Landevei sykler opp Mont Ventoux

Så blir det stille, ikke engang vinden suser. Azurblått skimtes Middelhavet i sør, og i øst glinser snøtoppene i Alpene. Her oppe i to tusen meters høyde, på sagnomsuste Mont Ventoux, føler vi oss litt nærmere universet.

Vi har syklet både lengre og brattere fjell før, men de to milene opp Mont Ventoux, denne endeløse snoren mot toppen, vinden og den ubarmhjertige sola har gjort klatringen til en opplevelse vi aldri kommer til å glemme.

I løpet av natten har en tynn hinne av dogg lagt seg på frontruta til vår mintgrønne Volkswagen-minibuss, men det tar ikke lang tid før solas første lysstråler forvandler de små vanndråpene til dampende sølv. Det er en tidlig morgen i juli. En av disse morgenene som vil utvikle seg til å bli en glovarm dag om bare noen få timer.

Det har tatt oss hele natten og vel så det for å kjøre de snaue tusen kilometer fra München til Provence, men vi ville være fleksible når vi først skulle til Frankrike på sykkelferie. Vi, det er mine tyske kompiser Radek og Mario og meg. Alle tre har vi lenge drømt om å klatre opp Mont Ventoux, til vi en dag bare bestemte oss for å gjøre det.

– Hvor er stråhatten min?, spør Mario energisk ifra bak rattet. Mario har forskjellige hatter for ulike anledninger. Bøttehatt for fest, diverse capser for fysiske aktiviteter, og eget hodeplagg for kjøring.

Mens jeg later som om jeg ikke har fått med meg spørsmålet og fikler med radioen, sender Radek en krøllete og lite presentabel stråhatt fra baksetet og frem i bilen. Solbrun som han er, mangler han bare den lille franske barten for å se ut som Jacques i den gamle læreboka mi, tenker jeg lurt.

Som kartleser bestemmer jeg musikken for turen, en ærefull og høytidelig oppgave. Til og med profflagene har egen musikkansvarlig på bussene sine når de drar til start, et ritual for å gire seg opp og komme i bobla. Jeg velger «Kraftwerk» sitt Tour de France-album, selve lyden av sykkel.

Da vi for ti år siden var i Provence for første gang, sjokkerte vi lokalbefolkningen ved å spille «Elektro Kardiogramm» på full guffe og med dundrende bass. Jeg tror jammen franskmennene trodde «les boches» var tilbake da. «Huuhaa, huuhaa ... minimum ... maximum, beats pr. minute» stønner det ut av høyttalerne i bussen, mens vi kjører langs lavendelåkre og forbi landsbyer, som har så mange accenter i navnet at vi aldri kommer til å klare å uttale dem korrekt. Det er sommer, det er Tour de France på radioen og vi er i Frankrike.

Den muntre stemningen i lagbussen vår stilner like bratt som Mont Ventoux reiser seg i det fjerne. Med sin kritthvite topp synes fjellet på lang avstand. Ensom og urokkelig står det alene i landskapet, akkurat som en utskytningsrampe til universet. Mont Ventoux er vår Cape Canaveral. Nedtellingen til vår reise opp månefjellet har begynt. 

– Det nakne fjellet, gjentar jeg flere ganger inni meg, som om jeg må lære meg betydningen av ordet nakenhet på nytt. Ikke mykhet eller sårbarhet betyr det, men råskap og dristighet. Mont Ventoux utøver en uimotståelig tiltrekningskraft på oss syklister, tenker jeg, og som lemen streber vi oppover. Bestemte på at vi kommer til å klare det på en respektabel tid, fattet dersom vi mislykkes. Jeg loser Mario inn på den store parkeringsplassen i sentrum, usikker på om vi er lemen eller mennesker.

– Førstemann til toppen spanderer en iskald Orangina, sier Radek når han åpner skyvedøra bak og kjenner på varmen. Orangina er smaken av Frankrike for oss.

Klokka er ikke mer enn ti på formiddagen, men det er varmebølger i lufta når vi ruller fra bussen. Foreløpig gir platantrærne i Bédoins gater behagelig skygge, men bare til vi kommer til rundkjøringen der vei D974 tar mot øst og frodige sletter og vinåkre utfolder seg. Under den skyfrie himmelen kjenner vi sola steke. Mario kniper sammen det venstre øyet sitt og retter tommelen mot toppen av fjellet. Som Tom Hanks i filmen «Apollo 13» måler han avstanden til månen.

– 21,8 kilometer, anslår jeg. Han flirer. Ennå i hvert fall.

