Det tar tid for Philippe Gilbert å bane seg vei gjennom hotellbaren på Mallorca. «Salut, ça va?» Han stopper flere ganger, håndhilser og deler ut klemmer. Tilhengere ber om selfier, han smiler rutinert i fremmede kameralinser. Klikk. Klikk. «Merci! De rien!» Det er ikke første gang han blir spurt om et skrytebilde for sosiale medier.
– Uff, smarttelefonene har virkelig forandret livet vårt og måten vi kommuniserer på. Alt dokumenteres. Alle tar bilder av deg, tar opp det du sier eller filmer deg. Det er ingen som kan leve et vanlig liv lenger. Verken du eller jeg, sier han mens han setter seg ned for intervjuet.
Selv om vi kun har møtt hverandre sporadisk de siste årene, er det nesten som vi sitter i sofaen hans hjemme i Monaco. Men det er som vanlig når vi møter ham, på et hotell under samling med en flokk av journalister.
Gilbert er 37 år nå, og har en lang merittliste. Det skulle ikke finnes økonomisk motivasjon igjen, og det skulle heller ikke være mer igjen han trengte å bevise. Bare det å ramse opp seirene hans gjør at vi må utsette hovedpoenget. Han har vunnet etapper i alle treukersrittene, vært belgisk mester og tempomester, vunnet VM, Strade Bianche, San Sebastian og Paris – Tours, og dette er altså de mindre rittene.
Det han er mest kjent for er å vinne ardennertrippelen, altså Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège i samme sesong, samt at han har vunnet fire av fem monument. Om du ikke har greie på løypeprofiler og i monumentene, noen er paddeflate og noen er klatreritt. Det Gilbert har gjort skal ikke gå an i følge moderne sykkelteori, han har en fysisk schizofreni som ingen andre har. Ikke Froome, ikke Sagan, Ikke Valverde.
Senvakta: Skal du ha tak i Gilbert vil du måtte dele ham med resten av belgisk og internasjonal presse. Der prater han profesjonelt, villig og lenge. Da Armstrong-saken sprakk i 2013, satt han til langt på kveld og svarte på alt. Foto: Henrik Alpers
Ett ritt gjenstår.
– Jeg vil vinne Milano-Sanremo, så klart. Det kommer til å være et vanskelig mål å oppnå, men jeg skal prøve, akkurat som jeg har prøvd før, sier han.
Monumentseirene i Flandern rundt, Paris-Roubaix, Liège-Bastogne-Liège og Il Lombardia i seg selv bør være bevis nok. Men de størstes forbannelse er at de blir målt på det ene rittet de ikke har vunnet. Han vil være den ufullkomne inntil han har triumfert i det femte og siste monumentet. Så langt er det bare tre menn som har vunnet alle fem: Landsmennene Rik Van Looy, Eddy Merckx og Roger De Vlaeminck.
Milano – Sanremo er spurternes klassiker. Det skal ikke gå an å vinne for den nå aldrende Gilbert. Særlig ikke med en klassespurter og yngre utgaver av seg selv på laget, henholdsvis Caleb Ewan og John Degenkolb. Men sjansen er der:
– Alt i alt har jeg syklet femten utgaver av Milano-Sanremo, som alle endte opp med ulike type seire. Jeg var der da Pozzato vant med et brudd fra Cipressa. Jeg var der da Nibali angrep på Poggio og da Cancellara støtet på den siste kilometeren. Opp gjennom årene har jeg blitt vitne til så mange forskjellige finaler i Milano-Sanremo at jeg vet at alt er mulig, sier han.
«Jeg vil vinne Milano-Sanremo, så klart. Det kommer til å være et vanskelig mål å oppnå, men jeg skal prøve, akkurat som jeg har prøvd før.»
Samtidig er han ikke finere på det at han vet hva som virkelig gjelder til slutt.
– Om Eddy Merckx, som vant rittet sju ganger, hadde kjørt bak i meg i bilen med hele hans ekspertise, ville det fortsatt vært beina som avgjorde. Det er ikke så vanskelig å havne i finalen, men det å vinne rittet er en annen sak, sier han.
Selv om Gilberts merittliste trolig er den mest innholdsrike blant dagens aktive syklister, var det ikke nok til å få mer enn en ettårskontrakt hos Deceuninck-Quick-Step. Manageren Patrick Lefevere, som i feltet bare kalles for «mafiasjefen», ville ikke bruke en stor del av lønnsbudsjettet på en stjerne som tross alt begynner å bli eldre. Med overgangen til Lotto Soudal slår Gilbert opp et nytt kapittel i karrieren, som på mange måter startet i det samme laget for ti år siden.
Komplett: Du er ikke klassikerrytter før du har vunnet Paris-Roubaix. Å ta en dusj i det ærverdige lokalet smaker ekstra godt etter selv å ha vunnet rittet: Foto: Kristof Ramon.
