Kom deg fra Tokyo til Osaka innen fristen på 14 dager, alt du behøver er å besøke 11 sjekkpunkter på toppen av fjell, som alle er høyere enn 2000 meter. Navigerer du riktig ender du opp med totalt 2400 syklede kilometer og 40 000 høydemeter, navigerer du feil, mye mer. Planlegg din egen rute, ha med deg det du trenger og opplev Japan utenfor allfarvei.

Tårene renner
Sammen med regnet gjennom skogen
Mørket kommer med dagen 

– Haiku, ukjent opphav 

Annonse

Ved Tokyos nullpunkt, Nihonbashi broen, syklet vi ut kl. 05:00 om morgenen. Vi lot elven Sumida-gawa og de to franskmennene lede oss ut av det moderne Japan, og inn i det ukjente, gamle riket. Solen strålte mot brutale kraftverk, rismarker, fabrikker og stille elver. Langs kanaler på rolige sykkelveier møtte vi japanere som tok morgenjoggen, luftet hunden eller syklet til jobb. Verdens største by var nettopp det - det tok evigheter å forlate det urbane Tokyo, men etterhvert så vi hvite topper i det fjerne. Fjellene løftet oss opp, jet-laggen hang som et lodd etter sykkelen, og vokste i takt med skiftning til lettere gir. Døgnvillheten satt i navet og konspirerte med tyngdekraften. Sakte falt øyelokkene ned over virkeligheten, og jeg la meg i den fuktige løvskogen for å hvile. Lette dråper regn traff ansiktet og dro meg til slutt ut av en urolig drøm. Det var mørkt da jeg nådde toppen og ble gjenforent med min partner for eventyret, Kristian Møkleby, mer kjent som «Møkle». Han ventet tålmodig ved vulkanfjellet Harunas kratersjø, og etter 17 timer med sykling var jeg glad for å se ham. Vi styrtet ned til kveldens overnattingssted: en døgnåpen Seven-Eleven Convenience Store, eller «konbini», som japanerne kaller dem.

Rindo:  Små skogsveier som fører deg lenger og lenger inn i den mørke skogen og det ukjente Japan med skogsåndene som reiseleder.

Vi vet det ikke ennå, men de skal bli selve livsnerven vår, og er alltid der når vi trenger noe. På veien har vi truffet flere av de andre deltagerne, og sammen feirer vi avkryssingen av det første sjekkpunktet. Det tyske teamet med Carlos og Philipp som kaller seg «The Hardbraker’s» i hver sin high-tec bivi fra Gore, andre i telt, og meg og Møkle i hver vår hammock. 

Det er denne natten det begynner. Dette regnet har ingenting med de sympatiske dråpene som vekket meg på vei opp til toppen av Mt. Haruna. Nå er det som om hele den Japanske øygruppen blir dratt ned under havet, igjen og igjen. Bølger av mørkt, svart regn omringer oss. Vi bestemmer oss for å sykle videre før grålysningen i isteden for å sove som svamper. Det siste vi ser når vi ruller ut er de to tyskerne som vrir seg som østerslarver i sine oransje bivibager. Vannet stiger sakte rundt dem. De skogkledde vulkanåsene er blågrønne i det svake morgenlyset, som når man ser noe gjennom vann. Tåken flykter mellom åsene som hvit melke i havet. 

