Veien langs Stillehavet

– Hva mener du? Vi skal jo bare ned til Beaver? 

Dagens destinasjon har et klingende navn for de våte omgivelsen, et stedsnavn som går igjen sikkert 10000 ganger i USA og Canada. Men beskjeden er nådeløs. 

– Det er ingen sjans i havet for at dere kan komme forbi. Dere må snu og ta den alternative ruten videre.

Jeg og Christian blir stille. Jeg prøver meg på en krokodilletåre, men mannen ved trucken har bestemt seg. Vi må klatret tilbake dit vi kom fra. Tilbake langs veien der husene er bygget sporadisk og uten gjerder, hus med store husker i et gammelt tre, hus med gamle bilvrak i hagen som venter på at noen tar ansvar. Det er ti grader og skoene har vært som badekar siden starten av dagen, så vi søker tilflukt ved første bensinstasjon. Den ligger midt i det som kan kalles en typisk amerikansk småby, men det er mer en identitetsløs samling av hus bygget på hver sin side av en vei, der bensinstasjonen er det økonomiske hjertet. Jeg hadde mange bilder i hodet da jeg drømte om å bikepacke Highway 1. Sur bensinstasjonkaffe i regnet var ikke ett av dem. Jeg prøver å ikke se på Christian, jeg vil ikke at han skal forstå hvor sliten jeg er.

Steff Gutovska

27 år

Ukrainsk statsborger

Bosatt i Barcelona, 

frilansfotograf og videograf

Sykler på en Albannach Rathad Titan

– Det er en grunn til at de har svære pickuper her, det er jo for å kunne slenge syklene på planet og dra? Vi er ikke i Russland nå, der en må stappe tre mann og sykler inn i en liten Lada, sier jeg forsiktig.

Å sykle så langt med en kjæreste handler om kompromisser, forsakelser og et par hvite løgner. Å haike til et hotell er ikke fjernt for meg i det hele tatt, vi har allerede syklet 170 kilometer og klatret tusenvis av høydemeter. Men Christian er en mann som simpelthen fullfører etappen på sykkel, han er en rullende legende, og jeg ser hva det gjør med ham når damen på bensinstasjonen tar noen telefoner for å finne et alternativ til den planlagte overnattingen; Vi kommer simpelthen ikke frem til dagens leirplass. En stor mann med en diger termokopp utveksler noen ord med dama i kassa før han ser på oss:

– Så, det er dere som er syklistene?

Dave har en pick up som er liten etter amerikansk standard, en lakseblek Chevy som i glansdagene trolig var oransj. Det er spindelvev i vinduskarmene, flasker og gamle aviser på gulvet og i setet ligger en hund, «Oreo». Jeg ser at Christian tenker noe sånt som «hva fan» når han lesser syklene på planet. 

– Såså, slapp av, det er bare dagens muldvarper, sier Dave. 

Og her sitter vi, kalde og våte, i bilen til Dave. Her blir vi kjørt til skogs av en mann som tar 10 dollar for hver muldvarp han fjerner fra plenen din, det er altså det han lever av. Vi blir kjørt lenger og lenger vekk fra mikrosivilisasjonen rundt bensinstasjonen, av en mann som legger ut om rusmisbruk, politikk og den lange veien tilbake, på vei mot en liten by kalt Pacific City, der nattens hotell ligger.

Christian Ekdahl

Svensk, men duger som nordmann

Bosatt i Oslo 

Jobber for Sørensen sykler

Sykler på en Cannondale Synapse

– Jeg har aldri vært i Pacific City, forteller Dave. 

Pacific City ligger for ordens skyld fem mil fra der Dave bor.  For sånn er Dave. 

– Jeg kan ikke nekte for at dette var en opplevelse, selv om det ikke ville vært førstevalget om jeg syklet alene, sier Christian når vi legger oss for kvelden. 

Som kjærester er vi en enhet – som bikepackere natt og dag. 

