Drar man til Sveits for å sykle grus?

Oppover den nordlige dalsiden der Hinterrhein har laget dype spor i bunnen, går klatringen med det syngende navnet, Lai da Vons. Den trekker seg oppover mellom jorder der buskapen aldri står i vater, og fortsetter gjennom en skogside så bratt at ingen av trærne trenger kjempe om lyset. Etter over ti år med sykkelreising slår det meg: Det er få andre land i verden som har det samme grusveinettverket vi har i Norge.

Sveitserne på sin side har vært flinke til å asfaltere det meste, eller legge betongheller der tunge traktorer vil slite for mye på grus i fjellsidene. De har uvitende gjort grusveier til kuriosa. Slik som grusveien over ved Lai da vons. Og opp på platået, med en voldsom utsikt, helt uten biler, er det nå som da vanskelig å tenke seg noe annet enn at Sveits er verdens beste land å lage postkort i. Vi triller noen flate meter, før vi stuper ned en grusvei som snart blir til asfalt. Opp og ned. Jævlig bratt. Sveits har bra grus å by på, men det er sjelden vare. Forbered deg på harde turer for å finne dem, og gled deg over utsikten.

Les også: Grinduro USA

Turen går videre. Mot øst, og broen i mitt liv.

Broen over den brusende elven Hinterrhein begynte som en klopp, trolig 1500 år før Kristus. Da romerne en stund senere skulle ha tusenvis av soldater nordover i Europa, begynte de å vandre på kløvstien du fortsatt ser rester av oppe i kløftens vegg, men den ble raskt til en bro med klassisk brohvelving for å få med tyngre skyts. Først i 1738 kom det en farbar bro på den smaleste delen, der avstanden fra vegg til vegg bare er noen få meter. Da bilene kom ble broene bredere, og da bilene ble flere ble det tunell. Den 300 meter dype kløften Viamala er nå turistenes rike. 

Les også: Den gamle vegen over Strynefjell

Den første årsaken til at den berømte broen har festet seg i hukommelsen er at vi kjørte om kapp ned her for ti år siden. Vi kom i en veldig fart nedover fra Lai da Vons, og jeg fikk en kjempeluke i den krappe svingen før broen. Noen bremset for å unngå døden i bunnen, jeg stolte på g-krefter og gummi. Jeg husker kløften og dens trekkfulle skygge, men la ikke noe mer i det enn anger da jeg gikk tom i klatringen som kom siden. 

Andre gang jeg oppdaget kløften var i en samtale lenge etter klokken to om morgenen. Vi snakket om kunst og rus og kunst produsert under rus, og kom innom den tyske filmskaperen Werner Herzog. I sin film fra 1976, «Hjerte av glass», har han valgt seg broen på filmplakaten. I en liten by er glassblåseren både fyrtårn og flamme, og når han dør mister innbyggerne retning og forstand. For å understreke deres nå tanketomme vandring er hele filmen skutt med samtlige skuespillere unntatt protagonisten i hypnotisert tilstand, og en av scenene finner sted under broen, for å illustrere en slags umulighet. Lite visste jeg at det var samme bro, men det slo meg at det måtte være fantastisk å sykle der, selv om jeg faktisk hadde gjort det.

Les også: Eventyrsykling i Oman

Alle gode ting er tre: Å nå endelig kunne sykle langs Hinterrhein, med god tid der jeg for ti år siden jaget med dårlig tid, er en historisk nytelse av menneskers evige galskap og vilje. Det gikk flere andre veier over fjellet i datiden, å krysse denne elven på dette stedet kan de bare ha gjort fordi de kunne. Elven som renner femti meter nede i dypet har slipt fjellet og laget jettegryter. Det ser blankpolert ut her oppe fra, men overflaten er flintsteinaktig. På hver eneste mikroskopiske fjellhylle ser jeg nåletrær som klamrer seg til det korte livet de vil ha, de faller i døden den dagen de blir for store. Sollyset slipper knapt ned hit, hvitkledde fjell er i veien og det er uansett kun et lite vindu i døgnet lyset og varmen kan slippe til. Den dramatiske delen av Viamala er ikke mer enn et par kilometer lang, men mektig er den. De fleste av oss vet hvilket fjell som skal oppsummere ens liv, får jeg beskjed om at en må ha en bro med i regnestykket blir det definitivt de gamle steinbroene over Viamala, som forøvrig er romersk for «dårlig vei». Videre går turen, til Kunkelspass. Hugget ut i enda en stupbratt fjellside, med skytegallerier som under andre verdenskrig skulle beskytte Sveits mot inntrengere.

Så drar man til Sveits for å sykle grus? Jeg tror den broen illustrerer poenget. Knyt gjerne sammen fjellene med grus på toppene med fine asfalterte klatringer og utforkjøringer, men glem ikke at grusveinettverket og sykkelbarheten er bedre i Norge.

Sveits er uansett mangelen på lange grusveier postkortlandet fremfor noen.

Les også: Landeveis test av raske grusracere