Men det er Marc Madiot, den karismatiske laglederen til det franske laget La Française des Jeux, som plukker opp sykkeltalentet i 2002. Rytteren fra Remouchamps i de belgiske Ardennene viste seg tidlig frem som endagsspesialist. Han trente daglig i beryktede Côte de La Redoute, den mest kjente bakken fra Liège-
Bastogne-Liège. Men Gilbert mestret ikke bare de bratte knekkerne i Ardennene, han mestret brosteinen i Flandern også. Seierne i Omloop Het Volk i 2006 og 2008, der han krysset mållinjen i ensom majestet, bekreftet dette. Gilbert ble raskt definert som en «flandrien», en rytter som kjører offensivt, angriper ut av det blå og som vinner sykkelløp på instinkt.
– Før var det kanskje bare lagene til Mario Cipollini og Alessandro Petacchi som ville ha spurt, mens resten av feltet bare angrep hele tiden. Det var atten mot to lag. Nå vil 70 prosent av feltet tvinge frem en massespurt på slutten av rittene. Det finnes flere sprinter i sykling nå enn før, og det har blitt vanskeligere å lykkes som offensiv rytter, sier Gilbert.
Etter fem år i La Française des Jeux undertegnet han for Lotto. Laget lette etter en rytter som kunne følge i fotsporene til klassikerlegenden Peter Van Petegem, og Gilbert så ut til å passe. Han var minst like rå som Van Petegem, men bare 27 år gammel.
«Om Eddy Merckx, som vant rittet sju ganger, hadde kjørt bak i meg i bilen med hele hans ekspertise, ville det fortsatt vært beina som avgjorde.»
Allerede den første høsten i Lotto viste Gilbert at han er en ekte vinnertype. På ni dager triumferte han i klassikerrittene Coppa Sabatini, Paris-Tours og Gran Piemonte. Kronen på verket ble hans første seier i monumentet Giro di Lombardia. Rittet i Italia er klatrernes klassiker, nesten umulig å vinne for ryttere med Gilberts fysikk. Selv mener han at det er en blanding av lidenskap og uvitenhet som førte til resultatet.
– Det samles og analyseres så mye data som gjør at både trenere og ryttere har blitt smartere i treningsplanleggingen. Du vet nøyaktig hvilke skruer du må justere for å få ønsket resultat, i dag vet du hva du skal gjøre for å kunne prestere på et gitt tidspunkt. Før i tiden var det mer gjetting og gambling. Du var aldri sikker på om du ville nå din topp på riktig tidspunkt. Men den gangen som i dag lytter jeg mest til kroppen. Av og til kjører jeg uten wattmåler bare for å kjenne på følelsen. Så ringer treneren min og spør om det er noe galt, men da svarer jeg at jeg bare hadde lyst til å sykle på gamlemåten, sier Gilbert.
Suveren: VM-gullet var den største prestasjonen i årene Gilbert kjørte for BMC. Han var en av fire verdensmestere som underpresterte i det amerikanske laget. Foto: Kristof Ramon.
Belgierens dominans høsten 2009 var bare en forsmak på de kommende årene. I 2011 vinner han som nevnt Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège i samme sesong, som andremann i historien. Han har etterhvert samtlige semiklassikere på samvittigheten. Men å utvide karrieren med etapperitt ble det lite av. Der ryttere med ambisjoner i sammendraget sykler mest for ikke å tape, kjører endagsryttere kun for å vinne. Gilbert er alt annet enn en etapperytter:
– I endagsritt er du nødt til å gi alt du har på bare en dag. Du har kun ett forsøk. Intensiteten og stresset er høyere. Vil du vinne, må du sykle det perfekte ritt. I etapperitt kan du fint ha en dag der du ikke er på ditt beste uten at det straffer seg sammenlagt. Av og til prater jeg med folk som ikke er i sykkelmiljøet, og som lurer på hvordan det går an at en rytter har den gule trøya uten å vinne noen ting, sier han.
Alt Gilbert rører ved i 2011 blir til gull. Under åpningsetappen i Tour de France sykler han inn i den gule ledertrøya også. Han vinner den første etappen i en bratt motbakke slik han vinner i Amstel eller Fléche. Han sitter sammen med resten av favorittene og forsvinner i en voldsom spurt.
Etter sesongen går han til pengesterke BMC. Det er flere stjerner som ikke får det til i laget. Ja, han blir verdensmester, men årene i BMC er tapte år. Cadel Evans, Thor Hushovd og Alessandro Ballan er tre andre verdensmesterne i laget som heller ikke får alt til å stemme.
Først når Patrick Levefere i Quick-Step henter ham hjem til Belgia, blir Gilbert seg selv igjen. I 2017 vinner han sitt tredje monument. I Flandern stikker han fra tetgruppen i Oude Kwaremont og kjører solo i seks mil.
Iskald: Giro di Lombardia, nå Il Lombardia, var det første monumentet Gilbert vant. Il Lombardia er klatrernes klassiker, og skal ikke kunne passe Gilbert. I den iskalde 2010-utgaven ventet han i det lengste med å kjøre av Michele Scarponi. Foto: Cor Vos.
