Overgangsalderen

Caleb Ewan er i dag kaptein for Lotto-Soudal, og vant tre etappeseire under sommerens Tour de France. Legg til flere etappeseire i Giro d´Italia og Vuelta a Espana, og du har en av verdens tre beste spurtere. Tiesj Benoot klemte til med femteplass i Flandern Rundt allerede i 2015, en prestasjon ingen av hans jevngamle nordmenn har vært i nærheten av. Neste år går han til Team Sunweb for å kjøre som kaptein i klassikerne.

Hva så med de norske gutta Ewan og Benoot knivet med i Ponferrada? 

Sven Erik Bystrøm gjør karriere i UAE Team Emirates, men har fortsatt ikke tatt en seier etter at han ble proff for fem år siden. 

Kristoffer Skjerping hadde et mislykket opphold i Garmin-Cannondale, før han returnerte til Team Joker. Før årets sesong meldte han overgang til UNO-X, men etter å ha falt i unåde på slutten av sesongen står han uten kontrakt for 2020 når dette bladet går i trykken. 

Sondre Holst Enger er og blir en gåte. Briljant i det ene øyeblikket, elendig i det neste. Grunnet ustabiliteten er det vanskelig å se for seg en suksessfull karriere for Sondre. Neste år kjører han for det danske prokonti-laget Riwal Readynez. 

Der blir han lagkamerat med Sindre Skjøstad Lunke, som også satt med i første gruppe da Bystrøm ble verdensmester i Ponferrada. Trønderen ble nummer syv i Tour de l´Avenir i 2015, og skaffet seg etterpå proffkontrakt med Giant-Alpecin på egenhånd. Siden den gang har imidlertid den store utviklingen latt vente på seg. 

Odd Christian Eiking er den eneste av denne kvintetten som jevnlig kjører inn resultater, men ikke i de største rittene. Nå kjører han for det belgiske prokontilaget Wanty – Gobert, i en relativt trygg posisjon. 

Den norske U23-gjengen fra Ponferrada-vm så ut til å ha sykkelverden for sine føtter, men fem år senere er ingen av dem i nærheten av verdenstoppen. Vi har fortsatt til gode å komme opp med noen som kan gi Alexander Kristoff selskap i kategorien verdensklasserytter. Alexander Kristoff var aldri i toppen i aldersbestemte klasser. God ja, men ingen vinner. Amund Grøndahl Jansen er en nøkkelrytter i Jumbo-Visma. Han hadde solide seiere på kontinentalnivå, men var kanskje ikke den ultimate eneren. Karrieren siden han ble proff har vært lineær, og han virker nå som en potensiell kaptein i klassikerne. Carl Fredrik Hagen syklet aldri som U23-rytter, og er ikke tatt med i videre betraktninger.

I 2019 er Norge rangert som verdens beste nasjon i U23-klassen. Men klarer de utenlandske rytterne  overgangen bedre enn oss, og i så tilfelle hvorfor?

Få kjenner norsk sykkelsport bedre enn Gino van Oudenhove. Selv om Gino er født og oppvokst i Belgia, er det norsk sykling han snakker om når han bruker vi-perspektivet. 

– Vi er en liten sykkelnasjon og skal egentlig være jækla happy med hva vi har fått til. Selv om man gjør det bra i aldersbestemte klasser er det ikke bare å gå og vinne de største løpene i verden, Frederik Wilmann skulle jo for eksempel vinne Tour de France vet du, sier han.  

Som sportsdirektør for Team Joker eksporterte Gino mer enn et dusin proffer, men flere av dem, som nettopp Frederik Willmann, kom etterhvert i retur tilbake til Norge. I tillegg led også Kristoffer Skjerping og Vegard Stake Laengen samme skjebne. Stake Laengen tilbake på proffnivå, Skjerping står uten kontrakt for neste år, mens Willmanns karriere gikk rett vest etter tilbakekomsten. Fellesnevneren for trekløveret er at alle leverte svært lovende resultater på U23-nivå.

– Jeg sa det til Skjerping før han dro ut, at jeg syntes det var for tidlig. Men han ville dra og da måtte han jo bare få gjøre det, legger han til. 