Stigningen de første tre-fire kilometerne er snill. Det er mer en falsk flate vi sykler på for øyeblikket. Medvinden i ryggen gir oss selvtillit, og på storskiva sklir vi av gårde. Det frister å gå hardt ut. Ble det ikke kappløp til månen også? 

– Det var omtrent her Peter Sagan gjorde wheelie i Tour de France i 2013, forteller jeg.

– Team Sky blåste forbi ham rett etterpå, men kult var det likevel, legger jeg til, som om jeg må forsvare slovakens ære. Mario og Radek nikker taust. De har vent seg til ikke å avbryte meg når jeg holder én av mine monologer om sykkelhistorien.

Foran meg ser jeg imaginære sykkellag kjøre opptrekk for kapteinene til bunn av fjellet. Med stor hastighet jager de gjennom Bédoins trange gater med de okerfargede husene. De jager gjennom den lille landsbyen, som er verdenskjent ene og alene fordi Tour de France bestandig legger løypa her. Det er en stadig surring av hjul. Opp og ned. Venstre, så høyre. Det går så fort i fantasien min og på TV. Det går overraskende sakte i realiteten.

Vi har passert landsbyene Saint-Colombe og Les Bruns, når veien tar en krapp venstre sving og blir bratt. Skikkelig bratt. Ti-elleve prosent, tipper jeg. På bare noen få meter får Mario en kjempeluke på meg og Radek. Mens vi vugger oss oppover på ren kraft, visper Mario av gårde på lette gir. Han er liten og lett, og tyngdekraften er så sabla urettferdig.

– Visste du at det dyrkes safran ved Mont Ventoux? spør Radek og roer ned farten. 

Jeg rister på hodet og med beina. Akkurat nå har jeg nok med å holde sykkelen i gang.

– Safran er blant verdens mest kostbare kryddere og det finnes en egen ISO-standard for å vurdere kvaliteten. Det tørre og varme klimaet skaper gode vekstbetingelser, sier han.

Sammenlignet med Radek sin kunnskap om flora og fauna, er landbrukshalvtimen til Kaggestad i Tour de France en smal sak. Han peker på trærne til skogspartiet vi er i nå, og forteller at skogen til Mont Ventoux i tidligere århundrer systematisk ble hugget ned for å forsyne skipsverftene ved Middelhavet med råmateriale. Nyplantingen av skog ble først startet på 1800-tallet, når store områder var rasert allerede.

– Dette er libanonseder og svartfuru, trær som egentlig hører hjemme i Atlasfjellene eller på Balkan, men under skogreisningen ble det akklimatisert mange fremmede arter her, forteller Radek.

Mens trærne over tid har tilpasset seg forholdene, strever muskulaturen min med å gjøre tilsvarende i stigningen. Det er hard jobbing for hver meter det går oppover. Veien flater aldri ut, men fortsetter å stige jevnt til himmels. Den trekker seg snorrett langs åssiden, ingen sving eller serpentin skaper avveksling. Det eneste beviset på at det går fremover er at tallene på stabbesteinene ved veien blir lavere.

Som tidsfordriv, og siden det går så sakte, har jeg begynt å lese graffitiene på asfalten. Alejandro Valverde er blitt heiet på her, Romain Bardet også, og Chris Froome. Igjen og igjen er navnet hans foreviget med hvit maling på veien. I 2016, da Froome kræsjet i en motorsykkel og begynte å løpe oppover fjellet i bare sykkelsko, trakk sykkelverdenen pusten. Det hele skjedde ikke langt fra Chalet Reynard, dit vi har kommet nå.

«Det heter seg at alle veier fører til Rom. Til toppen av Mont Ventoux er det i alle fall tre.»

Etter ti kilometer med konstant stigning kjennes det som en åpenbaring for beina å nå platået og vertshuset på 1400 meters høyde. Endelig ruller det lettere igjen. Om vinteren frakter skiheisene turistene herfra og videre til toppen, men for oss er det kun to hjul som gjelder.

Jeg lurer fremdeles på hvorfor jeg har så god fart ut fra platået, når jeg oppdager Mario og en gjeng med lærkledde motorsyklister rett foran meg. Om han har ventet meg og Radek inn eller om han har fått det, vet jeg ikke, men jeg tipper det første, siden han er like blid som vanlig.

– Jeg har fått vite at det allerede i 1902 ble arrangert motorsykkelløp opp Mont Ventoux. Da brukte de drøye 27 minutter til toppen. Senere ble det også avholdt billøp. Sveitseren Willy Daetwyler var den første som i 1957 hadde en gjennomsnittshastighet på over 100 km/t opp fjellet, beretter Mario.