Han er mildest talt hypererfaren. Jeg for min del har ikke drevet med bikepacking spesielt lenge, og selv om jeg kanskje burde tatt en forventningsavstemning med meg selv eller han før vi dro, har den første uken fra Seattle til Portland vært uforglemmelig. Jeg legger hodet på puta og lukker øynene. 

De første dagene handlet om å finne rytmen både som syklister og kjærester, det er mange grenser som skal testes når et par skal bikepacke så lenge av gangen. Jeg vil gjerne lide i de lange klatringene på vestkysten alene, samtidig vil jeg ikke la Christian vente på toppene. Jeg vil gjerne hvile en time lenger på morgenen, men jeg vil jo ikke irritere han heller. Kanskje jeg trenger litt ekstra plass i veskene eller kanskje jeg bare vil ha litt ekstra plass simpelthen fordi jeg kan, men det kan ikke forsvares når han har primusen og noen må ha gassen. Bikepacking ser usaklig lett ut på instagram, men det er ikke spesielt glamorøst når du har sittesår og det er 300 kilometer til nærmeste dusj. Men dagene går og veien er målet, brede veier slik bare veier i USA er, et land laget for bilen, der bikepacking er en heldig bi-effekt.

En syklist vi møtte på veien sa noe sånn som at «å sykle med kjæresten tar dere til målet dobbelt så fort som å sykle alene, enten målet er et lykkelig ekteskap eller et hardt brudd».

Utenfor motellet i Pacific City på vestkysten av Oregon et sted, er regnet i ferd med å slippe taket.

Dagene har rast unna mens vi har syklet sydover på Highway 1. Hver eneste morgen ligger den amerikanske tåka, «the mist», tjukk som grøt. Kalde og varme luftstrømmer møtes, og digre regndråper henger i lufta før solen brenner seg gjennom skylaget. 

Highway 1 er en svingete og kupert vei langs kysten, som stort sett går oppå klipper og høydedrag. Vi spretter inn og ut av tåka, og flere steder er det guffent å sykle. Veien er bred, men utenfor den gule stripa på høyrekanten er det ofte bare et par centimeter bort til klippekanten. Det er null problem å sykle rett i døden, er tåka for tett kan du fint havne nedi et digert steinsprang, for det er ingen autovern her. Når solen har gjort jobben sin våkner dyrelivet, og nede på strendene ligger sjøløvene, de snorker og leker. Vegetasjonen holder seg frodig selv om det blir tørrere jo lenger syd vi kommer, men løvtrærne byttes stadig ut med eviggrønne nåletær etterhvert som vi nærmer oss Los Angeles.

Vi har etterhvert utviklet en god rutine på å skaffe mat. Christian passer sykler og plotter ruta videre mens jeg handler middag og frokost. Hermetisk chili og bønner, ferdigkokt ris, nudler, et eple, øl og potetgull:  Frokost og middag for to. Det som tok oss en time de første dagene tar nå 20 minutter. Betale. Armene fulle, ut til Christian, pakke mat og sykle videre. Men ikke i dag: 

– Vi har sykla litt for langt. Teltplassen vår ligger faktisk bak oss. Vi må snu, sier Christian, mens jeg pakker maten. 

Det er da jeg skjønner hvor fort alt har gått langs klippene de siste dagene. Vi har hatt en glovarm medvind helt siden vi traff kysten, en luftstrøm som nærmest utelukkende blåser sydover om sommeren. Herregud, tenk om vi hadde syklet den andre veien! 

I skogen rasler det i vind, og kanskje dyr. Vi klatrer til vi kommer til campingplassen, i USA kan du ikke bare sette opp teltet der det passer. Men teltplassene er skikkelig fine. De første skiltene vi møter er «Leave No Trace» og «Do not feed wild animals». Litt snodig tenker jeg, før vi betaler de 10 dollarene det koster for en natt og en dusj. Selv om det er fullt på campingplassen føles det som vi er alene, mellom oss og de andre teltplassene vokser det gigantiske sequoiatrær og tett kratt, der det kanskje er wild animals not to be fed, det renner til og med en liten bekk mellom noen av plassene.

