10 grunner til å reise med sykkel til Italia

1. Alle serpentinbakkers mor

Italias høyeste asfalterte fjellpass er ingeniørkunst av flotteste stykke.

Veien med 48 hårnålsvinger fra Prato på 900 meter over havet, til Stelvios pølsekiosker på 2757, er et eksempel på hva mennesker kan få til når vi skal opp og frem. Stelviopasset markerer grensen mellom italienskspråklige Sondrio og tyskspråklige Syd-Tyrol, og veien kom på plass allerede i 1825.

Siden 1953 har Stelviopasset vært tett knyttet med sykkelsporten. Fausto Coppi var en viktig nasjonsbygger i Italia etter at andre verdenskrig hadde splittet landet. I 1953 vant Coppi den første etappen i Giro d’Italia over Stelvio ved å slå sveitsiske Hugo Koblet.

Siden da har det høyeste passet i Giroen hatt navnet Cima Coppi. Å sykle Stelvio er en pilegrimsreise alle bør unne seg. Passet kan overvinnes fra tre sider, men det er den lengste klatringen fra Prato, som er den mest kjente og beste måten å oppleve bakken på.

Fra Prato sniker Stelvio seg innpå deg. Først etter 10 kilometer kan nedtellingen begynne. Den første av 48 nummererte hårnålsvinger. Et bratt parti i tett barskog bygger forventningene. Utsikten glimter til med bratte fjellsider og blanke isbreer.

Det er likevel først når du kommer ut av skogen at Stelvio-passet åpenbarer sin skjønne brutalitet. Med svette i øynene, blendet av gjenskinn fra isbreen Trafoier Eiswand må du bryte deg innover i dalen. Inn mot der arkitekten Carlo Donegani konstruerte en vei inspirert av en rytmisk sportsgymnasts båndrutine.

Veien folder seg oppover fjellet som pakkebånd på en forlovelsespresang.

La deg forelske.

Kjærligheten til Stelvio er krevende, men den er givende. De siste kurvene slynger deg oppover fjellsiden. Over 1800 meters stigning uten flater, med 7,5 prosent i snittstigning koster krefter.

2. La Pina Cycling Marathon

Hver eneste gran fondo, italiensk for turritt, har sitt unike særpreg. La Pina Cycling Marathon, tidligere kjent som Granfondo Pinarello, starter i Pinarellos hjemby Treviso. Innenfor de enorme bymurene finner du en av Italias mest sjarmerende småsteder, perfekt for midlertidig omplassering av kvinnelig eller mannlig kjæreste (om du har vært uheldig og fått en som ikke sykler) eller en tur i Pinarellos offisielle butikk.

Glem shoppingen, rittet foregår i en særdeles spektakulær trasé, med én bakke som er verdt en Italia-tur i seg selv. Passo San Boldo går opp en bratt og smal kløft, der veien går gjennom fem serpentintuneller mot toppen. Veien er så smal og kronglete at den er enveiskjørt.

Det er lovlig å kjøre begge veier, men det er trafikklys rett ovenfor og nedenfor starten på tunnelene som markerer hvem som kan kjøre. Lokalbefolkningen ville ikke funnet på å overse lysene, mens turister gjerne ser sitt snitt til å ta sjansen.

I dag er det en fartsgrense på 30 km/t i svingene, og det er omsider blitt forbudt for busser. Tidligere sto de ofte bom fast. 

Passo San Boldo ble bygget på under tre måneder under første verdenskrig, for å forenkle forsyningslinjene. Det ble stilt krav til at bakken ikke kunne være for bratt, så den overstiger aldri 12 prosent stigning.

Når de fem tunnelene og seks broene velter mot deg er det lett å lure på hvordan i heite dette skal gå. Få andre steder føler du deg mer spist av en fjellvegg.

Det koster bare 60 euro for å deltai rittet, og om det fortsatt er plasser igjen to dager før rittet synker prisen til 50 euro. Inkludert i prisen er som oftest både Pinarello-kit og badekåpe, samt så mye pasta og øl du orker ved målgang.