Dette kan være en liten brikke i en stor forklaring, men Gino trekker også frem vilkårene for unge norske ryttere. For de er ofte bedre enn de er i mange av profflagene, også World Tour-lagene. I sommer nådde det norske U23-landslaget en ny milepæl med Tobiass Foss´ triumf i Tour de l´Avenir, og selv om Gino er imponert over prestasjonen er han noe skeptisk til hvordan den ble oppnådd. 

– De snakker mye om utvikling i Uno-X, men måten Tobias vant l´Avenir på synes jeg ikke har så mye med utvikling å gjøre. Han var på høydetrening i forkant, hadde rekognosering av alle etappene og et lag fullt av hjelperyttere. I tillegg hadde han en sykkel på 6,8 kg, det er det mange av de beste klatrerne på World Touren som ikke har! Jeg stiller meg i alle fall spørsmålet om vi har gjort for mye, sier han.  

Selv om Tour de l´Avenir har blitt kalt ungdommens Tour de France, mener Gino det er viktig å være bevisst på at forskjellen fra U-23 nivå til proffnivå fremdeles er svært stor. 

– Selv om man kjører bra i l´Avenir så er det fortsatt et jækla stort hakk opp til proffnivå. L´Avenir er mer et sted hvor man kan se noen som kan kjøre ganske bra watt per kilo over tid. Det er ikke sånn at om man vinner Avenir så er man garantert å være en topprytter i Touren noen år senere, sier han. 

Gino fortsetter utgreingen, og peker også på trekk ved norsk kultur. For mange utenlandske utøvere vil det å flytte for å bli proff være et solid løft i levestandard, mens det for mange norske heller blir et skritt tilbake. Gino mener også at særlig nordmenn er svært hjemmekjære. 

– Jeg tror kanskje litt for mange lar seg inspirere av Alex. Vi kan ikke gå ut i marka på ski og tro at vi skal bli verdensmestere av det. Se på Amund for eksempel, han har flyttet til Girona og lært seg språket både der og i laget. Jeg tror flere hadde hatt godt av å gjøre som ham. Du kan ikke bli en god proff hvis du vil hjem til mamma og spise kjøttkaker etter tre dager på reise. Jeg vil ikke svartmale det, men om du kjører for Joker eller Uno-X, så er det ikke mange ting som blir enklere når du blir proff, sier han. 

Neste år tar Uno-X steget opp til sykkelsportens nest høyeste nivå og blir prokonti-lag. Gino er likevel skeptisk til om dette faktisk vil gjøre at vi får flere proffer som klarer å etablere seg på absolutt toppnivå.

– Først må jeg si at det er fint at det er ting som skjer i norsk sykkelsport, men jeg vet ærlig talt ikke hvor mange problemer som løses av at UNO-X blir prokonti. Hvis du er god nok til å kjøre på World Touren så kommer du deg dit, de fleste unge ryttere får allerede god nok matching på kontinentalnivå. Jeg er redd dette blir en hvilepute hvor folk er fornøyde med å være, sier han. 

Johan Kaggestad har kommentert og fulgt norsk og internasjonal sykling de siste 20 årene. Han har trent frem friidrettsutøvere av ypperste verdensklasse, blant annet Ingrid Kristiansen og Grete Waitz, og har klare meninger om hvorfor vi sliter med å fremkalle nye toppryttere. 

– Først og fremst er det et ganske langt steg fra U23 til proffnivå. Edvald, Kurt og Thor tok det nivået ganske kjapt, mens Alexander brukte lengre tid, sier han. 

Dette får oss umiddlebart til å tenke på Kristoffer Halvorsen. Han slo Pascal Ackermann flere ganger i 2016, men i år har Ackerman tatt steget opp i sykkelverdens spurtelite. Der tyskeren har tatt åtte seire, hvorav to etappeseire i Giroen samt poengtrøyen i samme ritt, har Halvorsen kun to seire. En fra Herald Sun Tour og en fra Tour of Norway. 

