Ild, demoner og grus

Mitt forhold til Mallorca er temmelig begrenset og har aldri vært på listen over steder jeg har drømt om å besøke, nettopp på grunn av dens popularitet. Alle har sine egne grunner for å sykle og sykling er for meg noe man gjør for å komme vekk fra andre mennesker. 

Det er mulig jeg er skadet etter 15 år som musiker. Å være profesjonell musiker består i 90 prosent venting og 10 prosent spilling. Mesteparten av tiden er man er stuet sammen i en bil, turnebuss eller fly, og etter transportetappen er det mer venting før man skal på scenen og eksplodere i energisk utfoldelse i en time eller to, foran hundre eller tusenvis av publikummere, som gir deg all sin oppmerksomhet og krever like mye tilbake. Publikum må tas ved hornene og nådestøtet må settes presist og konsist for å drepe. Ikke ulikt sprinterne i Tour de France.

– Is that all you packed? Det er Jan Eric som snakker. Jeg møter han midt i natten, han er en vennlig tysker og tidligere mester i banesykling, og har bosatt seg i Sineu. Han har et hus her, og leier ut gjesterom med tilhørende fasiliteter til syklister som vil oppleve en annen side av Mallorca. Denne helgen arrangerer han Toros de Gravel.

– Yeah, pack lite - freeze at night, sier jeg med et stjålet sitat av og med supersyklist og eventyrer Eric Brunt, men som overhode ikke gir noen mening i denne settingen hvor alt er tilrettelagt med luksuriøse telt og moderne fasiliteter.

Jeg og Jan Eric rusler ned til det som er igjen av bålet og hilser på flere andre som hadde kommet langveis fra. Det er et gjensyn med folk jeg har truffet i andre sammenhenger. Jeg møter Sogon fra Far Ride Magazine, en sørkoreaner jeg traff da vi syklet The Japanese Odyssey, og Kyle fra Golden Saddle Cyclery, en av verdens mest kjente sykkelbutikker lokalisert i Los Angeles, som jeg møtte da jeg syklet gjennom USA med The Search Brigade. Grusen har også tiltrukket seg ultrahippe profiler fra sosiale medier, som Sami Sauri, mest kjent fra Thereabouts-filmene, og en mann som er så hipp at det kan stilles spørsmål ved om han i det hele tatt eksisterer. Han bærer navnet Ultraromance på Instagram, en slags sykkelverdens Rasputin, men hva han faktisk heter er uklart, selv om han har mange kallenavn som like mystiske Benedict. Tatoveringene lever sitt eget liv i lyset fra bålets flammer, mens silhuettene av viltgroende skjegg flimrer på bakken. Det er ingen Pabst Blue Ribbon her, de har hentet Kwaremont fra Belgia for anledningen. Praten surrer på tysk, engelsk og spansk.

Andre surrer rundt med en dunk rødvin erobret fra et besøk på en vinfarm tidligere på dagen. De snubler i den, og vinen farger jorden rød som okseblod. 

I nattens mørke oppfattes landskapet rundt meg bare som en uendelig stor slette. Det finns ingen formasjoner, ingen fjell og jeg har ingen formening om omgivelsene som omringer oss. Er vi omringet av fjell? Er de til vest eller øst? Hvor høye er de? Er det som alpene eller heller som Luberon i provence? Pyreneene kanskje? Som Corsica, men uten frigjøringsgruppen Front Nazionale? At dette også blir mitt første møte med en fullblods grusykkel med 47 mm dekk gjør følelsen sitrende.

Les også: Vår reise til månen

Lyden av sirisser, en lyd du aldri vil høre om du sover på giganthotellene langs strandpromenaden, skifter sakte over til lyden av tikkende nav og gir som skifter. Lyden er ikke langt fra teltet jeg sover i, på en feltseng i en sovepose. Der sol og temperatur stiger med voldsom takt tidlig om morgenen om våren, går det tregere i oktober, fukten henger fremdeles tungt i luften. Jeg går ut og myser mot et stort svømmebasseng som gnistrer med refleksjoner av folk som er klare for tur. I serviceteltet finjusterer de syklene som står på rekke og rad bortover bassengkanten. Mekanikeren småprater med et par jenter mens han fyrer opp en rullings. Teltene er organisert i en sirkel rundt bassenget og er lukseriøse tomanns-telt adskilt med et mellomtelt. Jeg rusler mot dusjhuset som er av temmelig høy standard for morgenrutinen. Sosialisering i dusjen er selvsagt. Få ting er hyggeligere enn å slå av en triviell prat med en fri og naken tysker som vasker sin schnabel så såpen skummer. Tysk presisjon og grundighet.

– Guten morgen!