Malakas, en tyfon rangert i kategori tre, spiser seg gjennom Taiwan, Filippinene og Japan. De små fjellveiene er preget av tidligere vær. Såret og noen ganger revet i filler, blir de alltid vekket til liv igjen av standhaftige og målrettede japanske ingeniører. «Livet, er en uendelig kamp mot støvet», i Japan er det en uendelig kamp mot naturkreftene. De krummer nakken og sørger for at de dype dikene ved siden av veiene holder stand. Fantasifulle lys og uniformskledde arbeidere viser oss den trygge veien gjennom vedlikeholdsarbeidet. Vi tråkker på i våre våte sko som surkler i takt med pedalenes rundgang. Det bobler og syder rundt oss som om hele øyen fermenterer. Vi har hver vår gjennomsiktige regnfrakk i tynn plast med hette, kjøpt på en av de utallige konbiniene vi har besøkt. De som spiller den samme musikken, muzak-versjoner av Beatles og Abba, med pinlig nøyaktig gjentagelse, men som også har utmerket mat, varm som kald, med nøyaktig antall kalorier skrevet på etiketten. Fra innsiden av den gjennomsiktige plastfrakken ser jeg templer og små alter. Utstoppede bjørner utkledd som mennesker, epler store som grapefrukt, travle bygater gjengrodd av trafikk. Forbi opphøyde ekspressveier, forbi øyer og hvitmalte broer i stål, gjennom gamle landsbyer med gamle mennesker, gjennom trange tunneler, sykkelveier gjengrodd av ugress i skulderhøyde. Japanske småbyer er et slags forvrengt ekko av USA. Seven- Eleven, Family Mart, de ligner amerikanske westernbyer, med utenpåliggende elektriske kurser og transformatorer på de primitive og enkle huskonstruksjonene, i grell kontrast til det hypermoderne høyhastighetstoget «Shinkansen», som kutter seg gjennom Japan så fort og stille at du knapt enser den. Husene dukker opp som sopphatter i varianter av beige. Her og der perforerer rustne industrikonstruksjoner i stål det grågrønne landskapet. Maten er beige, brun og grå. Husene er beige, brune og grå. Et japansk hus ser helt likt ut på utsiden som på innsiden. Fargene er de samme. Beige, brun, grå. Naturen er like mye på utsiden som på innsiden. Uansett hvor vi er føles det som om hele øygruppen er midt i en langsom drukningsprosess. Klemt inn mellom dype diker og ninja-aktig tungtransport balanserer vi som samuraier på veiskuldre smale som sashimi. Vi sykler på innsiden av en magisk sopp.

Les også: Som en reise gjennom hele landet

Menneske mot natur: En evig kamp mot rusten. Stålkonstruksjonene kjemper som gale mot korresjonen men vil tilslutt gå tilbake til sin naturlige tilstand som jern og karbon.

Atter en gang ser jeg ryggen til Møkle forsvinne inn i tåken foran meg, den blir tettere og tettere med skumringen. Skogen rundt meg er fylt av ånder jeg helst ikke vil møte. Alt er stille bortsett fra lyden av regn, uvante lyder fra skogen og sykkelhjulets gnaging mot veien. Mystiske figurer hogget i stein glor på oss fra skogkanten. De er plassert der til minne om en skoleklasse med barn som etter sigende forsvant i området på 60-tallet. – De var på en skoletur men kom aldri tilbake, fortalte en eldre mann på den lokale baren. 

Nature is not something to be coddled and accepted and held to your bosom like a wounded snake. Tell me, what was there before you were born? What do you remember? That is nature. Nature is a void. An emptiness. A vacuum. 

- Werner Herzog, Letter to cleaning lady

– De må ha møtt en «Yokai», en demon eller ond ånd, mente han. Bare de tomme teltene etter skoleklassen stod igjen da letemannskapet fant leiren. Barnas sjeler er for alltid fanget i skogen som omkranser fjellet, og vi blir advart å gå inn i skogen når det er tåke. Åndene lever i trærne og kommer ut når tåken kommer, sier han. 

Jeg er midt mellom ying og yang, jeg er redd for å bli forlatt og jeg er redd for å fortsette. Hvor er du Møkle? 

Vi famler i et mørkt univers etter et observatorie på toppen av Mt. Nyukasa, som markerer sjekkpunkt 4. På kartet forsvinner disse småskogsveien som kalles «rindo» inn i et ubebodd, uendelig mørkegrønt landskap, et landskap som ikke forandrer seg men bare er varianter av det samme. Er det dit vi er på vei? Den tangsvarte natten bølger over våre våte, trøtte kropper og lyktene er i ferd med å lade ut. Jeg drømmer om solskinn, varme veier som snirkler seg over eksotiske øyer, broer og tindrende hav. 

