Den franske sykkelperlen La Belle Boucle

Rune Melhus sjekker at stengene på de hvite Oakley Jawbreakerne sitter på utsiden av hjelmstroppene. Vi er visst klare.

– Vi starter etter dere, sier Joakim Hære.

– Vi starter sammen alle.

Jeg er Bergodal-guide som skal ha kontroll så lenge det går. Joakim, Rolf Lorentzen, Knut Sagbakken og Sebastian Reichmann skal snu på Col d'Allos. Slackers!

Resten av turfølget skal ha hviledag, gjøre Barcelonette, og slange seg ved hotellets basseng. Etter febrilsk sjekking av lufttrykk firer vi oss ned 250 høydemeter og smeller rett inn i Col d'Allos. Rune sier han må varme opp litt og forsvinner oppover. Business as usual. 

Col d'Allos

I 2015 kom Tour de France ned her hvor vi klatrer opp. Alberto Contador kræsjet og luksushjelperytter med eikeløv og diamanter Peter Sagan var raskt på pletten og ga ham sykkelen sin. Allos utfor mot nord er slik. Fullstendig uforutsigbar. Farlig som fy, spesielt på slutten av en lang dag. 

Derfor klatrer vi opp den veien Touren kom ned før den stakk opp til Pra Loup der Simon Geschke vant. Skjegg er fart. Vi er nybarberte etter farten vår å dømme, men skjegget til Joakim er like flott som Geschkes.

– Dette her er jo helt Sound of Music! Lars Lundby faller i staver over utsikten mot dalen vi skal komme nedover på slutten av dagen. 

Det settes ingen KOM-er på vei opp Allos, men mobiltelefoner renner fulle av piksler. Rolf strør om seg med nordlandsk begeistring. Han har den fineste sykkelen i bakken i dag, en lekker Speedvagen. Veien er smal i skogen, så kommer den ut av skogen og søker inn i en kløft mot en liten foss og så søker den utover igjen. Beiteland og skiheiser og et kapell. 

Det lokale Veivesenet passerer, på vei til å fikse veien for oss. Vi hilser og de hilser. I morgen er denne siden av Allos kun åpen for syklister. Det er den dagen i uken det lokale sykehuset har størst pågang.

– Nå kan det ikke være langt igjen. Geir har konferert med høydemåleren. Col-en dukker opp bak en høyresving, nesten antiklimatisk etter alt det billedskjønne.

All fotograferingen har ført til at Sebastian er den eneste av de returnerende som har kommet til toppen før jeg leder Lars og Geir Svelle utfor. Rune har ikke hatt roen til å vente. Lars og jeg koser oss med en vei som er omtrent den samme som i 1923, bare med asfalt. Veien er nesten rett og nesten jevn mellom serpentinsvingene. Hu hei hvor det går. 40-50-60-brems-serpentin-akselererer-repeter.

Veien roer seg. Vi tar samling i Foux alle fire og så bærer det videre nedover mot Colmars og dagens første lunsj. Øivind Due Trier er følgebilsjåfør og lunsjkokk i dag, og har funnet en fin rasteplass der det til og med er et alter. Jeg ber om gode bein. Vi vasker dem skinnende blanke med babyservietter, Hasle-Løren-style. Det blir mye stilvitsing med tre stykk Hasle-Løren på tur. Fire sauetransporter passerer oppover retning sommerfôret.

Col des Champs

En uviselig vei helt uten maling stikker inn til venstre og snor seg oppover i tett løvskog. En S-Works Tarmac tar oss igjen. Rytteren er kledd i fullt Black Sheep-antrekk og denne nye ikketoppmodellhjelmen til Spesh som tar pølselooken helt ut. Gjennomført. Rune henger seg på, og Geir, Lars og jeg er alene igjen. Løvskog viker for beitemarker. Beitemarker viker for lerkeskog.

4 km fra toppen begynner de tørrlagte bekkefarene som går tvers over veien, og asfalten tipper retning elendig. Dette er årsak nummer to til at Bergodal sykler runden moturs. Det er noe oh, la la! over uttrykket i ansiktene til de få motorsyklistene som kommer nedover.

De siste lerketrærne er under oss og verden blir til grus. Månegrå grus. Selve Col-en er lang og falskflat, og så bikker det utfor på fantastisk fin asfalt. Vi er i et annet departement. Rune har truffet en stein og ny slange må inn.

Utforbakken er tredelt med pauseflater imellom. I første del må man se opp for steinsprang. I andre del er det høyfartskonglebonanza i furuskogen. Lars og jeg high-fiver mellom serpentinene i den tredje. 

Så er det samling i bunn i Saint-Martin-de-Entraunes, venstre om og 4 km med 3 % stigning til dagens andre lunsjstopp i Entraunes. Øivind klarer seg bra; det er både pesto og babyservietter igjen. Så begynner dagens siste bakke på ordentlig.

Col de la Cayolle

Nnngh! Intet er som å starte rett inn i 9 % med pausebein, og det bare fortsetter. Geir peker på et bekkefar som har pusset berget blankt mellom alt det eroderte. Vi er hobbygeologer og Lars og Rune er foran et sted. De neste kilometerne er slettet fra minnebanken. Kvinner har fortalt meg at om de hadde husket hvor vondt det var å føde det første barnet hadde de aldri gått på nummer to.

Vi kjører inn i en liten tunnel. Vi kommer ut av den.

– Så kult!

– Ja den var stilig!

– Jeg mener se foran oss! Col de la Cayolle serverer oss en vegg som finale, halvdelen av en suppeskål, og vi er i bunnen.

Lars har tatt fotopause. Vi tre; Lars, Geir og jeg tar de siste par kilometerne sammen, og jaggu var det ikke en rampe ekstra å forsere før toppen. Jeg kaster regnjakken i bilen og tar vesten. Det ble visst ikke noe av det være de spådde. Rune har dratt nedover allerede.

Vi tar igjen en russiskregistrert BMW-motorsykkel som kjører akkurat passe avslappende fort nedover. Kjekt med bremsepunktsufflering. Geir forsvinner bakover. På slutten av dagen er det aldri dumt å sykle godt innenfor egne marginer utfor.

Bratta tar slutt, vi tar samling, og canyonen vi hadde utsikt til på vei oppover Allos i dag tidlig begynner. Det gjør regnet også, men det blir ikke til noe.

– Vi tåler 5 minutter regn! Lars gliser. Regntøyet er i bilen. 

Så kommer det. Regnet. I bøttevis. Tordenbulder og brak. Verden blir vann og vi svinger hit og dit der vi krysser elven gang etter gang. I en sving står Rune med oppflenget dekk. Ennå et steinsprang. Heldigvis er følgebilen bak oss fremdeles.

Vi finner ly inntil fjellveggen og skifter dekk og får på oss passende klær bak i bilen når Øivind kommer. Videre. Sol og regn samtidig. Det damper vakkert av veibanen. Regnet gir seg og veien er plutselig tørr igjen.

Pra Loup 8, peker et skilt mot venstre i Uvernet Fours. Vips så er vi i bunnen av bakken hjem. De tre har los og jeg har ikke bein igjen, men jeg kommer meg da opp på sparebluss og 34x29 og sykler som premie gjennom minneportalen over den gang da Bernard Thevenet gravla Eddy Merckx på Pra Loup i 1975.

I St. Paul ved foten av Col du Vars lenger oppe i Ubaye-dalen brygger de øl. Skikkelig godt øl. På Le Prieuré liker vertinnen å pushe lokale produkter: Murere med La Sauvage Blonde. 

Ah!