Fredag morgen kjennes god ut tross den tyske bratwursten og vi ser forventningsfullt mot fjellene som nå har åpenbart seg i nordvest mens vi fortærer fellesfrokosten. Det er dagen før dagen, det som skjer i dag er en smakebit på lørdagen, en liten aperitivo på hva grus på denne øya betyr. Vi skal på en kortere fellestur, en introduksjon til mallorcansk grus, i kameratslig tempo før vi møter klatringen opp Es Puxtol. Klatringen stiger opp fra byen Alaró, et sted du kanskje ikke besøker første gang du er på Mallorca, ikke tredje heller for den saks skyld. Eller, det kan hende du besøker byen, men de hemmelige veiene opp dit, de smale, snirklete veiene rammet inn av steingjerder og olivenlunder, de finner du ikke uten videre. Men har du funnet veiene, vet du trolig også at det går en serpentinbakke opp til Es Puxtol, totalt uegnet for annet enn grovskodde blandeveissykler, aldri så fristende klatringen ser ut på gpsen. 500 høydemeter er ikke store klatringen, men røffe veier og bratte partier tærer på kreftene. På toppen spiser vi lunsj i vertshuset Tossals Verds. Tomatene smaker virkelig tomat, vi dynker en lokal brødtype med olivenolje og topper med skinke og ost, og svelger med never fulle av salte og grønne oliven. Toros de Gravel er en sosial affære, og i stedet for å kjøre om kapp sitter vi henslengt under et oliventre og prøver famlende å bli kjent med hverandre. Vi fyller flaskene med kildevann som pipler opp gjennom kalkstenen i fjellet, før det bærer nedover steinrøysa. Det humper og spretter og hendene låser seg i krampe.

Les også: Totens gull

Da vi meldte oss på Toros de Gravel ble vi bedt om å gi oss selv et kallenavn. Jeg valgte «El Cordobez», etter en legendarisk matador fra Spania. Hvis de andre er okser så er jeg matador. Jeg husket historien om han fra en bok jeg leste da jeg var liten, en biografi om matadoren Manuel Beitez Perez, kjent for sin teatralske opptreden og vågale påfunn i manesjen «La Corrida». En vårdag i 1964 går «El Cordobez» ut på stadion Las Ventas i Madrid. Han skal prestere foran et fullsatt stadion og tv kameraer som kringkaster forestillingen over hele Spania. El Cordobez blir stygt malktraktert og overlever så vidt etter å ha blitt spiddet på hornet til oksen Impulsivo. Det er bratt ned på sidene og steiner og annet rask truer hele tiden med å sette oss ut av spill. Hvis dette er i nærheten av hva vi kan fortvente imorgen på de 140km så blir dette som å møte oksen Impulsivo.

Les også: Lysefjorden rundt

Tilbake i festivalleiren ser jeg Sogon, og jeg kan ikke huske om jeg betalte regningen eller ikke når vi hadde avsluttningsmiddag på den lille izakayaen i Osaka etter Japanese Odyssey. For å unngå sosial ydmykelse tar jeg med et fat med øl til oss alle. Stemningen flyter som ølet, og samtalene går på alle tenkelige språk. Ved siden av oss tar samtalen mellom et par tyskere med Birckenstock og en vestkystamerikaner å ta en ny retning.

– Do you own a gun? 

Tyskeren undrer. 

– Sure! I got all my guns from my grandfather. I love them to death.

Amerikaneren svarer selvsikkert.  

– Do you shop at amazone? 

– No! I hate amazone. They are destroying the bicycle industry. 

– Can you buy guns from Amazone?

– Yes of course!

– I need more booze. Are we buying weed tomorrow? I know a guy who knows a guy. 

– Buy me some wine. 

– No, you buy it. I dont have any money, you own a bikeshop! Buy me wine!

– Birckenstock is a shit company. 

– What!! You can’t say that! Birckenstock is a great company!

Les også: Rett skal være rett

Jeg skulle likt å vite hvor den samtalen hadde endt opp, men middagen annonseres og sultne okser og en matador flokker seg rundt langbordene. Velochef Henrik Orre har jobbet i varmen fra den rustikke grillen i flere timer, og folk benker seg rundt bordene. Alle unntatt meg. Jeg har pådratt meg isjias, noe som gjør det så og si umulig å sitte uten at det føles som djevel river av nervene i benet. Jeg finner isteden en tønne i utkanten som jeg kan stå ved, som en okse utstøtt av flokken. Kanskje jeg heller skulle kalt meg Ferdinand, og brukt tiden til å lukte på blomster? Jan Eric vinker meg over bordet og jeg må forklare hvorfor jeg står ved en tønne, alene og spiser. Etter flere forsøk på å beskrive tilstanden bryter han ut: 

– Hexenschuss! 