Observatoriet på toppen består av et teleskop, en gammel kvinne og en enda eldre mann. De driver et lite overnattingssted og spiseri, i tillegg til å overvåke sattelittene til JAXA. «The Japanese Exploration Agency». De ser på tv når vi kommer. Det nasjonale mesterskapet i sumobryting er i full gang. De to tyskerne Carlos og Phillip sitter ved hver sin varmeovn og tørker klær. De har tydeligvis funnet en raskere vei opp enn det vi har.

Den eldre kvinnen viser oss de nasjonale satellittbildene av været. Tyfonen er i ferd med å forlate kysten av Japan. 

– Men regnet vil fortsette, og en ny tyfon er på vei, forteller hun oss hun.

Explore to realize 

- Mottoet til JAXA

Bushido:  Verdighet og ro, ydmykhet og omtenksomhet, troskap og tapperhet. Møkle har alle egenskapene til en ekte samurai og kunne ikke vært en bedre partner.

Carlos og Philipp er bestemt på å sykle ned igjen og til neste by, nå i natt. Vi er allerede på etterskudd for å kunne rekke alle sjekkpunktene. Det er om å gjøre å få så mange mil som mulig ut av dagen. Det er jo bare nedover og vi kunne starte friskt neste dag, men det er ikke fristende å forlate dette stedet allerede i kveld. 

Det høljer ned ute. Som vanlig. Møkle akter ikke å la tyskerne få et forsprang på oss. Mitt konkurranseinstinkt er ikveld ikke-eksisterende, og jeg ser heller for meg en natt med sumobryting, kald øl og en varm seng i et observatorie på toppen av en vulkan, hos de gamle, hos de slitne, hos de trøtte. Carlos har funnet en rask vei ned. 20 kilometer kortere en den vi kom opp. Vi ruller ned et stykke på den samme veien, så tar vi en hard høyre, inn i skogen og inn på en sti som virker grei. Den forandrer seg ganske fort. Såpeglatte stener store som knyttnever og bratte partier på over 20 grader gjør det livsfarlig. Med 28mm dekk, karbonsykler og full oppakning styrter vi nedover sammen med regnet, nedover stien som blir til en bekk, en bekk som blir til en elv, en elv som blir til. Skivebremsene hyler. Dette ligner mer på rafting i Sjoa. Jeg forbanner overmotet til de unge tyskerne, men etterhvert går grufullheten over til glede. Glede over å mestre å miste kontrollen. Stien flater ut og vi bærer syklene over noen trær som sperrer siste delen av den. Med asfalt igjen under dekkene ser Carlos på oss med skyldige øyne og beklager.

– It was fun! sier jeg. Og mener det.

Brevetkort: Alle de 11 sjekkpunktene må registreres med tidspunkt og dato. Fullfør alle 11 og kom deg til Osaka innen 14 dager.

Vi forlater igjen Carlos & Phillipe og glir gjennom små landsbyer mot Norikura på 2700 moh, det høyeste fjellpasset i Japan. I de stille og tilbaketrukket små samfunn i de Japanske Alpene er det sjeldent å se unge mennesker. Et sted vi besøker halvveis mot toppen er som en tidskapsel fra 1800-tallet. Både interiøret og de som jobber der et tatt ut fra en annen tid. Vi sitter på knærne på matter og blir servert de karakteristiske bokhvetenudlene, «soba». De ser ut som et uendelig nettverk av veier der de ligger i det beige buljonglandskapet, med grønne åser av purre og vårløk. Vi slurper veien og landskapet, og fordøyer Japan foran en varm peis. På vei opp Norikura bryter vi gjennom tregrensen, som er vesentlig høyere en i Norge, for første gang. Gult, oransj og oker stråler fra lyng og mose. Det er en kjærkommen variasjon fra de mørkegrønne åsene som blir monotone som tåken og regnet. Når landskapet ikke forandrer seg i takt med forventingen og du må innse at det ikke kommer til å gjøre det heller, er det en klaustrofobisk øvelse som gjør deg mer og mer desperat. Jeg har for lengst innsett at jeg er en del av, og ikke adskilt fra naturen.

