Rivaliseringen mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor oppstår under det franske mesterskapet i Rouen i 1961. At det er Poulidor som blir mester på landeveien, og ikke Anquetil, er vondt å akseptere for byens store sønn. I Rouens gater har han vokst opp, og på åkrene i Quincampoix har han tilbrakt store deler av barndommen med å plukke jordbær. Arbeidet er hardt, men gutten klager aldri uansett hvor vond ryggen måtte være. Å kunne tåle smerter er en egenskap som skal komme godt med når han først får oppdaget sin store lidenskap for sykling. I fem timer kan han sitte i bukken bak mopeden til treneren André Boucher, uten noen gang å reise hodet. Beina til Anquetil tikker opp og ned som en metronom, resten av kroppen forblir ubevegelig. Det er ikke uten grunn at folk kaller ham for «Monsieur Chrono». Han er en tempospesialist verden aldri har sett maken til. Syklingens «lille Mozart» håndterer sykkelen på et vis som ikke er mulig å forstå. Presis og effektiv i kjørestilen, stilfull og elegant i væremåten. Med høye kinnbein og aristokratiske ansiktsuttrykk minner han mer om filmstjerne enn syklist. Anquetil er selve personifiseringen av det moderne Frankrike på 1960-tallet, som opplever sosial og økonomisk fremgang.

Les også: Lysefjorden rundt

Helt annerledes er Raymond Poulidor. Han representerer tradisjonelle verdier som ærlighet og edruelighet, og lever i en tanke om at hardt arbeid blir belønnet til slutt. Sønnen til de to bøndene Martial og Maria Poulidor vokser opp på et småbruk i Sør-Frankrike. Å sykle får han bare tid til på kveldene, etter at han har jobbet hele dagen ute på jordet. Men Poulidor har talent og vinner lokale sykkelritt. Premiepengene er en kjærkommen ekstrainntekt til familien. Drømmen om å bli proff er slettes ikke utopisk, bare han overlever militærtjenesten og krigen i Algerie. Poulidor blir sendt bak frontlinjene som lastebilsjåfør, og føler at tiden han har for å bli profesjonell syklist renner ut i ørkensanden.