– Akkurat. Hekseskudd. Det gjør ubeskrivelig smertefullt å sitte. Syklingen deriomt burde ikke vær noe problem og jeg skal fint klare traséen i morgen, sier jeg. 

Brått som et hekseskudd blir gildet avbrutt av en gjeng maskerte skapninger som har dukket opp fra mørket. De kommer i madmaxlignende kjøretøy dekorert med beinpiper og hodeskaller.  De jager oss rundt, de har motorsager og de spruter flammer fra munnen. De hyler oss opp i fjeset som i et mareritt. Dette er Mallorcas berømte «dimonis», demoner, og er alltid til stede ved festlige anledninger. Det ender nesten i håndgemeng og arrangørene må ta tak i de innleide djevlene og be dem gi seg for kvelden. Men så enkelt blir en ikke kvitt demoner. 

Ny morgen. Sirisser. Tåke. «Dias grandes» kaller de det. Hovedattraksjonen er en felles langtur på 140 km og 1500 høydemeter. Ingen vet helt hva som venter, for ingen har frem til nå reist til Mallorca for å sykle grus. Det er asfalt som gjelder her, det er den ene øya i verden der syklister bestemmer, der bilene er lenger ned på rangstigen enn vaskehjelpen fra Tyskland. Det er hit folk reiser for å slippe å sykle grus. For å være raske, for å leke proffer. 

Det har gått rykter rundt i leiren kvelden før. Rundt bålet har man visket og tisket om traséer som er oversvømt, stier som er umulige å klatre. At grus ikke er grus, at grus på Mallorca er fravær av asfalt, at grusveier er bekkefar. Det sies at arrangørene har forandret og kuttet deler av løypen fordi den ble for hard, selv for en panserwagen som Jan Eric. Det er på tide å stige ut på arenaen, la corrida, og møte Impulsivo.

Morgentåken ligger over Sineu som den hvite hinnen på øyet til en blind mann. Solen er en vidåpen iris som intet ser, der vi usynlig sykler sammen som ånder på de øde landeveiene mot første grusparti. Småpraten summer stille, bare avbrutt av nervøs latter. 

Den våte sanden på Las ventas i 1964 fikk Manuel «El Cordobez» til å ta et feilsteg. Han kommer for nær gjerdet under et av passene og oksen får løftet han med hodet. Det ene hornet treffer han i lysken og baksiden av låret. El Cordobez kommer utrolig nok fra det med livet i behold, og 22 dager senere er han tilbake på arenaen. Nye okser skal dø. Grusen på Mallorca kommer i utallige varianter, selv de sterkeste oksene skal slite.

Les også: Jotunheimen rundt

Traseen er en markert sløyfe på rundt 140 kilometer på den sørøstlige delen av øya og skal til slutt avsluttes med et par runder på velodromen i Sineu, ikke ulik Vélodrome André-Pétrieux i Roubaix. Ruten har tre sjekkpunkter med drikke- og matstasjon, hvor ryttere skal stemple sine brevetkort. Vi beveger oss sørover mot Campos, hvor det første sjekkpunkt ligger. Tåken har lettet og grusen knaser under dekkene. Rød sand, hvit sand, store steiner, små steiner, løvskog og barskog om hverandre. Sykling er en virkelighetsflukt og her er jeg langt vekk fra fake news og menn som ikke klarer å slå sammen en paraply. Det er ingenting på disse bortgjemte stiene som minner meg om Brexit eller Angela Merkel, kanskje borsett fra det faktum at tyskerne nedlatende kaller denne øyen «PutzFrau Insel», vaskehjelpøya, fordi selv vaskehjelpen har råd til å feriere her og at underlaget er like schizofrent som Boris Johnson. Dette er russisk landskapsroulette, et hele tiden skiftende underlag av stein og grus. Jeg har opplevd mye røft terreng på sykkel og mye forksjellige typer grus, med 28mm dekk på en landeveissykkel. Alt går er min innstilling, og det gjør det stort sett, men det har vært mange ubehaglige timer på underlaget nå.

Med 47 mm dekk går dette egentlig som en drøm i forhold til det jeg er vant med. I det ene øyeblikket befinner jeg meg på en smal sti hvor trær og busker danner en grønn tunnel som minner om David Hockney sine fargesterke landskapsbilder fra Yorkshire. I neste øyeblikk er jeg omringet av sumper, en gjørmete leirevei suger meg gjennom sivet og søledammer ligger på rad og rekke med overraskelser skjult i møkkete vann som det ikke finnes piller mot. Brått stiger veien opp en knaus hvor grus blir til fjell som hogger i dekket og trærnes røtter snirkler seg inn og ut av sprekker fra kalksteinen, ned i dypet på jakt etter vann og mineraler. Jeg stopper opp og svetten renner som om jeg har danset hele natten på naboøya Ibiza. 

