Da jeg begynte å sykle var utvalget av runder i klubbregi like smalt som hoftene til Chris Froome. 

Vi syklet den klassiske Bærumsrunden opp Sollihøgda hver tirsdag og torsdag, og en langtur rundt Hurum i helgen. Gang på gang, ned gjennom Lierdalen og hjem igjen via Asker. Konseptet var, og fortsatt er, så etablert at når jeg etterhvert syklet ruta den andre veien sa folk at «Åja, du syklet Bærumsrunden feil vei». Bærumsrunden-feil-vei var like mye navnet på en helt annen tur enn Bærumsrunden, like mye som det var en slags bekreftelse på min kreativitet og opprørskhet. Utforskertrangen var enorm, men konformiteten fra klubbspøkelset og andre syklister mye sterkere.