To år senere jakter den blå ulven til Deceuninck-Quick-Step sin neste monumentseier. Denne gangen har han sett seg ut «Helvete i Nord».
– Jeg forberedte meg lenge for å være i best mulig form til Paris-Roubaix. Året før tapte jeg rittet fordi jeg ikke drakk nok. På mitt andre forsøk gjorde jeg ikke den feilen igjen, men gjorde alt riktig, sier han.
Paris-Roubaix er et absurd skue. Halvparten av feltet kommer aldri til mål. Rittet er paddeflatt, like fullt er det over en halvtime fra første til siste fullførende. «Paris-
Roubaix er sirkus», sa Bernard Hinault, og deltok kun en gang. Paris-Roubaix er en miks av ryttere som forgjeves prøver å komme til velodromen i Roubaix, og verdens beste ryttere hvis liv handler om det ene rittet. Hushovd prøvde en hel karriere. Gilbert lykkes på tredje forsøk. I Roubaix må du i følge Greg van Avermaet være gæren, ha flaks og ha et godt lag.
– De fleste klassikerseierne mine har jeg vunnet fordi jeg har hatt god støtte fra laget. Får du en flaske på riktig tidspunkt, kan det redde dagen din. I sykling har vi et ordtak som sier at du ikke vinner en klassiker på grunn av din egen, men lagets styrke, sier han.
Tiden han hadde med verdens beste klassikerlag i ryggen er forbi. Men han er fortsatt verdens beste klassikerrytter, hentet for å vinne de viktigste enkeltrittene på kalenderen.
Kun fire andre ryttere i historien har vunnet fire monumenter. Gilbert har ett ritt igjen og tre forsøk. Han er tilbake der det hele begynte, i Lotto, han har hamlet opp med Quickstep på egenhånd før.
– Jeg er stolt av hva jeg har oppnådd sammen med gutta i de siste tre år. Jeg er glad for å være tilbake i Lotto. Det er et fullstendig nytt prosjekt, som jeg er veldig glad for å være en del av, sier han.
«Paris-Roubaix er en miks av ryttere som forgjeves prøver å komme til velodromen i Roubaix, og verdens beste ryttere hvis liv handler om det ene rittet.»
PHILIPPE GILBERT OM …
Lagkamerat John Degenkolb
– Jeg er her for å hjelpe John til å nå toppnivået hans igjen. Av og til leser jeg kommentarer om at han er ferdig som syklist, men ikke glem at han hadde en stygg ulykke i 2016. Det tar tid både å lege skadene og få tilbake selvtilliten. Men John har ikke mistet noe av kapasiteten hans. Etappeseieren i Tour de France 2018 viser at han fremdeles er veldig sterk. Jeg er overbevist om at han, med støtte i laget, vil kunne vinne flere seiere fremover.
Vennskapet til Thor Hushovd
– Vi flyttet til Monaco samtidig og delte mange av opplevelsene om hvordan det er å finne seg til rette i et annet land. Vennskapsforholdet vårt er som mange andre vennskap. Noen gang kommer du bare veldig godt overens med noen. Det er alltid hyggelig å være sammen med Thor enten det er i Norge eller i Monaco.
Tour de France i 2020
– Touren i år starter i mine hjemtrakter, så jeg kjenner veiene veldig godt. Jeg vet hvor krevende det er å sykle der. Det vil bli to meget tøffe etapper i starten, som dessverre blir alt for harde for meg. Men jeg skal jobbe hardt etter klassikerne for å stille til start i Tour de France i god form. Jeg tror også at det blir veldig krevende å sykle både Touren og OL rett etter hverandre.
Frivillighetsarbeid
– Jeg ble medlem i «Peace and Sport Organization» for noen år tilbake. Arbeidet til organisasjonen er ikke politisk motivert, men går ut på å stifte fred gjennom idrett. Idrett kan utøves av alle uansett hudfarge eller religion. Reglene er de samme for alle. Jeg tror at idrett er den beste måten å få ulike mennesker til å komme sammen og enes om noe.
Organisasjonens tiltak i krigsområder
– Av og til er det noe så lite som en fotballkamp som er nok til å gjøre en forskjell. Der foreldrene kanskje har kriget mot hverandre, spiller barna deres fotball sammen. Etter kampen innser de kanskje at fienden de har hatt så langt, faktisk er som dem, et hyggelig menneske og vennen deres. Om du klarer å formidle dette til de unge, så vil de vokse opp med en annen mentalitet. Det er et langtidskonsept, men du kan oppnå forandringer i folks innstilling.
Arbeidet til fanklubben
– Sammen arrangerer vi ritt for de unge, noe som er veldig viktig for meg. For eksempel deltok Remco Evenepoel i et slikt ritt for to år siden, og så ble han plutselig lagkameraten min i Deceuninck-Quick-Step. Mange unger forteller at rittene er blant de fineste opplevelser de har som juniorer. Det er fint, fordi da vet jeg at innsatsen som legges ned betyr noe. Du gir, men du får også mye tilbake.
PHILIPPE GILBERT
Philippe Gilbert 