Dette er siste del i Landeveis trilogi fra Ardenneruken, der vi sykler amatørrittene av proffenes beinharde ritt.
Ardenneruken startet for proffenes del startet sist søndag med Amstel Gold Race, fortsatte med La Fléche Wallone på onsdag og avsluttes på søndag med Liège-Bastogne-Liège.
Liège-Bastogne-Liège er det hardeste endagsrittet på proffenes kalender, og en manndomsprøve av de sjeldne for lidenskapelige syklister. 276 kilometer står på planen for dagen, og over 4500 høydemeter.
Hvorfor gjør vi slikt mot oss selv?
Det er noe majestetisk ved å klatre et fjell. Du kan hake av et geografisk punkt, nyte utsikten på toppen og suge inn den friske luften.
Å bestige et høydedrag i Vallonia?
Det har absolutt ingenting av den samme glansen. Du befinner deg i et estetisk sett miserabelt område av kloden. Sikkert vakkert en sommerdag, men denne vårdagen er det noe trist som henger over hele distansen.
GÅSEMOR: En ukjent kar leder an i en av rittets mange stigninger. Finn en gruppe og sleng deg med. Foto: LBL Challenge.
Hva mer enn litt halvtriste omgivelser er det som gjør løpet så hardt?
Vel, for det første kommer de brutale stigningene etter ca tolv mil. Det vil si at du sykler fra Brummundal til Oslo først, og så begynner klatrefesten. Da skal du opp Tryvann 20 ganger de siste 15 milene. Hele 3500 høydemeter kommer etter 12 mil.
– Ja når du beskriver det sånn høres det jo hardt ut, sa Lars Petter Nordhaug ironisk til meg en gang.
Proffritt i denne løypen er for så vidt langt nok, men å sende amatører som meg og Gjermund ut på tur lurer jeg nesten på om arrangøren gjør for å le av gorillavrengtrynene våre.
– Henrik, jeg kommer meg ikke på sykkelen igjen! Gjermund har hatt girtrøbbel i den første bratte bakken ut av Houffalize. Det er ikke gitt at alle kommer opp denne bakken selv uten girtrøbbel. Jeg har gode ben, og gir gass. Ti mil igjen, mange bakker og enda flere høydemeter.
– Jeg tar det litt rolig her jeg, sier Gjermund opp Côte du Stockeu.
– Jeg bare kjører og venter på toppen her, sier jeg, og tror jeg er lur.
Jeg hanker inn mat på matstasjonen og spiser mens jeg venter på Gjermund. Så er vi i gang igjen, og så er jeg nærmere min skaper enn jeg er Gjermund. Et langdrag i motvinden skader sjelden hjemme i Norge, men mellom to bratte belgiabakker er det høyst uklokt.
For felles for alle disse bakkene er at de er helt umulige å klatre.
La Redoute for eksempel. En av de siste bakkene i rittet er 9,9 prosent i snitt. Bakken er bare litt over to kilometer lang, og ganske flat første halvdel. Da sier det seg selv at siste halvdelen er pyton.
St. Nicholas? Den går gjennom en urban, ghettolignende del av Liège. Rittet er det eldste på proffenes kalender, og har alltid gått i denne delen av byen. Derfor går det der den dag i dag. Dette er forøvrig en bakke vel preparerte Frank Vandenbrucke og Bjarne Riis i sin tid syklet på storskiva, en prestasjon jeg tror nærmest er umulig i dag.
– Jeg føler meg ikke trygg her, sier Gjermund i St. Nicholas.
– Jeg føler meg ikke i live lenger, svarer jeg.
Innvandrerne i Liege flokker seg på gaten for å se på amatørene mens de spiller kassetter og griller på fortauet. Som om det vi driver med er så mye smartere.
Eller hva med den første knekkeren opp fra Houffalize? Rett opp. RETT OPP. Eller i Stavelot? En knekker som ikke er synlig på løypeprofilen en gang.
På toppen av bakken går det like stupbratt nedover, over et torg med brostein, før det går RETT OPP igjen til Spa. Og slik går det hele veien til mål.
GØY PÅ LANDET: LBL Challenge går i samme trasé som proffene sykler. Stort sett et stykke ute på landet. Foto: LBL Challenge.
LBL Challenge
Amatørversjonen av Liège-Bastogne-Liège følger nøyaktig samme trasé som proffene. Velger du fullversjonen får du sykle det hardeste endagsrittet på proffenes kalender. Dette er en lang og ekstremt krevende tur som krever godt med trening i forkant. Også den 176 lange varianten er en kraftanstrengelse, den tar for seg flere av de aller hardeste bakkene. Beregn ca 12 timer til fullversjonen.
– Liège-Bastogne-Liège er rittet der klatrerne møter klassikerspesialistene, akkurat nå er jeg litt usikker på hvilken av de to ryttertypene jeg er, sier jeg til Gjermund.
Han svarer ikke. Han er ikke i nærheten heller, og han blir vanskelig å klandre. I bånn av den siste stigningen opp til mål sitter proffene og ser på hverandre før spurten går. Jeg sitter og ser på styrebåndet og klarer såvidt å sykle en bakke med to prosent stigning. Jeg har kompaktkrank og 11-28 kassett.
Jeg er verken klatre-eller klassikerspesialist. Jeg er turrytter og mosjonist. Sprek for alderen, pen i tøyet og klarer meg greit i hverdagen. Men ikke i amatørutgaven av det hardeste endagsrittet på proffenes kalender. Der er jeg en trillende fallitterklæring med beina rett ut og vondt i både viljen og rompa.
– Dette var så hardt at jeg vet ikke om jeg gidder igjen, sier Gjermund når jeg kommer meg til mål. Han er litt sint, ganske glad og veldig sliten. Når det er sagt er vi like blide igjen. For vi har gjennomført hele Ardenneruken, akkurat slik som proffene.
På amatørmessig vis. Vil du ha en beinhard sykkeluke, kan vi trygt anbefale det samme.
SIMPEL? Ikke skremmende tall for en bakke, men husk det er nesten tretti slike bakker. Foto: LBL Challenge.
