Slik motiverer jeg meg når livet er vanskelig

Klarer jeg å legge vekk tanken om at det er ufarlig å være umotivert til tider, endrer det seg raskt. 

Dette er mine tips om motivasjonen ikke er tilstede. 

Vær sammen med syklister utenfor syklingen

Denne er krevende akkurat nå, men bruk de digitale mulighetene. For når vi møtes på sykkelen får jeg høre om hva jeg har gått glipp av, hva jeg kommer til å glipp av og hva jeg definitivt ikke vil gå glipp av. Hvor mange ganger har jeg syklet med nære venner? Hundrevis. Hvor mange ganger har jeg spist middag sammen med dem, eller gått på kino? Heller unntaksvis.

Mange av de jeg er mest glad i ser jeg oftest på sykkelen, og å møtes i sivil gjør nesten alltid at jeg vil møte dem mer. Med mindre alle har synkronisert mangelen på motivasjon, betyr det at jeg må ut på sykkelen.  

Den første turen

En annen ting jeg gjør som innebærer sykling er å gå tilbake til røttene. Hvorfor ble akkurat jeg så glad i å sykle? Noen vil kanskje svare konkurranseelementet, noen det sosiale, andre setter pris på timene de er utendørs.

For meg var det å sykle en lang runde i Nordmarka som pappa en gang tok meg med på. Vi overnattet, det var for langt, vi fikk myggstikk og var utkjørte. Men da jeg noen år senere tok turen alene, i øsregn og med walkman i sekken, var det to ting jeg opplevde.

1: Mestring. 2:ølelsen av å eie et stort landskap.

De to tingene er en av de viktigste grunnene til at jeg sykler i dag.

Og akkurat den runden gir meg fortsatt den samme lykkefølelsen som den første gangen, og er like motiverende og identitetsbyggende nå som da. 

Dwaars door Vlaanderen 2009

Gjermund i redaksjonen er en skikkelig nerd. Cirka annenhver dag pitcher han youtubevideoer fra alt mulig rart som har med sykling å gjøre, men det er en av dem som virkelig traff.

Dwaars door Vlaanderen 2009. For et ritt. Det er iskaldt regn i Belgia, belgiske kommentatorer, Heinrich Haussler i storform og et blodtrimmet Quickstep som tar ansvar.

Dette er racing på sitt aller beste. Dette er en av de beste vårklassikerne som noensinne har kjørt. Blir du ikke motivert av dette klippet blir du det aldri.

Gå 

Gå da. Gå for faen. Det kanskje kleineste rådet av dem alle, men det fungerer utmerket for meg. Å gå er til og med blitt til egen bok, ført i pennen av ingen ringere enn Johan Kaggestad.

Grunnen til at jeg tenker at det er et stusselig råd, er at det er den enkleste formen for bevegelse, og en spasertur er ikke akkurat like sexy som en langtur.

Men alene eller med andre har jeg god tid til å tenke helt andre tanker enn sykkel, og selv om treningseffekten kanskje ikke er det helt store, holder jeg forfallet på trygg avstand.

Det som gjør at jeg liker det så godt, er at timeantallet og distansene syklister kan gjennomføre til fots uten at det oppleves som slitsomt er enorme.

En dagstur på tre mil er helt greit. Og om det er sånn at andres tilbakemeldinger på hva du gjør er viktig, jeg skal love deg at menigmann synes lange fotturer er barskt nok.

Om du sikter høyere enn undertegnede på forbildeskalaen, kan jeg nevne at eksempelvis Kurt Asle Arvesen var en svoren tilhenger av lange fotturer i fjellet. 

Transport

Det er sjelden jeg får eventyrlyst av å sykle til kontoret, men når jeg sykler dit jeg skal kommer ofte følelsen sigende. Å sykle til en middag, en fest, et møte eller destinasjonen for en helgetur, er ofte en god medisin.

Regner det, sykler jeg kanskje hardere for å komme fort frem, og følelsen av det gode slitet vekkes. I transportmodus ender jeg oftere opp på sykkelveier eller mindre trafikkerte ruter, jeg kan jo ikke ligge i veibanen uten å være «skarpt kledd».

Der vekkes ofte eventyrlysten, for langs de små veiene oppdager jeg ofte steder jeg ennå ikke har vært. Når transportsykling skal oppsummeres har jeg mange ganger tenkt: «Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere, det er jo så gøy»? Og så sykler jeg igjen, og har helt glemt at jeg har gjort det så ofte at jeg har glemt hvorfor jeg ikke gjør det oftere.

Og nå? Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal slutte å sykle. 

Vi sees på veien.