Jeg tar en klunk av vannet, filtrert gjennom den samme grunnen jeg står på. Jeg føler meg i ett med naturen, trekker pusten dypt og smaker furunål, rosmarin og blod. Det er tøft og uvant for landeveiskroppen når det er så mye stier, og det krever et helt annet nivå av konsentrasjon, noe som tærer ekstra på kreftene. Til tider minner det om Paris- Roubaix, bare med steinene på skråkant og med lengre og brattere seksjoner. Hvilepartiene mellom seksjonene er som nordmarkas mindre brukte veier tidlig på våren.

Les også: Til verdens ende på Mallorca

Første sjekkpunkt er i en lokal bar i Campos på sørenden av øya og vi samler oss raskt rundt en «eisämada», et lokalt bakverk som inneholder like mye luft som et 47mm dekk dekorert med et tykt lag melis på toppen. Med melis under nesen, som sender assosiasjoner til en annen tid i syklingens historie, tråkker vi energisk videre gjennom gruseventyret. Nok en gang spiller landskapet terning og skifter brått med en gang vi kommer ut av landsbyen. Det er enklere og veiene er nå lange og rette med fin lysegrå grus, og minnene fra tilsvarende veier i Kansas trenger på. Finner du hele verdens varianter av grus akkurat her på Mallorca, slik du finner alt tenkelig asfaltterreng? Krevende teknisk grus og smale stier krever at man må konsentrere seg om stien. Vi skyller ned mer oliven og brød, vin og vermouth på det siste sjekkpunktet gir maten god glid. Solen dirrer lavt over middelhavetets horisont. En særdeles steinete og røff sti markerer nok et skifte i det som virker som et uendelig mangfold av geologi og fauna på øya. Nå er det bare å trille inn til velodromen i Sineu, fullføre et par runder, ri den mekaniske oksen og bli en del av festen. Lyden av oppstemte mennesker høres i det fjerne når solen er på vei ned og jeg på vei inn mot Sineu.

Bålet er tent, alle oksene og en matador samles over maten fra food trucks og boder med lokal mat. 

Bandet spiller høyt, og den mekaniske oksen innleid for anledningen svinger seg til musikken, ventende på den første oksen som skal vinne dens gunst. Jeg tenker at dette er det siste jeg skal gjøre med tanke på prolapsen i ryggen, men etter noen drinker med den fortreffelige ginen Xoriguer fra naboøya Menorca, våkner El Cordobez til liv igjen og tar tyren ved hornene. Impulsivo vrir seg i smerte sammen med matadoren i en ekstatisk dans hvor dyr og menneske blir ett, og de ikke lenger er mulig å skille. Tyren bøyer nakken og publikum er vunnet, prolapsen popper i ryggen og dødstøtet er satt. El Cordobez tar imot applausen og føler ikke lenger noen smerte, han vender seg mot bålet og forsvinner inn i ilden. Jeg setter meg ned og strekker på ryggen og føler ingen smerte, bare en ømhet i hver muskel som har møtt den mangfoldige grusen. Landskapets statiske energi har forplantet seg over til min kropp. Musklene minnes nå denne øya og vil alltid være en del av grusen på Mallorca.

I det flammene fra bålet er i ferd med å dø ut og samtalene er i ferd med å bli mer personlig og intime, eksploderer plutselig hele plassen i lys og lyd. Dimonis er tilbake, nå med trommer og fyrverkeri. Hyl skjærer gjennom mørket. Ilden spruter i natten, gnistrer flyr over himmelen og tenner demonenes dans. De er overalt. Hysj, hold deg i ro. Ikke se på dem. Ikke bli skremt. Hvis de legger merke til deg vil de bare plage deg mer. Skygger av horn er risset i lyset og hypnotisk dundring av trommestikker mot geiteskin sprekker krakilsk i natten. Dimonis kommer mot meg fra alle kanter. De kutter deg med en motorsag. De stikker meg med sin tretornede gaffel og hveser meg i ansiktet. 

– Ingen fest uten dimonis på Mallorca, sier Jan Eric. 

– Ingen fest uten ild og fyrverkei. Ingen fest uten kampen mellom godt og ondt, legger han til. Akkurat som sykling. På grus. På Mallorca.

Toros De Gravel

Distanse: 140 kilometer

Høydemeter: 1500 

Sted: Sineu, Mallorca

Underlag: 90 prosent grus, stein og sti. 

Til tider veldig røft.

Anbefalt minimum dekkstørrelse: 47 mm

.