3. En helt tilfeldig bakke

– Vi tar opp til høyre her. Utsikten fra toppen over Aostadalen skal visstnok være fantastisk, sier jeg til min venn Alex.

Vi skyter fart fra den snart tusen år gamle steinkirken i bunnen av Arnad, en liten by i bånn av Aostadalen. Det er oktober, VM på sykkel er akkurat ferdig og kyrne er på vei ned fra fjellet. Luften er klam og kald.

– Det er minst ti prosent her, se på klokka! 10 prosent er en terskel for syklister. Alle vet det er bratt når du sier det er over 10 prosent i snitt.

Veien går forbi gamle stenhus naturen spist opp av eføy og mose. Veien går forbi gamle hus noen har pusset opp igjen. Det minner litt om hippiene i California. Har du lyst har du lov har parolen i denne bakken.

Én kilometer. To kilometer. Tre kilometer. Vi passerer Maison Noé. En gammel steinbygning som var skjulested for partisanene under krigen er i dag eksklusivt overnattingssted. Fire kilometer. Det blir kaldere.

– La sommét? Oui, a droíte, sier den lokale bonden.

De snakker like mye fransk som italiensk her, stedet ligger på grensen til Frankrike. Fem kilometer og tåka blir til yr. Skulle det ikke være utsikt her et sted? Alex er borte i tåka. Helt ulikt ham. Det var da her det skulle være utsikt? Mørkegrønn skog pakket inn i tåke åpner seg opp i en smal serpentinsving.

Jeg ser ikke en dritt, men det er helt åpenbart at det går bratt ned ved kanten av veien. Dette er en blindvei, det gjelder å ikke kjøre utfor på vei ned igjen. Kilometer ni. Svarte så bratt det er i Italia. De har jo vinter her? Visst har de vinter, men de har ikke vinterdekk. De bruker kjetting. Da kan bakken være så bratt den bare vil.

Kilometer ti. Er dette de krappeste serpentingsvingene jeg har sett tro? Jeg har sett noen serpentinsvinger i mitt liv. Vi stiger 100 høydemeter på 600 meter på slutten. Det er mer enn 10 prosent for å si det pent. Og dette er den første bakken utenfor hotellet.

Rett til værs i en beinhard, timelang klatring. På ingen måte unikt, slik er det overalt i fjellene nord i Italia.

På toppen av den navnløse bakken litt øst for Arnad er det en klynge stenhus noen har pusset opp, omkranset av noen stenhus som eføy har spist.

På toppen av en helt tilfeldig bakke, på toppen av én av hundrevis av spektakulære blindveier i Italia.

4. Det er jo en Bianchi?

Bianchi, Pinarello, Basso, De Rosa, Gios, Pegoretti, og Campagnolo. Alle er de navn som gir særlig den eldre garde syklister en tåre i øyekroken.

En gang var Italia produktutviklingens høyborg i sykkelsporten. Rammebyggerne trillet ut den ene sykkelen lekrere enn den andre.

Campagnolo laget det ene giret bedre enn det andre.

Alt, fra Italia var bedre enn det andre.

Selvsagt hadde en matchende sko fra samme nasjon, ære- og kulturløse tyskere og franskmenn kunne da umulig lage noe som var like bra? Eller hva med de brautende amerikanerne?

Skrekk og gru. Lenge var italienerne og deres produkter overlegne i enhver sykkelsammenheng.

Det er for lengst opplest og vedtatt at den kongeblå fargen hører til sykler av merket Gios. Du skal være bra gal om du lager sykkelmerke i dag og bruker celeste som hovedfarge.

Den er det Bianchi som har eierskap til, ingen andre. Enhver syklist med respekt for seg selv tenker Bianchi uansett hva han måtte få øye på i lyseturkis, ironisk nok all den tid Bianchi faktisk betyr hvitt.

Men tiden da du kunne sveise en ramme av stål, smelle på et italienskklingende navn og gjøre god butikk er for lengst forbi.

