10 grunner til å elske Liège-Bastogne-Liège

Dette er hvorfor vi elsker rittet:

1. Den komiske og grusomt trege førsteutgaven

Liège-Bastogne-Liège ble arrangert først av monumentene, for eksempel 21 år før første utgave av Flandern rundt. Men ulempen med å være tidlig ute var at det ikke fantes så mange gode ryttere i 1892 – ja, det fantes knapt sykkelryttere. Ved vending i Bastogne kjempet kun to ryttere om seieren.

Den ene, Léon Houa hadde først fire måneder tidligere begynt å sykle. Men verden var ennå ung, og lærer man først å sykle, glemmer man det aldri. Etter en rekke punkteringer på konkurrenten kom Houa alene til mål.

Historiens første monument – lenge før det ble et monument – ble vunnet med den tregeste gjennomsnittsfarten i rittets historie: 23 kilometer i timen.

2. Fausto Coppi syklet bare én vei

I årene som fulgte etter første utgave, ble ikke Liège-Bastogne-Liège arrangert hvert år, og det tok lang tid før det virkelig fikk betydning.

Først etter krigen, nærmere bestemt i 1948, begynte reisen til å bli ett av sykkelsportens fem største endagsritt. Den gangen var nemlig brødrene Serse og Fausto Coppi å finne på startstreken.

I et isende regn flokket tilskuerne til start for å se Coppi. De som ventet å se ham ved målgang ble derimot skuffet, for brødreparet brøt like etter å ha snudd i Bastogne.

Kanskje hadde de allerede da oppfylt sin del av kontrakten med arrangøren?

3. Hvor avgjøres egentlig rittet?

Ardenner-uka består i vår tid av tre ritt. Mens Amstel Gold Race er et relativt ungt ritt og La Flèche Wallonne har en spektakulær finale som drukner resten av rittet, har Liège–Bastogne–Liège vokst til å bli ett av kalenderens hardeste ritt fylt med krappe asfaltbakker både blant industribygg og ute på landsbygda rundt Liège.

Det finnes ikke ett avgjørende punkt, men flere, noe som gjør rittet svært spennende og vinnerlisten fylt av en mengde ærverdige vinnere – og Alejandro Valverde.

Etter at målgangen ble flyttet fra dystre Ans og tilbake til Liège etter 2018-utgaven, har rittet fått en etterlengtet revitalisering, etter å at en del utgaver ble avgjort på oppløpet i Ans. De siste årene har imidlertid avgjørelsen falt i La Redoute, hvor både Remco Evenepoel og Tadej Pogačar har distansert sjanseløse konkurrenter.

4. Det ikke blir avlyst uansett hvor kald eller hvit dagen er

I 1957-utgaven regnet det så kaldt at kun 107 av 235 påmeldte startet. Innen halvveis hadde i tillegg 51 ryttere brutt, for snø hadde begynt å lave ned. Alt gikk i hvitt, både vei og landskapet rundt. Mange av de gjenværende rytterne var så kalde at de pisset på hendene for å få et øyeblikk med varme, bare for å kjenne hvordan det fuktige grepet nærmest frøs fast til i styret.

Til slutt kunne Germain Derycke passere målstreken med hevede hender. Tre minutter bak ham kom Frans Schoubben.

Snart kom protestene, og Derycke mistet seieren på grunn av ulovlig kryssingen av en jernbaneovergang. Noen dager senere ble det bestemt at Deryckes og Schoubben skulle dele seieren – det hadde tross alt vært en ekstraordinær utgave.

5. Man gjerne dolker en venn i ryggen for å vinne

Det mangler ikke kontroversielle målganger. Som da lagkameratene Stan Ockers og Raymond Impanis kom sammen mot mål i 1955.

Ockers hadde vunnet La Flèche Wallonne dagen før, og de hadde avtalt at Impanis skulle være først i mål i Liège, men plutselig, 200 meter fra målstreken, gikk Ockers til alt han maktet.

Før Impanins rakk å reagere, var det for sent for ham.

6. Anquetils tvilsomme dopinghistorie

I 1966 stakk Jacques Anquetil innom. Han var i Belgia for å tjene penger på to kriteriumsritt da sportsdirektøren nevnte at han kanskje kunne stille til start i Liège når han først var der.

«Ja, det var jo en idé», svarte Anquetil tvilende, men la ettertenksomt til: «Kommer Poulidor til å starte? Da gjør jeg det også.»

Anquetil var den typen: At erkerivalen tapte var viktigere enn seieren i et ritt. Og han vant, men dopingtest ville han imidlertid ikke levere.