– Tour of Norway teller jo ikke engang, det er et løp som er laget for at nordmenn skal gjøre det bra. Halvorsen er et åpenbart talent, men han mangler et eller annet, sier Kaggestad nådeløst. 

Også Kaggestad senior trekker frem deler ved den norske kulturen som en sentral årsak. Han ser litt annerledes på det enn Gino, og peker på den norske patriotismen som en potensiell hemsko for utviklingen til lovende ryttere. 

– Vi blir kjempefornøyd når vi får en U23-verdensmester, men det er jo å bli god som senior det handler om. Man blir litt for fort genierklært i Norge. Å levere toppresultater regelmessig er noe helt annet enn en god prestasjon i ny og ne, det blir litt som skiskyting, man kan ha flaks en gang i blant selv om man egentlig ikke er så god, sier han.  

Norges første U23-verdensmester i fellesstart var for ordens skyld Kurt Asle Arvesen. Han taklet overgangen brukbart, og Kaggestad, kanskje naturlig nok for alderen, peker på en viss tanke om at alt var bedre før.

– Da Kurt Asle ble U23-verdensmester la ledelsen i klubben hans raskt en plan som skulle gjøre at han ble god som senior. De sendte ham til det italienske amatørlaget GS Zalf, som trolig var verdens beste amatørlag på den tiden. Der var det beinharde kår og ikke noe kjære mor for å si det sånn. Jeg liker å si at sultne ulver jager best, så når du får det for godt for tidlig kan det bli en sovepute. Det er oppsiktsvektende hvordan vi slenger ut stipender og støtte her til lands, unge utøvere får omtrent støtte før de har prestert noe som helst. Hva gjør det med sulten, spør han retorisk? 

Når oppsummeringen for norsk sykkelsport skal falle anno 2019, er det UNO-X alle snakker om. Også her er Kaggestad enig med Gino van Oudenhove. Kaggestad senior er i utgangspunktet positiv til oppgraderingen, men ser også en potensiell fallgruve ved prosjektet. 

– I utgangspunktet bør det gi oss større muligheter til å få ryttere i verdenstoppen, fordi rytterne som kjører på dette laget får tilgang til hardere ritt - det gjør at de må øve mer. Samtidig ser jeg også en fare ved at rytterne kan bli for fornøyde med å bli proffe. Plutselig skal de tjene en del penger og kan leve et ganske godt sykkelliv. Da kommer vi raskt tilbake til det jeg nevnte tidligere om at sultne ulver jakter best. Her vil jeg gjerne trekke inn Stine Borgli og Vita Heine. De er to ryttere som imponerer meg veldig, de har fått til mye selv med utfordrende rammebetingelser, sier han. 

TV2-legenden mener at norsk sykkelsport nå må se til andre idrettsmiljøer for å finne ut hvordan man kan få utøvere opp i den absolutte verdenstoppen. Og norsk ressursoverflod for unge utøvere ser heller ikke han på som en nødvendighet.  

– Norsk sykkelsport er i høyeste grad moden for en idédugnad. Hva er det som skal til for å ta det siste steget? Da jeg var trener selv gikk jeg til roerne og lærte jævlig mye. Olaf Tufte, som er dobbelt olympisk mester, bor omtrent utpå Årungen i et falleferdig hus, der er det absolutt ingen primadonnanykker. Ingebrigtsen-gjengen er noen man også burde forhøre seg med, de baserer seg på anerkjente treningsprinsipper, samtidig som omverden sier at de trener for hardt. Men det er ingen som dør av å trene over terskel. Man må tørre å være litt dristig, sier han. 

EN LEKEN TYPE

Uforståelig: Sondre Holst Enger har gått fra å være førstespurter i Tour de France til å skrive seg helt ut av resultatlistene. Foto: Cor Vos.

Dristig var definitivt Sindre Skjøstad Lunke da han sendte mail til Team Sunweb og ba om proffkontrakt. Trønderen var en del av den gylne norske generasjonen fra 2014, og ble fra 2016 proff i Team Sunweb. Etter to mindre vellykkede år tok han steget ned til prokonti-nivå hos det erkefranske Fortuneo-laget, før ferden gikk videre til danske Riwal-Readyenz før 2019-sesongen, hvor han også sykler neste år. I retrospekt er det flere ting Sindre gjerne skulle gjort annerledes da han tok steget ut i proffverden. 

– Hadde jeg blitt proff på WorldTour-nivå nå hadde jeg nok følt meg mye tryggere på hvordan jeg skulle gjøre ting. For min del handler det først og fremst om å fortsette med det man er god på, og den treningen som man vet funker. Da jeg kom til Sunweb skulle jeg plutselig trene på en helt ny måte og endre sittestillingen, det ble i det hele tatt mye nytt på en gang. I tillegg er det en annen kultur i utenlandske lag. Hvis man er nederlender er det nok mye lettere å kjøre for et nederlandsk lag hvor ting er mer eller mindre det samme som man er vant til fra før, sier han. 

I dag kjører altså Sindre for et dansk profflag, en kultur som har mye til felles med den norske. Likevel har danskene vært betydelig bedre til å få unge ryttere opp og frem i verdenstoppen de siste årene. Mads Pedersen og Kasper Asgreen, begge født i 1995, har gjort kometkarriere og stått på podiet i Flandern Rundt de siste to årene. Pedersen var dessuten så freidig at han gikk hen og ble verdensmester i Yorkshire denne høsten. Hva er det som gjør at danskene takler overgangen til proffnivå bedre enn oss? 

– Jeg tror vi må huske på at sykling fortsatt ikke er en stor sport i Norge, eller den er jo i alle fall ganske ny. Vi er nok ikke noe dårligere fysisk enn danskene, men når du er norsk føler jeg fort at man kommer som en underdog uansett hvor god man er. Dessuten velger mange av de beste fysiske talentene våre gjerne å satse på ski, sier han. 

Sindre lar seg både imponere og fascinere av konkurrenter som tar steget over til proffnivå tilsynelatende uten vanskeligheter. Men der van Oudenhove og Kaggestad mener et norsk profflag kan bli en begrensning, er han positiv til et pro-kontilag som kan være et mellomsteg for ryttere som er på vei opp. 

– Det er en ekstrem forskjell på U23 og WorldTour. For de fleste, meg inkludert, er det vanskelig. Hvis jeg hadde hatt et slikt tilbud da jeg var yngre tror jeg det hadde vært veldig positivt for min egen del. Da kunne jeg fortsatt med det jeg var god på, bare på et litt høyere nivå, og så heller tatt steget ut senere når man virkelig er klar for det. Det Andreas Leknessund gjør, med å ta et år i UNO-X på prokontinivå, synes jeg virker veldig lurt. Da får han kjørt litt flere proffløp på et passende nivå før han tar steget opp til WorldTour, sier han.

Som aktiv rytter trekker Lunke frem andre aspekter enn vi har vært inne på tidligere. I U23-alder kan en være stjernen, mens i World Touren må en være tjeneren. Selv om de aller fleste langt på vei er klar over dette, kan det være ødeleggende for ryttere, særlig om en ender opp som en gladiator som blir sendt som kanonføde til alle Europas ytterkanter. 

– Når man vet at man uansett bare skal kjøre som hjelperytter i et løp, er det fort gjort at man kanskje slurver litt i treningsarbeidet i forkant. Man får jo ikke sjansen til å vise seg frem skikkelig uansett. Da liker jeg bedre å ha det sånn som jeg har det nå, hvor jeg faktisk skal være med å kjempe om resultater i mange av de rittene jeg kjører. Det gir en ekstra gnist i treningsarbeidet, sier han. 

Vi tar kontakt med en av Sindres tidligere sportsdirektører, for å høre hva utlendingene tenker om nordmenn. Aike Visbeek har nettopp avsluttet en mangeårig periode som sportsdirektør for Team Sunweb. Den svensktalende nederlenderen jobbet i sin tid med det svensk-norske laget Team People 4You-Unaas Cycling, og har etter mange år i Sverige god kjennskap også til det norske sykkelmiljøet. Aike var blant annet delaktig i å få supertalentet Andreas Leknessund til Team Sunweb. 

– Hvorfor har ingen fra den gylne norske generasjonen klart å ta steget opp i verdenseliten?

– Jeg har også fundert på det. De hadde et veldig bra lag i U23-VM, men det har liksom alltid vært noen som var bedre. Når det er sagt synes jeg Bystrøm har blitt en veldig bra WorldTour-proff, det er ikke noe å diskutere en gang, men om man skal hevde seg på absolutt toppnivå trenger man ekstrem spisskompetanse, sier han. 

Praten går rask til Rogaland og Daniel Hoelgaard, en annen rytter med gode resultater som U23-rytter. Da Hoelgaard skulle ta steget ut i proffverden før 2016-sesongen fulgte Aike og Team Sunweb nordmannen tett. Alt lå til rette for at Ålgård-rytteren skulle ta proffverden med storm da han meldte overgang til FDJ. 

– Daniel var en jeg tenkte hadde alt som skulle til for å lykkes skikkelig på proffnivå, men så har han ikke helt tatt steget likevel. Han er kanskje en rytter som Alexander Kristoff, som behøver to-tre-fire år som proff før de er klare for å levere resultater. Jeg tror det kan være veldig bra for ham å gå til UNO-X neste år, hvor han vil få flere sjanser til å spurte. I FDJ har han kanskje fått tre-fire spurtsjanser i året, mens i UNO-X kan han få over 20. Jeg husker et år i Vuelta a Andalucia hvor han spurtet veldig bra på den første etappen og ble nummer to. Dagen etter var det likevel ingen fra FDJ som kjørte for ham, og da gikk bruddet inn i stedet. Når du får flere sjanser er det også lettere å kjøre med litt lavere skuldre, og det tror jeg kan bidra til å gi ham det lille han har manglet de siste årene, sier han.

Slik både Kaggestad og Gino har gjort før ham påpeker Aike også den betydelige nivåforskjellen mellom U-23 og WorldTour, et kvalitetsgap han mener har økt i senere tid. 

– En ting som er viktig å påpeke er at nivåforskjellen mellom U23-klassen og World-Tour har blitt mye større de siste ti årene. Før var du gjerne automatisk en god proff om du kjørte bra i Tour de l´Avenir, men nå kan du være blant de beste bakkerytterne i l´Avenir og så er du likevel en av de første som blir kjørt av i Vuelta a Catalunya i mars året etter. Det har blitt en mye mer brutal overgang. Det finnes en egen gruppe talenter som Bernal og Pogacar, som tar nivået med en gang, men de aller fleste ryttere trenger tid for å komme seg opp på et høyt nivå. Se for eksempel på Tom Dumoulin, som er en av verdens aller beste syklister. Han har utviklet seg stegvis gjennom årene sine på proffnivå, i hans første år som proff tror jeg ingen så for seg at han skulle bli så god som han er nå, sier han. 

Om vi ser på langrenn, er nordmenn sportslig sett vant til at utøvere helt ned i tenårene kan dominere fra første stavtak, en umulighet i sykkel. Utøvere som Andreas Leknessund og Tobias Foss, norsk sykkelsports gullkalver, er ryttere som kan gi norske sykkelfans mye å juble for i årene fremover, og sistnevntes seier i årets Tour de l´Avenir har trolig skrudd opp forventningene enda et hakk. Følger du sykkelsporten kun sporadisk, er det naturlig å tenke at diss utøverne kan vinne Tour de France i løpet av få år, særlig når de to siste årenes vinnere av l´Avenir, Egan Bernal og Tadej Pogacar, har gått rett over til WorldTouren og levert formidable resultater fra første tråkk. Men hva kan – og bør vi, egentlig forvente oss av Tobias Foss, om vi spør en objektiv utlending? 

– Tobias skal inn på et lag med tre av de femten beste sammenlagtrytterne i verden. Først og fremst bør han bruke de neste årene på å gjennomføre et bra treningsprogram og kjøre som en sterk hjelperytter for en rytter som Kruijswijk. Det vil ta minst to år før vi kan se hvor langt han faktisk kan komme, i mellomtiden må han ta til seg erfaring og utvikle seg som rytter. Den erfaringen han har fått kommer han til å ha med seg og få nytte av senere i karrieren. Men vi kan ikke forvente at han skal dominere på samme måte som Bernal og Pogacar har gjort, bare fordi han har vunnet l´Avenir, sier Visbeek.

SOLID HJELPERYTTER

Få seiere: «Stakan» har bevisst gjort karriere på å levere som hjelperytter. Foto: Henrik Alpers.

Stig Kristiansen var mannen som satt i følgebilen da de norske ungguttene herjet i Ponferrada tilbake i 2014. Siden den gangen har han, etter en håndfull år som landslagssjef for U23, gått over til sykkel-Norges nye flaggskip, UNO-X. Han har naturligvis gjort seg flere tanker om overgangen fra U23 til senior. 

– Ja jeg har tenkt masse på det. Når en trekker frem Ponferrada er det et løp som er helt annerledes enn da vi vant i Qatar. I Ponferrada var det meste taktisk riktig. Australia dro fra ende til annen og de mislyktes, mens vi lyktes med alt vi foretok oss. Resultatet med en, tre og fem, det er ikke helt representativt. Det er noe helt annet enn Qatar, der vi bygget et lag for å vinne, sier Kristiansen.

Forklaringen er logisk nok, da Bystrøm stakk i Spania var det lite annet å gjøre for de norske rytterne enn å vente på spurten. I hovedfeltet var Caleb Ewan overlegen. I Qatar hadde vi stålkontroll da Halvorsen ble verdensmester, og det er lett å tenke seg at de som var på det laget burde bli gode proffer. 

– Når det gjelder det andre du toucher, om hvorfor ikke alle U23-ryttere blir gode proffer, det er en sannhet som går igjen for andre land også. Men det blir mer synlig for Norge og Danmark når de som er gode er de eneste vi legger merke til. De som er nesten-gode i Frankrike har en stor scene å vise seg på, og du vil finne masse rytter på prokontilag som vi ikke kjenner til. De rytterne vi har går gjerne rett til World Touren. De tør ikke si nei, for de vet ikke når tilbudet kommer neste gang. Det er der UNO-X kommer inn og gjør den situasjonen gunstig for norske gutter, sier han.

Flere av de vi har snakket med har ment at et norsk profflag på prokontinentalnivå blir en hvilepute for norske ryttere. 

– Hvorfor skal norske ryttere gå videre om de allerede nå hever full lønn og kan bo hjemme? 

– Ingen skal tro at dette ikke er tema vi har diskutert høylydt. Det er et stort faremoment, og går noen i den fella har du bevist ovenfor deg selv og støttespillere at du ikke har det som skal til for å bli World Tour-proff. Samtidig er det en oppgave for oss å fortelle hvor forventningene ligger. Det skal ikke være nødvendig å holde en stram linje, men det er ganske menneskelig å velge minste motstands vei. Leser unge ryttere for mye godt om seg selv får de et forhøyet selvbilde, og det kan være en stor fiende i rytterutvikling, sier han. 

UNO-X har bestått i tre år, og resultatene har etterhvert begynt å tale for seg selv. Særlig kjøringen under NM gjorde påstanden om at rytterne deres har det for godt til skamme. Kristiansen mener at det de gjør er helt nødvendig for å lykkes, selv om forholdene på laget er på nivå, og til og med bedre, enn enkelte prokontilag.

– I de tre årene har laget bestått, har de fra dag en hatt absolutt alt de trenger for utvikling og vel så det. Bekvemmelighetstegnene har vi sett og plukket på. I og med at vi klarer å utvikle oss fra år til år og har gjort det sportslig bra, så har vi utfordringen under kontroll. Men at det kommer utfordringer med toårskontrakter og minimumslønn, det kommer, det kommer i alle lag, sier han.

En høyst reell utfordring vi har vært inne på er at få, om ingen, har bedre rammevilkår enn norske idrettstalenter som vil ut i verden. 

– Norske ryttere har det bra uansett hvor de er hen, for det norske folk har det bra. Men ender du opp i World Touren og ikke gidder fordi du ikke får det du vil, da har du diska deg selv som syklist. Jeg er enige i at vi har det godt, men det er fordi vi kommer fra gode hjem. Vi kan ikke ta det ned et nivå fordi det kanskje ikke er like bra ute. Men at 22 ryttere som vi har i 2020 skal dominere World Touren har vi aldri ment, men at vi skal gjøre overgangen bedre for flere tror vi på, sier han. 

Vi var tidligere inne på et konkret eksempel, rundt Tobias Foss. Opplegget rundt ham kunne virke voldsomt, og vi skal høre mer om hva Foss selv mener om litt. Kristiansen ser betraktningene rundt Foss’ opplegg i Avenir med andre øyne.  

– Jeg kjenner meg ikke helt igjen i kritikken rundt Foss. Vi hadde det laget vi hadde, uten Leknessund, så helt skreddersydd var det vel ikke. Høydetrening har vi inkludert som et ledd i akklimatiseringen. I Avenir blir vi ofte plassert på hoteller i høyden, og leser du hva Kristoff sa etter en natt, tenk deg hvordan dette er for en 19-åring i fem dager uten kokker og busser. Det absolutt tøffeste jeg har sett i U23-verdenen er årets Avenir. Vi legger samlingen dit for å bli akklimatisert, og lære en U23-rytter at å være godt forberedt er den beste veien for å gjøre det godt. En må gjøre seg kjent med løyper og bakker for å ha reelle forhåpninger om å prestere. Det er vanskelig å lære en 26-åring med andre rutiner om dette, det er min påstand, sier han.

Vi fører samtalen tilbake til det vi begynte med. Store resultater i U23-klassen, mer beskjedne resultater som senior, om noen. Nivået er definitivt høyere i World Touren, men det er også flere gode, unge ryttere i dag. Det er ikke bare høyere nivå i World Touren, men også blant de som skal inn i World Touren. De som før var enere og nærmest sikret en seiersrik proffkarriere er nå bare en av mange potensielle enere.

 – Det kommer generasjoner nå som har hatt alt på stell fra de var 14 år, både av ernæring, utstyr og trening. Du har Jakob Ingebrigtsen ganger 100 i sykkel, og de kommer til å prestere fra ung alder. Se på James Knox, Pogacar eller Van der Poel, det var uhørt for 20 år siden at en 22-åring skulle være god. Superman Lopez var eksepsjonell i Avenir i 2014, men nå er det 20 stykker som sykler med 5,6 watt per kilo, sier han. 

VERDT Å MERKE SEG

Vegard Stake Laengen ble nummer fire i Tour l’Avenir i 2011. Lenger bak på resultatlisten finner vi Nairo Quintana, Tom Dumoulin, Warren Barguil og Romain Bardet, for å nevne noen.

Da Kristoffer Halvorsen vant U23-VM i Qatar, slo han både Pascal Ackermann og Fabio Jakobsen, noe han også gjorde ved flere andre anledninger gjennom sesongen.

Ser vi på resultatlistene fra Ponferrada, finner vi bak Kristoffer Skjerping og Sven Erik Bystrøm ryttere som Tiesj Benoot, Mathieu van der Poel og Fernando Gaviria. Da han ble nummer to i Ronde van Vlaanderen U23 var det foran både Tiesj Benoot og Mike Teunissen.

Sindre Lunke ble nummer syv i Tour l’Avenir i 2015. Bak ham lå både Laurens de Plus og Guillaume Martin. Da han ble nummer åtte i Giro Valle d’Aosta, slo han Giulio Ciccione, Jack Haig og Enric Mas sammenlagt.

Sondre Holst Enger ble nummer tre i U23-VM i 2013, foran både Caleb Ewan og Julian Alaphilippe.

Norges ranking i Nations cup for U23 de siste årene: 

• 2014 – 5. 

• 2015 – 2. 

• 2016 – 2.

• 2017 – 4. 

• 2018 – 7.

• 2019 – 1.

Vi holder oss fortsatt til Tour l’Avenir. Hva tenker vinneren selv, om å ta steget selv fra et norsk kontinentallag og U23-klassen over til World Touren? Vi har diskutert de ulike utfordringene med protagonisten Tobias Foss. 