Along this road  
Goes no one 
This autumn eve. 

- Haiku, Matsuo Basho

Les også: Vår test av mobile sykkelspylere

Jeg får aldri vite hva det var som skjulte seg i buskene på vei fra Norikura til Ontake. Det dype brølet og lyden av et villdyr som var i ferd med å bykset gjennom buskaset var nok til å få beina mine til å gå i en frekvens jeg siden ikke har oppnådd. Vi hadde blitt advart om bjørn i Norkikura- området, og det lå hele tiden i bakhodet. Vi passerte flere mystiske altere, en hvor en utstoppet bjørn var kledd ut som en slags brannmann. Den hadde en brannhjelm på hodet, en kjole og en gul regnfrakk dandert over skuldrene. Et forsøk på å holde andre bjørner unna? Et bjørneskremsel? 

De mange «Ryokan», enkle og rimelige gjestehus, blir våre trygge havner når vi ikke sover ute. Vertinnen iført en elegant kimono, putter avispapir i skoene våre. Hun bukker og finner frem to tradisjonelle japanske paraplyer, en uformell sommerkimono, en «yukata», og «geta», japanske sko som er en blanding av sandaler og tresko. Hun gir oss også en liten flettet stråveske til mobilen og lommebok. Slik går vi ut i den lille landsbyen, i retningen hun har pekt. Vi finner først ikke denne lille itzakaya’en hun har anbefalt. Men hun holder øye med oss fra enden av gaten og siluetten hennes gestikulerer og peker inn til høyre. Gjennom en smal passasje og inn en hageport henger det en liten rød lampe over døren. Vi skyver døren til side, og på innsiden finner vi en bardisk med noen stoler. Mor og datter står bak disken og har vanskelig for å skjule sin nysgjerrighet. Barnslig fnising blir skjult bak hendene som holdes over munnen. Moren forsvinner ut på kjøkkenet og fyrer opp gassblusset. Skummende øl og sake dukker opp på disken, og etterhvert også enkle itzakaya-retter som blir forklart på japansk av datteren. Vi sjangler ut på våre tresko, og litt lenger nedi gaten kommer datteren løpende med våre gjenglemte paraplyer og stråvesker. Omsider finner vi veien tilbake til vår ryokan for natten hvor vår vertinne bukker oss høflig velkommen.

Konbini: Utvalget av varm og kald mat på de mange konbinis er nesten ubegrenset.

 

Mt. Ontake er vårt sjette sjekkpunt. Det er Japans nest høyeste vulkan etter det mer kjente Mt. Fuji, vulkanen som har fått et sykkelmerke oppkalt etter seg. Den var trodd å være inaktiv inntil 1979, da den ble særdeles aktiv igjen. Etter en lang pause for oss, som i vulkanens liv må være relativt liten, hadde den i 2014 et utbrudd helt uten forvarsel, og 63 mennesker mistet livet. Vi sykler sakte og forsiktig oppover de snirklete veiene for å ikke vekke den til liv igjen. Svovelen river i nesen og kulden har satt seg i skjelettet. Et dypt raseri vokser inni meg i takt med høydemetrene, og jeg føler meg som vulkanen jeg er i ferd med å prøve å bestige. Melkesyren ulmer som rødglødende lava i lårene. På 2700m er regnet blitt til snø og sludd. Når vi endelig har nådd toppen må vi ned samme vei ned. Nedturen går like sakte som det gikk opp. Kroppen skjelver ukontrollert og føttene eksisterer ikke. «Onsen» er det eneste som kan redde meg nå, de varme kildene som kommer fra jordens indre, vulkaner som alltid ulmer under overflaten i Japan. Det bades så ofte man kan, og en onse er en drøm for en sliten, dum syklist. 

