Gjøvik–Oslo – Høstens flotteste sykkeltur på grus

Denne saken ble opprinnelig publisert i 2021, men er republisert til glede for både nye og gamle lesere!

Dette landskapet, denne gamle kongevegen, det minner ikke om noe annet i Norge i det hele tatt. Selve grusveien, deler av den kalt Kongevegen over Hadeland, er like kupert som Thunder Coaster på Tusenfryd.

Den løper langs en åsrygg som strekker seg fra Brandbu i nord til Grindvoll like ved Jevnaker noen mil lenger syd. På begge sider av veien møter vi store, åpne områder med dyrket mark, rettkantede åkerlapper i gult, oransj, grønt og beige, med kilometerlang utsikt i både øst og i vest.

Det er gamle eik, lønn-og almetrær som er plantet ute langs åkerlappene, og svarte kråker flyr opp når vi passerer. Det er overskyet og tendenser til tungt høstregn det ene sekundet og lav høstsol det neste, og vanskelig å tolke de symboltunge fargene i høstløvet som nekter å slippe taket, selv om det blåser kuling i mot.

Vi raser over grusveiene, årets siste monument, det er tungt.

Det er små løvskoger til høyre og venstre, omtrent slike du ser når du kjører i åsete landskap gjennom Tyskland om du er på vei gjennom Europa med bil, det samme landskapet du finner i filmen som spilles julaften formiddag hvert år, og hadde det vært snø på jordene hadde jeg vært sikker på å kunne høre «Askepott, A-S-K-E-P-O-T-T!» gjalle.

Om du synes det er anstrengende å lese, du kan heller prøve å sykle denne veien. Den er like brutal enten du har sur motvind som oss eller du bare har en mild solgangsbris i ryggen.

For hardt er det, og hardt blir det. Veien bukter seg opp og ned som den smale veien som løper inn i horisonten på et grunnkurs i akvarellmaling, den krøller seg rundt gamle laftestabbur og gedigne gårdsbygninger som en grisehale i parringstiden, den stuper 20 prosent nedover gjennom smale alléer og den stiger tilsvarende bratt opp over de mange bakkekulene.

Får du fart nok i utforkjøringene klarer du akkurat å gnage deg over neste åskam, mister du momentet er det så bratt at du fort mister festet mot underlaget.

Det er gamle steinkirker på de mange små kollene, med høye spir som peker mot himmelen, de er godt synlige på avstand, og en kan bare tenke seg hvordan de flokket hit i gamle dager.

De rike storbøndene og kanskje den lokale kongen på forreste rad, fremme ved benkeradene med skinnfeller og varmen fra stearinlys ved alteret, langt unna de iskalde steinveggene der de fattige satt, frosne og kalde til beinet, trolig forstod de ikke halvparten som ble sagt under messen heller for den saks skyld, men opp hit, opp til en av de gamle kirkene på en av de mange høydene, hit skulle de.

Jeg har talt fire eldre kirker de siste kilometerne, akkurat det tallet er jeg helt sikker på. At det er 4000 kalorier som har forsvunnet siden vi forlot Brandbu for bare noen kilometer siden kan jeg ikke bevise, selv om det føles sånn.

Opplegget med denne turen er enkelt. Eller vent. Opplegget med denne turen var enkelt. Vi tok første mulige tog fra hovedstaden til endestasjonen Gjøvik, for å sykle hjem på så få asfaltveier som mulig.

Vi, eller altså jeg, ble enige om å stoppe hver gang det hadde gått en time, for å foreta en liten stemningsrapport.

Vy reiser fortsatt på samme måte som da de slapp å være NSB, de er fortsatt den servicetilbyderen i landet som er best på å gi deg følelsen av at de egentlig ikke vil.

Både Vy og Gjøvik ga oss noe å snakke om. 

– Gjøvik er et spesielt sted. Det er veldig mye rånere her, men Skibladner og Mjøsa er fin, humrer Simen.

Simen er fra Odalen, men bor i Oslo. Jeg døper ham raskt til «Scott». Han er kjæreste med hun som driver Glømmi Sport i Nittedal, og sponser virksomheten med utelukkende å kjøpe klær, sykkel, sko og hjelm fra Scott.

På grunn av korona har Simen syklet tilsvarende det han skulle jobbet i 2020, og han er således i en vanvittig form, selv om han har hår på bena og boxer under sykkelbuksen.

– Jeg gleder meg mest til alle bakkene. Seige grusbakker, sa Alex. Han er kollega som tenderte mot overtrening i våres, men med aktiv restitusjon på golfbanen mesteparten av sommeren har han hvilt seg i form. 

– Jeg gleder meg mest til å dra på det pizzastedet du maste så mye om i Oslo, sa Caroline. Hun er jenta som bare alltid er med, og vi har kjent hverandre så lenge og syklet så mye sammen at jeg tror begge har glemt hva den andre faktisk driver med for å tjene til livets opphold. 

Så syklet vi ut fra Gjøvik, en by med nok eksos, asfalt og fabrikkpiper i syns rekkevidde fra jernbanestasjonen. Det var lett å anta mye trafikk ut av byen, men etter å ha syklet i fem minutter ble den første asfaltveien til grus, og etter fem minutter til ble den ble uforholdsmessig bratt og lang, den gikk i kast i øst og i vest, og ingen visste lenger riktig hvilken retning vi syklet eller hvor vi kom fra.

Scott og Alex kjørte foran, Caroline tok et par sympatihviledrag for min skyld.

Den første timen hadde gått. Mye skog, mye feilnavigering, men ingen misnøye på den første situasjonsrapporten. 

– Jeg sliter litt med å lese denne GPSen. Jeg hadde samme problem da jeg syklet Spania på langs, det ble mye blindveier med lite kontanter, sa Alex. 