Like fullt, den æraen har levd så lenge at det for veldig mange er blitt en vedtatt sannhet: Alt som kommer fra Italia er bra.

Markedsføringen fra forrige århundre fungerte like bra som Barbera d’Alba.

Fortsatt selger uttrykket «Handmade in Italy - Fatto a mano» sykler så det suser. Det finnes et utall italienske sykkelprodusenter som lager alt i Taiwan, men lakker og bygger hjemme.

Det selger simpelthen bedre når du vet en gammel mann som drikker rødvin til lunsj har bygget sykkelen din.

Opplev nasjonalisme på et litt annet nivå. Den italienske sykkelnasjonalismen er så sterk at de ulike regionene preges av nærmeste fabrikant. Å diskutere sykkel med en italiener over en kopp kaffe er en tapt kamp lenge før diskusjonen har startet.

Når du har servert argumentene om lettest, stivest, raskest, lekrest og smidigst med en italiener, vil hen se dumt på deg og si: «jammen, det er jo en Bianchi».

5. Al Banco

– Due caffe pr. favore.

– Espresso?

– Certo.

Sykkelen står utenfor baren. Colin og jeg hviler armene på bardisken. Sykkelskoene sklir rundt på marmorgulvet. Å ta en kaffe på sykkeltur er liksom en del av moroa. I Italia kan du gjøre det raskt og effektivt, uten å få pausebein.

– Vi tar den stående i baren. «Al banco». Det er sånn det skal være her i Italia, sier jeg til Colin.

– Kjapt inn og kjapt ut igjen.

Espresso betyr jo tross alt ekspressfart. Italienere kaller det som regel bare kaffe, men er du utlending vet de fleste bartendere å forsikre seg om at det faktisk er espresso du vil ha.

Mang en amerikaner er blitt skuffa av å bestille kaffe bare for å få en liten shot med varm, brun eliksir. Ikke en bøtte med vassent kaffeavkok. En rutinert barkeeper vil vite å unngå klagestormen ved å stille et kontrollspørsmål.

En rutinger kafégjest i Italia vil vite å bli stående. Setter du deg ned betaler du service-tillegg og du må påregne at ting tar litt mer tid. Er du ved turens start og dagen ennå er ung sømmer det seg å ta en cappuccino og forsyne seg av en serviett og en nystekt brioche fra kakeskapet.

Colazione, frokost vil en Italiener kalle dette.

Stopper du innom baren midtveis på turen er det caffe normale som gjelder, altså espresso. Briochene er nå spist opp, men en panino kan de fleste barer diske opp med på kort varsel. Et glass vann med kullsyre serveres gjerne til kaffen.

Å sykle langtur uten stopp er en treningssak i seg selv. Det er deilig når formen er såpass at både fire og fem timer går unna uten annet opphold enn for å pisse og for å fylle flaskene.

I Italia kan du inkludere kaffestopp i non-stopp-konseptet uten å virke ubehøvlet. Tar du kaffen Al banco viser du snarere at du har fått med deg de lokale skikkene og lever La dolce vita som en ekte italiener.

Bellisimo!

6. Apepes

Jeg slipper styret med venstrehånda og holder tommelen opp. Blikkboksen foran meg øker tempoet gradvis. Jeg følger på med forhjulet mindre enn 20 centimeter unna støtfangeren i grønnmalt platestål.

To-takteren hoster og harker. Sykkelcomputeren viser 45 kilometer i timen og sone 1-puls. Det skrangler i fruktkasser og lukter naturgjødsel. Motvinden er glemt for en stakket stund.

Italia er ikke bare trange bakker og kupert gestikulering. Po-sletta rundt Milano er italiensk sykkelsports flate hjem. Veiene mellom Milano, Bergamo, Monza og en rekke landsbyer sør for mote- og industribyen, byr på flate turer nærmest frie for stigning.

Kommer du deg først ut av Milanos storbyjungel og plombeløsnende brostein, er det bare å smelle kjedet på storeskiva og gå i kamp med vinden som suser inn fra østblokken.