På vei sørover utenfor Kobe blir vi distrahert av en særdeles forførende lukt av grillet kjøtt. Som vanlig snakker ingen engelsk, men jeg har lært meg noen hendige strofer japansk fra YouTube:

– Nama birru oh ni hai kudasai! Sier jeg. Det betyr to øl fra fat er du snill! Entusiasmen til personalet som forsøker å forklare er rørende. Vi sier «hai!» til alt de svarer hai tilbake. Tynne stykker av kjøtt, marmoret av glinsende fett, fra nese til hale, blir presentert. Vi vet ikke hva vi spiser. Kjøttet plasserer vi selv på gassgrillen, som er midtpunktet på bordet. Under oppsyn blir vi guidet: 

– Snu! Nå! Ta den av nå! 

Kald øl, varm grill, fett og kjøtt. Det lykkelige øyeblikket inspirerer til å grave dypere, og vi bestemmer oss for å prøve å nå det syvende sjekkpunktet, Mt. Azoji, utenfor Hiroshima. I 10 dager har vi syklet og om 4 dager skal være i Osaka. Vi begynner å få dårlig tid. Senere på natten begynner regnet igjen. Under en 8-felts motorveibru som gir ly for regnet bestemmer vi oss for å slå leir. Det betyr at vi ikke når målet på 300 kilometer denne natten, og at den neste blir 100 kilometer lengre. Vi spenner opp våre hammocks under betongkolossen, som går i et med den brutalistiske himmelen. Vi sovner til lyden av lastebiler som dunker over oss, lastebiler fylt med varmepumper fra Toshiba og elektronikk fra Panasonic.

Les også: Eventyrsykling i Oman

Frokost:  En typisk Japansk frokost. Egg, kjøtt, fisk, ris, rogn, salat og fermenterte grønnsaker.

Vi våkner til mer regn. Etter 1700km og 27000 høydemeter over de siste 10 dagene har jeg fått nok. Møkle og jeg bestemmer oss for å dra hver vår vei. Jeg ofrer CP 7 for Shimaninma Kaido, en markert sykkelvei som går over 9 broer og øyer med palmer, strender og forhåpentligvis sol. Møkle gir alt og er fast bestemt på å klare å nå Mt. Azoji utenfor Hiroshima. Jeg er bekymret for å forlate han alene på de trafikkerte veiene men jeg ønsker ham hell og lykke, og håper han klarer det. 

For å markere overgangen stopper jeg ved en av de utallige «barber shops», som akkurat som i Amerika har dette karakteristiske spiralskiltet i rødt, hvit og blått som snurrer utenfor. Jeg går inn, og den eldre mannen ser på meg og sier til sin kone. Jeg får bare med meg «gaijin» og «keto», som jeg vet betyr noe sånt som «hårete utlending». Han vil ikke røre meg. Barberingen må hans kone gjøre. En ømtålig prosess starter. Skjegget forsvinner. Det gjør også det som måtte være av hår bak ørene, på baksiden av ørene, på toppen av øret, i øret, på neseryggen, på pannen, i nesen og sist men ikke minst, på øyelokkene. Jeg er nå barbert. Med et nytt ansikt starter jeg siste del av turen alene. Shimanima Kaido. Sol, palmer, strender og blått hav. Jeg følger den blå linjen som er malt i veien fra start til slutt, over ni broer på egne sykkelveier over til øyen Koshu. I Mami leier jeg et rom i et gjestehus som jeg har helt for meg selv. Med kvelden kommer sulten og jeg går ut i den lille landsbyen. Gaten jeg bor i består av eldgamle hus fra 1600-tallet, men i en sidegate noen kvartal opp finner jeg en anonym, moderne fasade. Jeg skyver døren til side og finner et gammelt hus inne i dette nye huset. Det er et lite grillsted, en robata grill. Tre par øyne i regntunge ansikter myser mot meg. Det eneste jeg har på meg er tynne hvite stilongs, en langermet undertrøye av hvit ull og tøfler. Øynene blir store av overraskelse, de peker på klærne mine og sier: «Japanese underwear», før de knekker sammen i latter. De to eneste gjestene, to menn i livets høst gjør tegn til meg om å sitte ned med dem. De deler sake og shochu, risbrennvin som drikkes med soda. Kokken viser meg en fisk og snart stiger velduftende røyk opp fra grillen.