På time to så vi jernbanespor, rester av gamle Valdresbanen. De rustne skinnene var ikke eneste spor av sivilisasjonen, vi så asfalt også langs Trevanna.

Men hovedsakelig syklet vi gjennom tett furuskog, med høstfargede myrer på høyre side av veien og små tjern og hytter med røyk i pipa på venstre side.

De korte veistubbene mellom hvert kryss var så gjengrodde og lite trafikkert, at de like fint kunne være en innkjørsel til en nedlagt hytte eller en blindvei til en gammel militærforlegning. Men alt dette var altså den første tredjedelen av et sammenhengende grusnettverk mellom Gjøvik og Oslo. 

Vi visste det ikke da, men hele turen i dag skal på sett og vis foregå på en åsrygg, det er bare den midterste tredjedelen vi er inne på nå som har noe vidsyn å snakke om. 

– Det er bare skæv, hadde alle som en sagt i løpet av de første tre timene.

Først etter fire timer på grusveier av all slags kvalitet havnet vi ned i Brandbu, en slags sivilisasjon. Vi spratt ut av skogen som vandrere i fortiden, vandrere som ingen egentlig la merke til, som noen bare hørte om hadde vært innom landsbyen, som siden alle snakket om.

I Brandbu var både Peppes Pizza og Lokstallen stengt, og det sto mellom Cirkle K, Coop Extra og Lung Garden. Sistnevnte hadde både lokal kinamat, bord, stoler, samt karpeakvarium. 

Vi gikk for nummer 12 på menyen, sitteplass med karpe i sursøt saus. Lung Garden får terningkast 6 for påfyll og service, selv om dassen på Cirkle K Brandbu trolig knuser dem på interiøret.

Nå er det mange timer siden Brandbu. Den første delen av dagen kunne vi sykle jevnt, den andre delen av turen var omtrent like slitsom som å prøve å slanke seg på julaften, og nå har vi den siste tredjedelen.

Vi har igjen en strekning som løper fra det absolutt nordligste punktet i Nordmarka og tilbake inn til Oslo.

Inni hodet mitt har jeg tenkt at «kommer jeg hit kommer jeg hjem av meg selv». En psykolog vil trolig kalle det perfeksjonert selvbedrag, eller kanskje det handler om å tenke litt som George Costanza i Seinfeld: «It’s not a lie if you believe it». 

Men la oss se litt på hva som er sant og ikke sant.

Det er et ubestridelig faktum at turen til nå vært veldig hard. Vi har hatt lange klatringer og vi har hatt motvind. Vi har syklet et teknisk krevende terreng, for grusveier er nettopp det, gamle grusveier fra datiden, uten krav til svingkurver og stigningsprosent for sykkel eller bil, hester taklet det meste, og gamle konger kom seg nok til kirken selv om det var bratte kneiker, men det er hardt for syklister. 

En annen sak er at underlaget har vært grus. Til dels grov grus, til dels løs grus, i det hele tatt et underlag som er langt tyngre å sykle på enn asfalt.

Nå har ikke jeg noe asfalt-til-grus-ratio i hodet, jeg tror ikke det finnes heller for den saks skyld, men blir det feil å si at denne 15-milsturen på grus tilsvarer 21 mil på asfalt?

Jeg tror faktisk ikke det.

Et tredje faktum er at vi er så slitne at vi har glemt å stoppe for stemningsrapporter, og hele tidsskjemaet for å rekke å komme hjem før mørket har gått rimelig greit i dass. 

Det var sannhetene.

Noe som definitivt ikke er sant er at jeg kommer hjem av meg selv der jeg er nå. For hver gang jeg har vært i denne delen av Marka har jeg nemlig alltid tenkt at «nå er det jævlig langt til byen».

Bare det at hver gang jeg har tenkt den tanken har jeg vært på toppen av Marka, like ved de høyeste toppene ved Mylla, ikke i bunnen av bakken på baksiden av Mylla der jeg er nå.

Bakken opp fra E16 til Mylla er ikke mer enn 2,3 kilometer lang, men den er ni prosent i snitt. Akkurat nå kjennes det alt for mye ut. Skogen er mørk og dyp, luften er klam og tyngdekraften går feil vei.

Det er mange timer siden vi har hatt en stemningsrapport, det prosjektet gikk i dass for lengst. Ved Grasbergtjerna, skoghellingen ved Mylla der Jevnaker kommune selger hyttetomter på allmennhetens bekostning fordi det ligger kusehåret utenfor markagrensen, er det definitivt ikke tid for en ny rapport, mørket og kulden trenger på.

Nysgjerrigheten ble mettet og vel så det på områdene lengre nord, og selv om Nordmarka er grusparadiset 20 prosent av landets befolkning jevnlig bruker, et grusområde som kanskje er verdens beste for gratis sykling, handler det akkurat nå bare om å komme seg gjennom til det aller, aller siste gruspartiet, et lite mål grus midt i Oslo by.

Vi jager på rekke forbi Hakloa, Sandungen og opp Dødarbakken. Siste magadrag ned fra Skjærsjøen, siste banking på asfalten gjennom Maridalen. 

Storby nå. Trafikklys, biler, kollektivfelt og krangel om tid og sted. Ingen av dagens studenter har refleks i høstmørket, men alle har mobilskjermer som lyser opp ansiktet. Sushi og sykkelfelt.

Vi savner lukten av høstvåt grus. Snart skal vi finne det, midt Oslo. 

En liten, rød stue på Lillo, vernet for fremtiden på grunn av sin historiske verdi. 

Det knaser i grusen under hjulene når vi triller inn på pizza-og burgersjappa Kompis Lillo gård, og det knitrer avrundet når ølet skummer i munnen.