På flatene i det norditalienske innlandet kan du tross industrialiseringen være så heldig å treffe på beviset på at Sør-Europa fortsatt tviholder på sin enkle landbrukskultur.

Piggio Ape, vare-scooteren som holder Italia i gang og som bringer alt fra tomater til levende villsvin til det lokale markedet, kan være vennen du trenger når vinden fra øst blir for streng, eller fønvinden fra Alpene blir brennende.

Oftere enn ikke er Ape-førere trivelige. Som italienere i primærnæringen flest brenner de for sykkelsport. En Ape er ikke mer enn en Vespa med en blikk-kasse bakpå. Akselerasjonen er ikke all verden. Vindfanget er storveies.

Får du øye på en Ape i motvind gjør du lurt i å anstrenge deg litt ekstra for å komme i kapp. Kommer du innen rekkevidde er det bare å legge seg til synlig i bakspeilet og nyte turen videre. I ly av den tomat- og sitronfylte blikkboksen går milene unna og Nord-Italias kornkammer passerer i revy i sidesynet.

Oppnår du øyekontakt med Ape-føreren kan det hende han regulerer tempoet etter dine håndsignaler. Tommel opp for mer gass, tommel ned for litt reduksjon i hastighet.

Motorpace langs italienske landeveier er kanskje ikke på Trygg Trafikks liste over anbefalt adferd på sykkel, men tempodrag bak en Piaggio Ape, kusket av en fremmed italiensk småbonde, er en kulturell opplevelse som lar deg spare beina til de tøffere takene du er dømt til å få når Apen svinger av og motvinden igjen treffer deg som jernteppet fra Polen.

PS. Ape betyr (arbeids) bie på italiensk, Vespa betyr vesp.

7. Den første legenden

Fausto Coppi er legenden over alle legender i Italia. Han er solen som hele sykkel-Italia fortsatt spinner rundt. Når Fausto vant ritt og du ville vite differansen til annenmann trengte du ingen stoppeklokke, kirkeklokkene ville være mer enn presise nok.

Så god var Coppi», heter det i sitatet fra hans konkurrent Raphaël Géminiani. Coppi dør bare 40 år gammel av malaria. Coppis fødested og hjemby, Castellania Alessandria, ligger høyt hevet over Nove Ligure.

En snau mil utenfor Novi Ligure sykler vi forbi huset hvor Coppi og hans elskerinne, Giulia Occhini, «La Dama in Bianco», bodde. I etterkrigstidens Italia og i en sterkt katolsk troende region, var dette en absolutt skandale, og førte blant annet til at Paven ikke ville velsigne Giro d’Italia så lenge Fausto Coppi sto på startstreken I dag bor deres felles sønn, Faustino, i huset.

Huset til Coppi er nå gjort om til museum, og de aller fleste rommene er bevart slik de sto i hans levetid. I huset finnes du en stor samling sykler, trøyer, plakater og avisutklipp, og for den som vil fordype seg i legenden om Fausto Coppi, er dette et obligatorisk stopp i Piemonte.

I Castellania finner vi også Faustos mausoleum. Her ligger han begravet ved siden av sin yngre bror og aller beste venn, Serse Coppi. Serse døde 27 år gammel av skadene han pådro seg i en stygg ulykke under sluttspurten i Giro del Piemonte.

På vei ned fra mausoleet kjenner du Coppis storhet blåse i vinden gjennom det åpne og varme landskapet, det er besnærende å tenke på at Fausto nøt denne utsikten utallige ganger. Piemonte er i dag en region populær for både sykkel og vin, gjerne i kombinasjon.

Det er vanskelig å vite hvor mange byster og statuer det finnes av Fausto Coppi i Italia. Du har de kjente i byen der han vokste opp og ved sykkelmuseet på Ghisallo, og du har de mindre kjente en må jobbe hardt for å se.

Flere steder i fjellene finner du plaketter og byster. Besøker du for eksempel Colle dei Morti nord i Piemonte får du sykle en av Italias ukjente, men også mer spektakulære stigninger.

Avhengig av hvilken side du starter fra kan du klatre nesten 2000 høydemeter i et forlatt og øde landskap som knytter dalførene Valle Grana og Vallone dell’Arma. Veien er på toppen så smal at biler ikke kan møtes. I høyden finner du statuer og plaketter av både Marco Pantani og Fausto Coppi, hvor sistnevntes plakett er en skjult liten hemmelighet.

8. Klostre

Bare kilometer fra grensen til Slovenia i øst, pakket inn ved foten av de julianske alper og den flate Po-sletta, finner vi ett av tusenvis av klostre i Italia. Italienerne har en svakhet for å bygge sine klostre i høyden, nærmere skaperen.

Santauario Beata Vergine di Castelmonte ble bygget på 1400-tallet, og ligger på toppen av en 500 meter høy klatring som du kan bestige fra både Slovenia og Italia.

Klatringen til toppen er av det mindre krevende slaget, men veiens utforming er så svingete at det jevnlig arrangeres bakkeløp for både bil og sykkel til klosteret. Det spesielle med akkurat dette klosteret er at i tillegg til å huse kirke og bosted for munkene er at det også fungerer som hotell med alle rettigheter.

Sett utenfra gir det religiøse og konservative Italia oss et merkelig inntrykk. Munkene som bor i klosteret tusler fredelig rundt på området og bivåner det som skjer rundt dem, uansett hva slags syndig form aktiviteten måte inneha.

Det er noe ironisk over det å gå rundt i bar overkropp på et kloster med en øl i hånden og fortelle damehistorier, mens troende i munkekutte tusler ved siden av deg i dyp stillhet.

Like fullt, inne i hovedkatedralen er alle velkomne til å skrifte om de måtte ønske det. Etter tilståelsene kan du vende tilbake til ølen din og fortsette å nyte utsikten over Adriaterhavet.

Castelmonte ligger i en del av Italia der det er naturlig å enten avslutte eller begynne eksempelvis en ukestur.

Landevei besøkte klosteret som siste stopp på en reise gjennom Italia og Slovenia, og klosteret kom på slutten av en lang dag. Å overnatte på en topp setter alltid en ekstra spiss på sykkelturen. Uansett hvor sliten du er, det er ingen snarvei til toppen om en skal ha rom for natten.

Om du ikke klarer å snike deg unna for å sykle en uke med gjengen, klosteret er vel verdt et besøk med familien også. Med riktig dispensasjon finner du flere klatringer på over 1000 høydemeter i umiddelbar sykkelavstand.

9. Comosjøen, Italias flottest innsjø

Det du ønsker deg når du sykler langs veien er variasjon, visuelle inntrykk i form av litt spennende arkitektur og gjerne litt spektakulær natur. Alpene er derfor en favoritt for mange. Det norske Vestlandet likeså. Comosjøen i Nord-Italia er et sted som til de grader haker av alle boksene på en landeveissyklists ønskeliste.

Det er ikke tilfeldig at området lenge har vært populært tilholdssted både for ambisiøse proffer og for like ambisiøse dop-leger. At det mest varierte og kanskje flotteste av de fem monument-rittene, Il Lombardia, har Comosjøen som senter er heller ikke tilfeldig.

Comosjøen ligger ved foten av Alpene, kun 200 meter over havet. Dette sørger for isfritt klima hele vinteren. Samtidig er selve sjøen den femte dypeste i Europa. Dette fører til at temperaturene rundt sjøen holder seg litt nede også midt på sommeren. Da skjønner du også at fjellene rundt Como-sjøen kan være bratte som ved en norsk fjord.

Ønsker du å sykle flatt kan du sykle langs Como-sjøens bredder, eller du kan kombinere Como-sjøen med nabosjøen Lugano, der du også krysser inn i Sveits.

Ønsker du lange bakker finner du et utall ukjente bakker som stiger over 1000 høydemeter rett opp fra sjøen, samtidig som du kan lete opp de verdensberømte stigningene Ghisallo, Sormano og Passo San Marco.