Les også: Vår test av trådløse øreplugger

Senere på kvelden, fremdeles i min noe uvanlige hvite klesdrakt, blir jeg invitert med på noe som er en kombinasjon av karaoke- og horehus. Jeg utkjemper karaoke med kokken, mens hans entourage forsvinner med to av de kvinnlige vertene. Jeg radbrekker LA Woman, Knocking on Heavens Door, Ticket to ride og Paperback Writer, mens kokken holder seg til det som for meg er ukjente japanske klassikere. Jeg forsetter å synge på Beatles-låter resten av veien til Osaka. 

Utenfor Hiroshima, ved foten av Mt. Azoji sitter en høy mann på fortauet ved siden av en sykkel med oppakning og gråter. Han må gi opp forsøket på å nå det syvende sjekkpunktet. En eldre mann kommer bort til han. Han er brydd, og ber inderlig om at den nordiske må stoppe sine tårer. Han forklarer at det er stor skam å gråte offentlig i Japan, før han går videre. Jeg snakker med en hulkende Møkle på telefonen og vi avtaler å møtes i Osaka.

Jeg har møtt «Glico man», neonskiltet av en gigantisk atlet, i det han krysser målinjen som markerer slutten på Japenese Odyssey, og jeg ligger nå i min capsule i Osaka mens jeg venter på Møkle. CABANA, «Men only capsule hotel», er som man kan tenke seg. Kvinner jobber her, i neglesalongen, i frisørsalongen, i onsen, i resepsjonen, men de bor ikke her. Restauranten er åpen 24 timer i døgnet. Her sitter grå, slitne menn som har jobbet altfor mange timer. De skifter i garderoben til en standard klesdrakt som er obligatorisk for alle, en lyseblå bestefarsunderbukse, tøfler, og jukata. Dette er deres hjem. Her er alle like. De er enslige, har ikke familie og heller ikke noe fast sted å bo. De tar inn på disse stedene etter jobb og får ølen og pleien de trenger, maten og sigarettene. Han sover sittende ved bardisken kun iført den lyseblå underbuksen. Hodet faller sakte ned i den lunkne ramensuppen, mens han holder seg fast i hanken på ølkruset med iskald Asahi. Sigaretten faller gnistrende til gulvet, men blir raskt plukket opp av det rutinerte personalet. Hodet blir løftet fra suppen og han blir høflig båret til sin capsule, gardinen blir trukket ned i nummer 342. Det er en dag imorgen også. 

Jeg og Møkle sitter på Shinkansen fra Osaka tilbake til Tokyo. Vi ser landskapet vi har sneglet oss gjennom de siste 14 dagene passere i 320 km/t. Solen har begynt å skinne over det grønne landskapet, og glinser i duggen som sakte slipper skogen og trærne.

EPILOG 

Det ene fører ofte til det andre. Japan-turen skulle ta meg dypere inn i Japansk liv og kultur. Ikke visste jeg da at jeg skulle bli sertifisert sake-sommeler, være dommer i London Sake Challenge, spise på middag hos den Japanske ambassadøren i hans residens i Oslo og åpne en vin- og sakebar på St. Hanshaugen, kalt Merkur. Odysseen har ikke endt for min del. Jeg håper å en gang å returnere til The Japanese Odyssey, men hvis ikke, så lukker jeg bare øyene og ser tanggrønne fjell og åser, og ryggen til Møkle som atter en gang forsvinner inn i tåken.