– Jeg føler meg egentlig veldig klar. Det å takle overgangen eller ikke handler veldig mye om det mentale, og jeg tror jeg er godt rustet der. Selv om det sikkert kommer til å gå trått i perioder føler jeg meg ganske sikker på at jeg skal takle nivået bra. I de siste løpene jeg kjørte på U23-nivå var jeg nesten sikker på å få et godt resultat uansett hvordan form jeg var i, og da tenker jeg det er greit å få litt nye utfordringer, sier han.

Sindre Skjøstad Lunke trakk frem kulturforskjeller som en utfordring da han selv ble proff i et nederlandsktalende lag i 2016, men Foss har tro på at han vil ha det bra også når han ikler seg Jumbo-Vismas farger neste år. Det er likevel med et visst vemod han tar avskjed med gode lagkompiser i UNO-X. 

– Jeg merket det etter Paris-Tours som var det siste løpet for sesongen. Det var en litt bittersøt følelse. Den stemningen vi har hatt i UNO-X har vært helt suveren, vi er bare som en stor kompisgjeng på tur. Når det er sagt synes jeg Jumbo-Visma virker som en bra gjeng de også, det er liksom ikke bare blodseriøst og jobb hele tiden. Jeg har planer om å prøve å lære meg litt nederlan*dsk i løpet av vinteren også, sier han. 

Å flytte utenlands har i tillegg til Kaggestad og van Oudenhove vært adressert av uendelig mange ledere i sykkelsirkuset som en nødvendighet. Nå avdøde Andy Rihs i BMC sa klart fra at en av årsakene til at Kristoff ikke fikk forlenget kontrakten i laget, var at han ville bo hjemme. Akkurat der tar Foss grep, og melder flytting til Girona i Spania. Dit drar han sammen med kompis fra Uno-X Torjus Sleen.

– For meg virker det egentlig ganske håpløst å bo i Norge, særlig ettersom de kvalitetene jeg skal utvikle krever mye tid. Da er det uendelig mye lettere å gjøre det når været og forholdene er gode. Alex har selvfølgelig vist at det er mulig å bo i Stavanger, men det er ikke mange som kan matche disiplinen og stayerevnen hans. Jeg gleder meg til å bli selvstendig og flytte hjemmefra, så får jeg heller ta en god tur hjemom på sommeren, sier han. 

Foss gjør altså det riktige etter boka, og det er vanskelig å se på prestasjonen i L’avenir som noe annet enn ekte var. På Gino van Oudenhoves vurderinger om at Uno-X´ forberedelser til L´Avenir kanskje var litt i overkant svarer han følgende: 

– Personlig føler jeg i alle fall at jeg fortsatt har mye å gå på, også når det gjelder vekten, hvor jeg sikkert må gå ned tre-fire kilo for å bli en god klatrer på World Touren. At det ble både høydetrening og rekognosering var egentlig litt tilfeldig. Laget var veldig gira på at vi skulle på høydetrening, og når vi først skulle det kunne vi like gjerne gjøre det i området hvor vi skulle kjøre Avenir. Hva gjelder sykkelen på 6,8 kg så var det 50% fake news, den var ikke så lett i virkeligheten, forteller han.

Aike Visbeek forteller at vi ikke må ha for høye forventninger til Tobias de neste par årene, men hvilke forventninger har han egentlig til seg selv? Og hvordan skal han unngå å bli fornøyd med å bare være proff og ikke en verdensener? 

– Jeg forventer ikke å komme inn og levere fra løp dag én, blir det en bra sesong blir det heller en bonus. Samtidig har Bernal og Pogacar vist at det er mulig å levere på øverst hylle fra dag én, selv om de kanskje har hakket mer X-faktor enn meg. Jeg skjønner at folk tenker at det er deilig å endelig få lønn og en arbeidsgiver, men for min del er det jo nå jeg virkelig skal begynne å ha det gøy på sykkelen. Jeg har satt meg noen femårsmål som er ganske hårete, og så gjelder det å jobbe jevnt og trutt mot det. Det er viktig å ha litt is i magen og tenke langsiktig, sier han.