Ghisallo er ikke bare selve midtpunktet i rittet Il Lombardia, det er også bakken der kapellet til ære for både levende og falne syklister markerer toppen. Når feltet i Il Lombardia passerer over her hver høst ringer kirkeklokkene så det ljomer i hele Nord-Italia og i en hel sykkelsport.

Sormanos toppunkt ligger på over 1200 meter, noe som tilser over 1000 meter sammenhengende stigning fra sjøen rett nedenfor fra den ene siden, eller du kan klatre opp den beryktede og berømte Muro di Sormano, med godt over 20 prosents stigning og sitater fra fortidens helter.

Du finner bakker av alle lengder rundt Comosjøen. San Fermo rett utenfor Como har vært åsted for mang et sisterykk i Il Lombardia selv om den bare stiger 200 meter.

Sykler du på nordover på flatene i sjøens nordlige ende kommer du til Morbegno og foten av Passo San Marco. Dette stiger over 1700 meter sammenhengene og er ofte med i Giro di Italia. På baksiden går det bratt ned til byen Bergamo, av mange regnet som italiensk sykkelsports hjemby.

Du kan ha Como-sjøen som utgangspunkt for 10–15 mils sykkelturer i flere uker uten å sykle samme strekning to ganger. I tillegg er sjansen for å møte en proff eller flere på en tur overhengende.

PS. Veiene langs Comosjøen er overraskende lite trafikkerte takket være en tunnel langs østbredden. Men på søndager og i det meste av august flytter halve Milanos befolkning opp hit og køene kan bli lange. Søk tilflukt i fjellene og det går deg godt.

10. Amalfikysten, Italia konsentrert

Amalfikysten rett sør for Napoli bør være avbildet i ethvert leksikon under oppslagsordet Italia. Få steder er veiene mer svingete, tomatene saftigere og sitronene gulere enn langs denne bratte kyststripa.

Napoli i seg selv er kanskje en av den vestlige verdens minst sykkelvennlige byer, men du skal ikke langt vekk fra mafiabyens trange smug, søppelstank, fabelaktige pizza og fristende bakerier for å finne en landeveissyklists Nirvana.

Amalfikysten byr på trange bilfrie fiskelandsbyer med fargerike hus og høye kirketårn. Åssidene rett innenfor kysten disker opp med perfekte klatringer, Coppi-plaketter og sitron- og kastanjebønder på hest.

Veistripa langs den bratte kystlinjen føles som om den går nedover i begge retninger. Du kan sykle til du blir utslitt og ta en liten ferje tilbake til utgangspunktet. Du kan la deg inspirere av Henrik Ibsens nærvær både i selve byen Amalfi og i landskapet for øvrig.

Peer Gynt ble skrevet her, og det er lett å forstå at nøkterne nordmenn trodde Ibsen smurte på tykt i sine eventyr om den skrytende globetrotteren.

Det er vanskelig å overdrive Amalfikystens maleriske utseende. Det er umulig å ta i for hardt når man skal beskrive maten. Det italienske kjøkkenet er berømt over hele verden. Mange av de mest berømte lekkerhetene har sitt utspring her sør for Vesuv og Pompeii.

Du bør sykle langt, bratt og hardt når du kommer deg hit, for du vil ønske å ha et høyt kaloriinntak resten av dagen. Her lages maten med kjærlighet og kunnskap om hver råvåre. Italienere elsker å snakke om mat, på Amalfikysten elsker italienerne med maten.

Fra den superenkle spagetti Pomodoro som kun består av spagetti, hvitløk, olivenolje og de modneste cherrytomater, til 10 centimeter tjukke T-bensteker og sjømatspasta der du føler at fiskene og skalldyrene har hoppet opp i panna den blir servert i helt frivillig. Maten damper av lidenskap. 

Som syklist blir du raskt en del av dette landskapet. Du vil bli ønsket velkommen av så vel omgivelser som menneskene. La sykkelturene dine være kulturreiser. På Amalfikysten er opplevelsene høykonsentrert.