Les også: Rett skal være rett - Norges retteste

The Japanese Odyssey

The Japanese Odyssey er et selvhjulpent sykkeleventyr, der deltagerne må innom utvalgte sjekkpunkter før de skal returnere til målgang innen tidsfristen. Ruten planlegger du selv, og sjekkpunktene er forskjellig fra år til år. The Japanese Odyssey ble startet av Emmanuel og Guillame, to sykkelbud fra Strasbourg i Frankrike. Årets utgave går over 10 dager og har 12 obligatoriske sjekkpunkter. Temaet i år er såkalte «rindo», veier som tar deg dypt inn i skogene på den største øya Honshu, og den mindre besøkte Shikoku. 

The Japanese Odyssey er ingen konkurranse, det finnes ingen liste over tidene eller rangering av deltagere. Eventyret ligger i å oppdage og utforske den japanske kulturen og landskapet, og ikke minst oppleve felleskapet med de andre deltagerne. Det er mange måter å tilnærme seg turen på. Noen tar det som en utfordring og prøve å sykle så fort som mulig, mens andre tar det rolig og fokuserer på opplevelsen. Noen velger utelukkende å sove ute i bussskur eller på offentlige toaletter, andre på hotell eller gjestehus. Vi sov ute kun to netter på grunn av været, og tok inn på små ryokan Alle som deltar, uavhengig om du har vært innom alle sjekkpunktene, og kommer til målgang innen fristen, er verdige deltagere. Les mer på japanese-odyssey.com 

SJEKKPUNKTER 

CP 1 Mt. Haruna, 1449 moh 

CP 2 Mt. Kusatsu Shirane, 2014 moh 

CP 3 Okawara pass, 2100 moh

CP 4 Mt. Nyukasa, 1955 moh

CP 5 Mt. Norikura, 3025 moh

CP 6 Mt. Ontake, 3067 moh

CP 7 Mt. Azuji 

CP 8 Tengu Kogen

CP 9 Mt. Odaigahara

CP 10 Mt. Sasayama 

CP 11 Mt. Tsururgi 

PÅ VEI TIL ITZAKAYA: Det er ikke nødvendig å ha med ekstra skift i Japan. de fleste overnattingssteder tilbyr en yukuta, getas, og annet tilbehør som veske til mobilen og paraply. Veldig praktisk og behagelig etter mange timer på sykkelsete.

Om artikkelforfatteren

Alexander Kloster-Jensen er utdannet art director og designer med interesse for landskapsfotografi. Han har bakgrunn som spellemannsvinnende musiker, komponist og produsent med bla. grupper som Ricochets, My Midnight Creeps, Madrugada, ULVER og Kitchie Kitchie Ki Me O. Han startet Oslo Sykkelkompani i 2012, og i 2015 åpnet han Rouleur bar & sykkelcafé på St. Hanshaugen. Hans nyeste prosjekt Merkur vin & sake bar åpnet dørene i desember 2017, også på St. Hanshaugen. Sammen med Truls Johnsen fra Johnsen Frameworks arrangerer han Markagram, et ondskapsfullt gruseventyr som går fra soloppgang til solnedgang på høsten i skogene rundt Oslo. Sammen med Kari Slaatsveen og Truls Johnsen står han bak podcasten VELOPOD! som har opptak med publikum på Klubbhuset på Rouleur bar & café. 

Som syklist er han opptatt av eventyr-og langdistansesykling, og har syklet lengre turer i Frankrike, England, USA og Japan. Han har krysset USA fra New York til Los Angeles med The Search Brigade på 37 dager i 2017 og syklet Japanese Odyssey i 2016. 

MER: markagram.cc, velopod.cc, rosl.no, merkurbar.com, oslosykkelkompani.no

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel