Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i utgave nr. 162 av Fri Flyt.
1: Belgiere anerkjenner Paris-Roubaix, men ikke motsatt
Flandern rundt og Paris-Roubaix arrangeres med to helgers mellomrom, og de lærde strides om hva som er vanskeligst å vinne – og hvilket ritt som har høyest status. Vi skal la den debatten ligge, og heller se på et interessant fenomen.
De som er virkelig sykkelinteressert, og de er det mange av i Belgia, de liker både Flandern rundt og Paris-Roubaix. Rent sportslig ser belgierne på Paris-Roubaix som en slags bror, selv om stoltheten og anerkjennelsen av Flandern rundt selvsagt er større.
Området der Paris-Roubaix arrangeres ligger helt på grensen til Belgia, og landskapet er ganske likt, karakteristikken i løpet er også ganske lik de flamske klassikerne.
Rittet er unikt i Frankrike, og Nord-Frankrike kan ses på som «litt flamsk». Rent geografisk ligger Roubaix i en liten lomme i Belgia, og området fra Dunkerque og sydover kalles ofte Fransk Flandern.
Men – der belgiere digger sykkel hele året, er ikke franske sykkelfans fra området like ivrige. De legger sjela si i Paris-Roubaix, men der stopper det. Franskmenn ser heller aldri på Flandern rundt som belgierne ser på Paris-Roubaix, det er simpelthen to helt forskjellige ting. Sykkel er religion i Belgia og ikke i Frankrike, og det gjør kombinasjonen av de to rittene, som ofte vinnes av samme type ryttere, helt spesiell.
UBALANSE: Belgiske fans har tatt stand ute på et jorde, Paris-Roubaix 2001. Belgierne elsker Paris-Roubaix, men franskmennene er slettes ikke like ivrige på å heie i Flandern rundt. Foto: Cor Vos.
2: Eetfestijn T.V.V – belgisk dugnad
Det går ikke an å oversette dugnad til flamsk, men belgierne har et lignende konsept. Enten du leder en fanklubb, eller kanskje hjelper til i en sykkelklubb, er det vanlig å arrangere en «Eetfestijn», eller spisefestival om du vil.
Vi kan like så godt kalle det dugnad.
La oss si du sitter i styret i fanklubben til en lokal rytter. Dere går sammen og leier et lokale, typisk et samfunnshus eller lignende. Der serverer dere tre retter som koster mellom 10 og 15 euro, typisk biff med pommes frites, pasta bolognese eller noe annet enkelt.
Selvsagt har dere også masse øl. Dere henger opp et banner eller to i byen og noen lapper på lyktestolper, og så er der servering og hygge både fredag, lørdag og søndag. Er det eetfestijn i byen tar du med familien og spiser, litt som vi tar en tur i skogen.
På invitasjonen står det T.V.V – ten voordele van – løst oversatt betyr det til inntekt for. Overskuddet fra den lille spisefestivalen går gjerne til en lokal rytter, en klubb som arrangerer ritt, eller kanskje fanklubben som sådan, så de får arrangert turer og andre opplevelser.
Det er helt vanlig å delfinansiere ungdomsryttere på denne måten, like vanlig som det er at inntektene går til en fotball-eller kanskje dartklubb.
TIL INNTEKT FOR: Enten du trenger penger til en lokal rytter eller hjemløse barn, «eetfestijn» er løsningen. Her holder noen fest til inntekt for Maxime Roes, en belgisk rytter vi aldri har hørt om. Foto: Privat
3: WTC – Wielertoerist club
Stikker du innom en pub eller kafe i Belgia (det er ikke alltid lett å skille) vil du ofte finne et skilt bak bardisken der det står «WTC» - etterfulgt av et navn.
I Norge har gjerne sykkelklubbene et bredt tilbud, der de både har satsing på unge og et turtilbud til de som er over middagshøyden. I Belgia er dette gjerne skilt fra hverandre, og kulturen rundt langturene for eldre fans, er gjerne organisert gjennom ulike WTCer, altså wielertoerist club. De har altså en større kultur for sykkelklubber der absolutt alt handler om tur og hygge.
WTCene er gjerne tilknyttet en kafe eller klubb, der turene i helgene starter tidlig om morgenen. Sykkelturene er gjerne på en time eller to, før de drar tilbake til kafeen og drikker øl. Det er lav terskel for å delta, men klubbtilhørigheten er sterk – og så godt som alle sykler i klubbtrøya.
Er du en litt eldre mann med stor mage sklir du rett inn i gruppa, og kvinneandelen er relativt lav, selv om det finnes flere WTCer på kvinnesiden.
Det er slettes ikke uvanlig at fedrene tar med sønnen på en tur med sin WTC, og om sønnen blir hekta på sykling melder han seg inn i en aktiv klubb. Da kommer WTCen virkelig til kort.
Tar du deg en sykkeltur i Flandern en helg, vil du møte mange ulike WTCer på tur.
STOLTE TURRYTTERE: Leeuwse wielertoeristen er en av de største klubbene for glade amatørsyklister i Belgia, trolig også i Europa. Foto: Leeuwse wielertoeristen.
4: Slik får du din egen fanclub
Det er i det hele tatt mye som foregår på pubene i Flandern. I regionen er det tusenvis av små byer, med puber og kafeer som samlingspunkt. I pubene er det gjerne også et møterom, og når en allikevel ofte sitter og ser på sykling, hvorfor ikke lage en supporterklubb?
Om du er i Belgia og ser på sykkelritt, ser du at det langt fra bare de største navnene som har en fanklubb, ofte er det ryttere du ikke en gang har hørt om.
Det er altså slik at er du syklist i Belgia, så er du en slags helt, enten du er belgisk eller utlending. Kanskje vant du et lokalt amatørritt en gang, eller kanskje du hadde et massivt solobrudd som ikke holdt helt inn. Mer skal det ofte ikke til før noen legger merke til deg.
Der har du også svaret på hvorfor tilsynelatende ukjente og umeritterte førsteårsproffer fra hvor som helst i verden, allerede har en godt synlig fanklubb med base i en liten belgisk by. Sannsynligvis vant han eller hun et mindre ritt der for mange år siden.
TROFASTE: De største syklistene har naturlig nok sine fanklubber, men også ukjente amatørsyklister på vei opp har en stor fanskare. Foto: Cor Vos.
5: I Flandern kan du leie pes
Den beste måten å bli vant til å sitte i et raskt felt på er å trene pes – altså sykle i dragsuget fra en moped eller bil. Men de færreste har egen moped, langt mindre noen til å kjøre den, men fortvil ikke. I Flandern kan du faktisk leie noen til å kjøre pes for deg.
Skjønt det er ikke så enkelt som at det finnes en nettside der du bare bestiller en mopedist på døren, men det er ikke langt unna heller.
Men si at du satser sykling utenom den tradisjonelle klubbmodellen, da vil på et eller annet tidspunkt være i Belgia i en lengre periode. Mopedistene er gjerne tilknyttet lokale klubber og ryttere, og det er ikke verre enn at du tar kontakt med rytteren eller sjåføren, enten det er på ritt, trening eller kanskje du greier å hekte deg på noen sekunder.
Eller så er det litt som med fanklubben, er du god og gjør deg bemerket – kommer mopedisten til deg. Ofte bygger du opp et vennskap med mopedistene, og det er slettes ikke sjelden at de kjører gratis for rytterne, eller kanskje de bare tar betalt med en sandwich eller et par øl. For hvorfor skulle de sko seg på noe som er en drøm, å kunne være en del av et toppresultat i proffsirkuset?
Det er kanskje lett å tenke likheter mellom sykling i Belgia og langrenn i Norge, men gjestmildheten som du finner ovenfor syklister i Belgia er helt unik. Vinner du et amatørritt der norske klubbryttere deltar, vil nysgjerrige sverme rundt deg. Om du i samme anledning sier hva du trenger av kost og losji, er du garantert at det er tatt hånd om i løpet av kvelden.
RYGGDEKNING: I Belgia kan du leie en mopedist kalt «derny» for treningens del, eller du kan delta i ulike ritt. En god derny har gjerne en rekke stjernesyklister i stallen. Foto: Cor Vos.
6: Retroflandern
Retroritt vokser i globalt omfang, og vi er nødt til å takke italienerne for L’Eroica, retro-turrittet som var så kult at proffene ville ha sitt eget ritt – det vi i dag kjenner som Strade Bianche. Selvsagt har også Flandern rundt sitt eget retroritt, «Retro Ronde». Konseptet er det samme som i andre retroritt: Sykkelen din må være eldre enn 1987, og den må godkjennes før start. Klikkpedaler er ikke lov, ikke polyestertrøyer heller for den saks skyld, ja det eneste produktet laget etter 1987 som er tillatt, er hjelm.
Men der andre nøyer seg med at sykkelen må være eldre enn 1987, strammer retroflandern skruen ytterligere. De er til og med så strenge at om sykkelen din er laget før 1987 men ser moderne ut, får du startnekt.
I tilknytning til Flandern rundt arrangeres det selvsagt også turritt, da av litt mer ordinær art. Men været kan være ganske ræva i Belgia på våren, retroflandern arrangeres derfor i mai. Du kan delta på distansene 40, 80 eller 120 kilometer, alle tar turen innom de hardeste og mest kjente bakkene. Om du kjører den korteste utgaven trenger du faktisk ikke å sykle selv, der er det faktisk tillatt å stille med derny – altså knallerten som brukes til å kjøre pes!
Trenger du litt inspirasjon til Retroflandern, anbefaler vi deg en tur på Flandern rundt-museet.
