklister heller er med på Oslo Dawn Patrol og shop rides enn et ritt?

– Det er mer inkluderende, du trenger jo ikke sykle fort for å delta. Det er en fin og sosial arena, og kommer du som ny til Oslo er det en superfin måte å bli en del av et sykkelmiljø på. Og det er mye enklere enn å jage som en gal i birkenløypa.

– Har du eksempler på andre ritt, arrangement eller lignende du mener er bra?

–Jeg var også med på sykkelviku på Ringebu. Arrangementet foregår i terrenget, og du blir shuttla (kjørt opp med bil, red.anm) til fjellet. De har en smart greie med stravaforbud. Det gjør at det ikke blir en konkurranse med tid, og du finner heller ikke frem på egenhånd fordi løypene ikke er kjent. Det var en annerledes greie, sier han.

Rittsykling er definitivt en arrangementsform som Sykkel-Norge må ha om de ønsker å skape gode utøvere, men syklistene vi har snakket med tror det blir vanskelig for klubber og arrangører å lage gode arrangement for bredden, om det tradisjonelle rittkonseptet er det eneste tilbudet utøverne finner.

Oppsummeringen til Røsten er ganske klar.

– Arrangørene må tilby noe annet enn rene konkurranser og blodsmak. Det tror jeg folk går lei av, sier han.