Det heter seg at alle veier fører til Rom. Til toppen av Mont Ventoux er det i alle fall tre. Da vi for litt siden kom opp til Chalet Reynard, la jeg merke til en vei som kom fra høyre, og som skiltet sier går til Sault. Av de tre veier er D164 den slakeste av alle. Ruta ble ferdigstilt så sent som i 1950, mens traseen fra Malaucène i vest ble innviet atten år tidligere. Den vil vi ikke møte før vi er på toppen.

Hovedveien fra Bédoin, som vanligvis brukes i Tour de France og andre ritt, ble anlagt på våren i 1882, samme år som også værobservatoriet på toppen ble ferdigstilt. Den var i lang tid en kjerrevei, som først ble brosteinslagt i 1934.

– Nå sykler vi til månen, sier Radek og peker på rullesteinene rundt oss.

Jo nærmere vi kommer toppen, jo mindre vegetasjon blir det. Trær er blitt til busker, busker er blitt til mose og hvit, smuldrende kalk. Her er det ingenting som beskytter oss for hverken sol eller vind. Aldri før har vi hørt lyden av vind som treffer på værbitt kalkstein og høyprofilhjul. Vi kan kjenne vinden ta tak i syklene våre.

– Det er mistralvinden. Den kan blåse med opptil 320 km/t på enkelte dager. Da stenges bommen nede ved Chalet Reynard, akkurat som de gjorde i Touren i 2016, forklarer jeg.

– Forresten så kan ikke en som er blitt gæren på grunn av lyden av mistralvinden straffes, ifølge en gammel fransk lov. 

– Heller ikke for drap, legger jeg til.

Vi sykler gjennom et ørkenlandskap, der det er satt opp gulsvarte markeringsstolper. Et forsøk på å stenge naturen ute og vise veien til toppen av fjellet. Det var i dette fiendtlige terrenget briten Tom Simpson kollapset under Touren i 1967. En dødelig cocktail av dop, anstrengelse og hete tok livet av ham den gangen. Selv etter at Simpson hadde kollapset for første gang, løftet tilskuerne han på sykkelen igjen etter ordre fra briten.

«Ifølge historien sa han ordene «put me back on my bike», som i ettertid er blitt til et symbol på hvor tøffe syklister er. Og publikum ville se gladiatoren kjempe videre.»

Ifølge historien sa han ordene «put me back on my bike», som i ettertid er blitt til et symbol på hvor tøffe syklister er. Og publikum ville se gladiatoren kjempe videre. På stedet han omkom er det reist et minnesmerke i granitt, der syklister fra hele verden legger ned drikkeflasker og capser som en siste æresbevisning. Akkurat nå har vi lett for å forstå rekkevidden av tragedien.

Hadde Simpson dødd nede ved foten av fjellet, hadde folk kanskje bare trukket på skuldrene. Her oppe, i denne ørken, nære toppen av Mont Ventoux, ble hans død til et symbol for de umenneskelige lidelser syklistene i Tour de France blir utsatt for. Det er fortsatt snaue to kilometer til toppen, men det hjelper å sykle sammen. Det hjelper å ha trofaste kompiser ved sin side. I den siste svingen før toppen hjelper det ekstra mye.

Langt nede i dalen ligger Bédoin. Det virker som et lite glimt i en annen galakse, flere lysår unna, her vi står på månen.

– Det er i grunnen ikke rart at menneskeheten var på månen, sier Radek.

– Enhver oppdagelsestur, om det er til månen eller bare til toppen av Mont Ventoux, starter med å bestemme seg. En beslutning. Det er alt som trengs.

1. BÉDOIN – MONT VENTOUX

LENGDE: 21,8 km

HØYDEMETER: 1629 m

GJENNOMSNITTLIG STIGNING: 7,4 %

MAKSIMAL STIGNING: 12 %

KAFFESTOPP: Bédoin (0 km), Saint Colombe (4 km), Saint Estève (6 km), Chalet Reynard (15 km), Mont Ventoux 

2. MALAUCÈNE – MONT VENTOUX

LENGDE: 21,4 km

HØYDEMETER: 1558 m

GJENNOMSNITTLIG STIGNING: 7,2 %

MAKSIMAL STIGNING: 12 %

KAFFESTOPP: Malaucène (0 km), Grozeau (2 km), Chalet Liotard (15 km), Mont Ventoux

3. SAULT – MONT VENTOUX

LENGDE: 25,7 km

HØYDEMETER: 1152 hm

GJENNOMSNITTLIG STIGNING: 4,5 %

MAKSIMAL STIGNING: 11%

KAFFESTOPP: Sault (0 km), Chalet Reynard (15 km), Mont Ventoux

LENGDE: 22 km

HØYDEMETER: cirka 1500