I GAMLE DAGER: Alt var så mye bedre før 1987 at vi gjerne leker pre 1987, også i Flandern! Foto: Retro Ronde.
7: En gang var Flandern rundt helt flatt
Den første utgaven av Flandern rundt i 1913 var faktisk helt flat. Riktignok var den på over 324 kilometer, og på datidens sykler var det selvsagt en utfordring. Det var først i 1919 i den tredje utgaven av rittet at det kom bakker. Tiegemberg var den første bakken, og så kom Kwaremont.
I 1928 ble Kruisberg en del av rittet, og frem til andre verdenskrig var dette de eneste bakkene, ja med unntak en gjesteopptreden fra Edalareberg. Men hvorfor var det slik? Sykkelsporten har alltid handlet om å gjøre det så vanskelig som overhodet mulig for seg selv. Før krigen var mange av veiene brostein eller grus, så det var nok av utfordringer. Men etter krigen ble mange av veiene utbedret, og arrangøren måtte finne andre måter å gjøre det vanskelig på. I 1950 begynte de å sykle Muur van Gerardsbergen, bakken som går opp til det kjente kapellet.
De konkurrerende rittene Het Volk, i dag kjent som Het Nieuwsblad, i tillegg til Kuurne-Brussels-Kuuren, var begge raske med nye bakker i rittet. Til slutt handlet alle rittene om bakkene i de Vlaamse Ardennenen.
SLITSOMT? Rik van Steenbergen slapp å sykle mer enn tre bakker, da han vant Flandern rundt i 1944, på slutten av andre verdenskrig. Foto: Cor Vos.
8: Vi må snakke om øl
Mens så godt som hele Europa forholdt seg til den tyske renhetsloven for øl – var ikke belgierne videre interessert i den lovgivningen. Faktisk ble ikke renhetsloven avviklet i Norge før i 1994, da etter pålegg fra EU. Renhetsloven definerer hva ølet skal brygges på, altså malt, humle og vann. Hvorfor matvareloven av 1516 i sin tid ble innført er man ikke sikre på, men innbyggerne i det geografiske området som i dag utgjør Belgia, ville hvertfall brygge på sin egen måte.
Når vi først er inne på øl er de morsomme detaljene endeløse. I bunnen av Oude Kwaremont ligger bryggeriet Kwaremont, som brygger et øl som heter nettopp Kwaremont. Ølet har samme alkoholprosent som stigningsprosenten i bakken, altså 6,6. Kjøper du en gave-eske med øl og glass, er det brostein på stetten til glasset.
Men når vi snakker med belgierne selv, opplever de ofte myten som større i utlandet enn hjemme, nesten som en urban legend. Noen sier de har utenlandske venner som er mer opptatt av belgisk øl en dem selv. Eller som den belgiske sportsdirektøren i Uno-X, Gino van Oudenhove sier:
– Vi drikker alltid øl i Belgia, vi drikker ikke mer fordi det er Flandern rundt. Enhver anledning til å drikke øl så drikker vi, ting blir litt mer koselig da.
Til slutt - I følge øleksperter har Belgia i dag over 100 ølsorter. Hvor mange ølsorter kan du navnet på? Pils, IPA, weissbier, lettøl og tja, øl? Resten finner du i Flandern.
FOR HAM OG HENNE: Kwaremont øl, 6,6 prosent, samme som stigningsprosenten på bakken. Brostein på stetten, god fylde, her er alt på stell. Foto: Bryggeriet.
9: Er du aktiv syklist, er du stjerne
Det spiller mindre rolle om du sykler på et profflag eller om du bare er en klubbrytter. Ser du ut som en aktiv syklist, altså har på deg klubbtøy, er skarp i fasongen og har en sykkel som bærer preg av å bli brukt selv om den er ren, vil du få utrolig mye oppmerksomhet.
Punkterer du og har glemt slangen hjemme, kjører noen deg til nærmeste nabo, sykkelbutikk eller lokale mekaniker.
Historier om ryttere som blir tatt vare på etter at de har blitt kjørt av eller har kjørt feil, er like sanne i dag som de var for hundre år siden.
Dimension Data hadde eksempelvis en eritreer som ble kjørt av i Flandern rundt, og syklet seg fullstendig vill. Laget måtte hente han mange timer etter at målgangen var ferdig.
En familie hadde simpelthen tatt ham inn og gitt han mat og hus, ringt og sørget for at alle ble gjenforent. Det er hvert eneste år utallige ryttere som får skyss tilbake til målbyen av samme årsak, også lokale klubbryttere fra hele verden.
Så går samtalen på puben, og vips så er det nok en fanklubb i emning.
SKÅL! Det belgiske publikummet heltedyrker syklister. Tar de tradisjonen tro en øl på seierspodiet slik Rasmus Fossum Tiller gjorde da han vant Dwaars door het Hageland, hjelper det på muligheten til å kjøre Flandern rundt. Foto: Cor Vos.