Kvinnekampen har på en måte stoppet på leirplassen – jeg lager mat mens Christian fikser syklene, selv uten barn er vi en liten amerikansk kjernefamilie. De fleste kveldene på turen er akkurat som denne. Med mindre noen kommer bort for en prat handler det om å lage mat, vaske klær, slå leir, titte på bilder, ringe familien og legge seg innen 22.00. Siden du sikkert lurte, vi har sovet i telt hver natt unntatt den ene på motellet. Ny natt. Sove nå. Våkne i morgen. 

– OoouuuuUU!

– Hva fan!!

Lyden av en sint, ulende ulv som banner på svensk vekker meg. Når jeg titter ut av teltet ser jeg Christian med baken i været og hodet inn i en busk. Han reiser seg opp og holder en skinnfell i hånda, som om han tok livet av et dyr med bare nevene i buskaset. 

Banningen er gått fra ulv til svensk-engelsk, og når jeg får pusset brillene innser jeg at det døde dyret han holdt frem er en langepose i filler, en istykkerrevet musette til bikepacking han kjøpte i Seattle, en veske han har vært superstolt av. Jeg kommer på at han la maten i musetten og hang den på styret i går kveld, for vi ville jo ikke ha en bjørn rotende rundt inne i teltet. Samtidig skjønner vi hva de store, tomme plastboksene vi ser overalt er til: mat. Leave no trace. Do not feed wild animals. 

En gjeng med racoons, vaskebjørnhybriden som bare finnes i Nord-Amerika, har vært veldig ivrige med maten og veldig lite hensynsfulle med langeposen til Christian. Han er knust.

– Dette blir en lang dag, tenker jeg for meg selv, før jeg pakker på rekordtid. 

120 kilometer uten stigning er menyen for den siste dagen. Den umiskjennelige følelsen over at det snart er over tynger. Jeg får ikke noe klimaks av å se målet, Santa Monica Beach. Det er tilsynelatende lykkelige mennesker overalt, en nydelig strand og en fornøyelsespark der nede, alt i skjønneste orden, likevel er jeg bitter. Livet på landeveien enkelt. Du sykler, spiser, sover, møter noen nye mennesker eller racoons, slår opp telt og gjør det samme igjen dagen etter. Å komme til et vakkert sted er ikke vakkert når det betyr at drømmen du levet ut er over. Det er en solid påminnelse om hvem du er, et menneske med flybilletter hjem, en bankkonto, handlelister og lokale rundturer å forholde deg til.

Så her står vi under Santa Monica Pier i stedet for oppå. Spaserturen til tuppen av piren jeg hadde planlagt i hodet mitt måtte utgå fordi det var for mange turister per kvadratmeter der oppe. Vi ser på hverandre med en følelse av å ha gjennomført noe stort, men vi er også forvirret. For hva nå? Vi har jo ingen plan lenger, vi er bare to syklister med saltrander på klærne. Vi må ha stått sånn lenge, for det virker helt plutselig når Christian snakker:

– Vi kom frem – bra jobba!

Og nå, for første gang på turen føler jeg at jeg ikke bare har syklet i dragsuget av Christian, jeg føler ikke at det ligger en skjult motivasjon i rosen eller en tvetydig frustrasjon. Jeg er oppriktig stolt på egne vegne, jeg har faktisk syklet hit helt selv. Jeg hadde øyeblikk der jeg tvilte, for vi var et rart par da vi startet. Han er en legende innen bikepacking som gladelig sykler 600 kilometer på en dag fordi han kan, som det viste seg at skulle fungere perfekt sammen med meg, som nærmest var på jomfrutur.

Avslutningen jeg hadde planlagt er ikke i nærheten av å være en prosent så bra som resten av turen, men det er jo ikke det som betyr noe, heller ikke historien om en jente som syklet Highway 1 med kjæresten. Det som heller er viktig, er at du bikepacker selv, for å finne ut hva som virkelig betyr noe for deg.