«For sent», sa han til dopingkontrolløren og pekte mot pissoaret, «hvis du kan ta det opp igjen fra såpevannet der, så vær så god. Jeg er et menneske, ikke en fontene.»

Det belgiske sykkelforbundet disket ham, men det internasjonale sykkelforbundet ga seieren tilbake fordi reglene rundt dopingkontroll var uklare. Slik fikk Anquetil sin eneste monumentseier.

7. Bernard Hinaults var så kald at han mistet følelsene i fingra

I 1980 falt snøen. Rytterne syklet i hjulsporene til rittbilene for ikke å miste kontroll på syklene. Sporene var som glatte broer gjennom snøhavet. Etter to timer av rittet hadde 110 av 174 deltagere allerede brutt. Selv Bernhard Hinault, fatalisten selv, var nær både gråt og å stå av. Han fortsatte på trass, fordi ikke alle av hans hjelperyttere hadde brutt.

Snart fikk han beskjed av sportssjef Cyrille Guimard om å ta av seg regnjakka og den røde balaklavaen:

«Rittet starter nå!»

«Dra til helvete, eller kom ut og sykle selv!» freste Hinault, men gjorde som han fikk beskjed om.

For å holde varmen syklet han fortere. Opp Haute Levée nådde han igjen teten, men brydde seg ikke om de andre, fortsatte bare å trøkke på. Da han endelig kastet et blikk over skulderen var alle borte. Alene inn på oppløpet ble han heiet frem av en rekke av dagens konkurrenter som for lengst hadde brutt og fått igjen varmen. Hinault jublet ikke.

«Om jeg hadde løftet hendene, ville jeg ha gått rett på trynet.»

Selv i dag skal et par av fingrene hans periodevis være følelsesløse.

8. En sisteplass kan være heroisk

I 1980, det året Hinault vant i snøhavet, fullførte kun 21. Sistemann ble Jostein Wilmann, 27 minutter bakvinneren.

Er dette den hardeste sisteplassen i norsk sykkelhistorie? Spør du Jostein i dag om hvordan det var å sykle i datiden får du nok høre at det snødde hver dag. Hele sommeren. Alltid.

9. La Redoute

I Liège-Bastogne-Liège ble La Redoute etter at den ble inkludert i 1975 raskt den ikoniske bakken som tilskuerne strømmet til, folk snakket om, og rytterne fryktet. Det var ingen stor hemmelighet i hva man måtte for å lykkes der, ifølge 1992 vinner Dirk de Wolf: «Du må bare være sterk som en bjørn.»

Han gikk også ut mot rykter om syklister som syklet opp bakken på den store skiva, som han mente bare var mulig på trening, ikke 200 kilometer ut i konkurransen.

Der tok han ifølge kjennere feil: I 1999 kjempet Frank Vandenbroucke seg opp på storeskiva, men ikke uten hjelp.

Vandenbroucke var Belgias store håp og enfant terrible på 1990-tallet, en blekblond rytter med geiteskjegg og hånlatter mot systemet. Vandenbroucke var mannen som levde livet i høyeste hastighet.

Innsatsen var alltid maks, enten det var på sykkelsetet, på fest eller i test av prestasjonsfremmende midler. Utestengelse fulgte. La Redoute lever derimot videre, som første springbrett i finalen av rittet, fylt av folk og lukten av brent ku fra grillene langs løypa.

10. En dag kommer en norsk vinner

I 1986 kjempet Dag Erik Pedersen om seieren. Adrie van der Poel hadde rykket opp La Redoute. Og mens Hinault og LeMond, de bitre lagkameratene, tittet på hverandre, ble det etter hvert en kvartett i tet.

Van der Poel, Moreno Argentin og Claude Criquielion (den evige toer i LBL-sammenheng). I spurten var Argentin sterkest, men Pedersen irriterer seg selv i dag – 32 år senere – grenseløst over at han ikke klarte å slå italieneren.

Den dagen ble det norsk tredjeplass. Det er den beste norske prestasjonen i LBL av en nordmann.

En dag kommer en norsk rytter til å overgå Pedersens prestasjon. Det kan være Tobias Halland Johannessen (Uno-X Mobility), som dessverre er skadet til årets utgave. Eller supertalentet Jørgen Nordhagen (Visma-Lease a Bike) som debuterte 25. plass i sitt første Flèche Wallonne denne uken. Katrine Aalerud (Uno-X Mobility) har fått utviklingen til å gå rett vei igjen med sterke resultater i både Amstel Gold Race og Flèche Wallonne, og har en 9. plass fra 2020 som sitt beste resultatet i «La Doyenne».

Så fyr opp frites og finn frem majones, det er Ardenneruke-finale i Liège!